For Norge som naboland til Russland vil Donald Trumps utenrikspolitikk kunne stille sterke krav til nytenkning og omstilling. (Bilde: AP Photo/John Minchillo)

KOMMENTAR: Donald Trump

«For Norge er forretningsmannen Donald Trump langt å foretrekke fremfor Hillary Clinton»

Bidragsyter Øystein Noreng skriver om Donald Trumps USA, og forholdet til Russland.

For Norge som naboland til Russland vil Donald Trumps utenrikspolitikk kunne stille sterke krav til nytenkning og omstilling.

Henleggelsen av handelsavtalene TTP og TTIP med henholdsvis Asia og Europa signaliserer en økonomisk og politisk isolasjonisme, med et tilbaketog fra Europa som viktig konsekvens, sammen med en tilspissing overfor Kina.

Kandidaten Donald Trump er i norske media stort sett blitt hengt ut som en bøllete tulling. Utvilsomt er han ubehøvlet, men noen tulling er han neppe.

Politikeren Trump

Amerikansk politisk kultur er ikke preget av skandinavisk høflighet. For å bli president i USA kreves sterke støttespillere og intelligens. Dette gjelder også Donald Trump.

En påfallende vemmelse overfor kandidaten Trumps person og fremferd i valgkampen har forhindret en analyse av politikeren Trump, av det nettverk av støttespillere som han har i ryggen og av det program han kan tenkes å ville gjennomføre.

Derfor har det i norske media heller ikke vært noen fullgod analyse av hvilke konsekvenser presidenten Trump vil kunne få for Norge.

Selv om meget ved Trumps politikk fortoner seg som usikkert og uforutsigbart, synes politikken overfor Russland mer utmeislet. Et foreløpig inntrykk er at Trumps regjering vil prioritere forretningsmessige interesser.

Hovedpoenget er at for USA, eller i det minste for Donald Trump og krefter rundt ham, fortoner Russland seg ikke lenger som en trussel og en motstander, men som en potensiell medspiller som kan være nyttig for USA i en strategi for å avsondre Kina og ytterligere redusere Europas betydning.

Frykter Russland-Kina-koalisjon

Kina og Tyskland har store handelsoverskudd i forhold til USA. De vil begge kunne bli siktemål for proteksjonistiske tiltak. Avsondringen av Kina må ses i samband med ønsket om å beskytte USAs hjemmemarked.

USA ønsker ingen rival i Europa og derfor et svakere Tyskland. Etter Trumps valgseier er budskapet at Europa ikke skal blande seg inn i USAs forhold til Russland, også når det gjelder Syria og Ukraina. I Syria er budet å fordrive ISIL, om nødvendig i samarbeid med Russland.

I Trumps leir er det en viss forståelse for at Ukraina er en fiasko, at omveltningen i 2014, der USA var medvirkende, ikke har gitt ønskede resultater. Den av USA utpekte regjeringssjefen, Yatseniuk, var ikke oppgaven voksen. Landet er fortsatt gjennomkorrupt, politisk ustabilt og en økonomisk byrde for USA.

Ukraina-krisen og sanksjonene har fått et svekket Russland til å søke et nærmere forhold til Kina. Selv om responsen har vært lunken, er det i Washington en bekymring for at Kina skal få et fortrinn i tilgangen til Russlands energi- og andre naturressurser, og dessuten bruke Russland som transittvei til Europas markeder.

På denne bakgrunn er det en viss engstelse i Washington for en fremtidig koalisjon av Kina og Russland, eventuelt med tilslutning av Iran, med potensial til å dominere store deler av det eurasiske kontinent.

Derfor kan det være i USAs interesse å bringe Russland ut av Kinas mulige favntak. Ut fra dette perspektiv er Ukraina mindre viktig. For leiren rundt Trump teller også potensialet for forretninger i Russland, selvsagt. Derfor kan den ha interesse av å heve sanksjonene. Dette er også i norsk interesse.

– Bør være blant de første til å heve sanksjonene

Dette kan være sikkerhetspolitisk gunstig. I den utstrekning Norge har et forsprang innenfor teknologi og ledelse på områder av felles interesse, som fiskeri og petroleum, vil Russland ha interesse av et vennskapelig forhold for å kunne lære, ikke av spenning og konflikt.

Sanksjonene nøytraliserer verdien av det norske forspranget, og fortoner seg som en sikkerhetspolitisk belastning for Norge, i tillegg til sine økonomiske kostnader.

Når USA ikke lenger anser Russland som en trussel, har det liten grunn til å engasjere seg militært i Europa. Et demografisk og økonomisk svekket Russland utgjør heller ingen trussel mot Europa, heller ikke mot Norge.

Russlands engasjement i Midtøsten og problemer på sørflanken tilsier at landet har interesse av fred og stabilitet i nord, ikke spenning og konflikt.

Det er i norsk interesse å følge forholdet mellom USA og Russland med skjerpet årvåkenhet og å være de første snarere enn de siste til å heve sanksjonene og å satse på utvidet handel og et nærmere samarbeid.

Kan svekke betydningen av Nato

Et nærmere forhold mellom USA og Russland svekker betydningen av Nato, og bidrar til å gjøre Nato meningsløst, unntatt som melkeku for rustningsindustrien. Flere av Trumps støttespillere har foreslått at USA trekker seg ut av alliansen.

Norge har behov for et forsvar av landområdet og av et av verdens største havområder, ikke for materiell til å drive krig i fjerne strøk der ikke engang USA under Donald Trump ville gripe inn.

Med Donald Trump i Det hvite hus kan det politiske grunnlaget for Norges militære strategi de siste ti-femten årene, å kunne bistå USA nærmest overalt på kloden, være passé, foreldet, fordi USA ikke lenger vil engasjere seg omkring i verden, i hvert fall ifølge Donald Trump.

I Norge later media til å ha vært uforberedt på Trumps valgseier. Dersom de skulle ha analysert konsekvensene, er det en godt bevart hemmelighet.

Norge har vært blant de største utenlandske sponsorene av valgkampen til Demokratene i form av store pengeoverføringer til Clinton Foundation. I forkant av valget uttalte utenriksminister Børge Brende seg på norsk fjernsyn sterkt negativt om Trump. Det var uklokt. Det er på tide med nytenkning om Norges forhold til både USA og Russland. Dette er langt fra tilfellet i dag.

– Et tegn på underdanighet og etterdilting

Ved en historiens ironi har den blåblå norske regjeringen høsten 2016 uten offentlig drøfting imøtekommet en anmodning fra den utgående amerikanske regjeringen om permanent stasjonering av tropper i Norge, måneder før Donald Trump ligger an til å overta regjeringsmakten.

Et lite antall amerikanske soldater har ingen militær betydning, men den permanente stasjoneringen har en symbolsk betydning. Hensikten fra den utgående amerikanske regjeringens side var trolig å irritere Russland.

Dette godtar norske myndigheter kort tid før en sannsynlig radikal omlegging av USAs forhold til Russland. Dette er intet tegn på årvåkenhet, forutseenhet eller analyse, men på underdanighet og etterdilting.

Med Trump i Det hvite hus er det ikke lenger noen motsetning mellom et godt forhold til USA og et godt forhold til Russland, snarere tvert imot. For Trump kunne Norge være nyttig som brobygger overfor Russland og som partner for russisk petroleumsindustri.

For Russland kunne Norge være nyttig som brobygger til Europa og som en økonomisk partner som kan bidra med kapital, teknologi og organisasjon. Dette krever imidlertid utenrikspolitisk nytenkning i Norge og en mer selvstendig opptreden på grunnlag av norske interesser.

USAs interesser er ikke Norges

I den utenrikspolitiske debatten blir ofte verdifellesskapet med USA fremhevet. Argumentet er svakt.

Valgkampen i USA i 2016 har vist et splittet samfunn, med hatefulle konfrontasjoner og en ustabil politikk. Noe verdifellesskap er vanskelig å øyne.

USAs interesser er heller ikke Norges interesser, eller omvendt. USAs gjentatte mislykte kriger i Midtøsten og Nord-Afrika tilsier heller intet fellesskap i verdier og interesser, selv om norske politikere synes å mene at samhandling på USAs premisser er et mål i seg selv.

Sist, men ikke minst, for Norges vedkommende er forretningsmannen Donald Trump langt å foretrekke fremfor krigshauken Hillary Clinton, uansett fremferd og manerer.

Med henne i Det hvite hus ville risikoen ha vært stor for en tilspissing av forholdet til Russland, til ulempe for Norge. I tilfelle en mer åpen konfrontasjon med Russland ville USA kunne ha interesse av spenning på nordflanken, altså i Nord-Norge, for å svekke Russland på sørflanken. Med Donald Trump er den risikoen mindre.

Donald Trump og politisk fornyelse

Donald Trump arvet en formue fra sin far, men har selv slått seg opp til å bli en ledende investor i den knallharde konkurransen i New Yorks eiendomsmarked. Dette krever forretningssans og sunt vett.

Han har stort sett finansiert sin valgkamp med egne midler, i motsetning til motkandidaten Hillary Clinton, som mottok store bidrag fra pengemakten på Wall Street og fra rustningsindustrien. Med en vesentlig mindre pengebruk vant Trump.

Hans budskap rakk et forbausende stort antall velgere, trolig fordi det rørte ved vesentlige problemer i det amerikanske samfunn. I motsetning til Donald Trump førte Hillary Clinton en valgkamp som ikke nådde fram til kjernevelgerne. Hun uttalte seg foraktelig om konkurrentens velgere og foretrakk å snakke til pengemakten fremfor velgermassen.

Millioner av velgere som ville ha stemt på Bernie Sanders, holdt seg hjemme og unnlot å stemme på henne. Som presidentemne var hun kvalifisert, men kanskje uegnet.

Slipper Hillary Clinton

Det beste ved Donald Trumps valgseier er trolig at USA og verden slipper Hillary Clinton. Hun kan fremstå som en farlig dame, hovmodig og konfliktkjær. Hun utviser en klokkertro på at militær makt kan løse politiske problemer.

Støtten fra rustningsindustrien har sitt motstykke i kravet om fiendebilder og konflikter i ny og ne for å rettferdiggjøre store bevilgninger. Ved gjentatte anledninger har hun understreket USAs særstilling i verden, og landets rett til egenrådig og etter forgodtbefinnende å gripe inn over hele kloden, uansett direkte trusler eller ei overfor USA, også for å styrte regimer.

Hun var drivkraften bak USAs krig i Libya, etter at hun som utenriksminister hadde erklært at enhver demokratisk revolusjon i Egypt måtte følge USAs interesser, og hadde utnevnt den avsatte diktator Mubaraks advokat i Washington til spesialutsending i Kairo.

Med Hillary Clinton som president hadde risikoen vært høy for en amerikansk militær inngripen i Syria, og kanskje en konfrontasjon med Russland. Innenrikspolitisk hadde Hillary Clinton et mer progressivt program, men det er tvilsom hvor mye hun kunne ha fått gjennomført med et republikansk flertall i begge kamre i Kongressen.

Angår Norge

For verdensfreden synes Donald Trump bedre egnet. Både før og etter valget har Trump tydelig uttalt at det ikke er USAs oppgave å gripe inn i andre land, med mindre det skulle foreligge direkte trusler mot USA.

Overfor Midtøsten vil han konsentrere innsatsen for å bekjempe ISIL, ikke for å velte Assads styre i Syria. Mest oppsiktsvekkende har Trump ved gjentatte anledninger understreket behovet for et samarbeid med Russland og for å komme til en forståelse med president Putin.

Dette angår Norge direkte, men har knapt fått gjenklang i norske media. Like påfallende er det at Trump har uttrykt misnøye med pengesløsingen i USAs væpnede styrker og i rustningsindustrien.

Nylig har han kommet med konkret kritikk overfor kostnadsveksten på jagerflyprosjektet F-35. Dette kan tyde på at Trump ikke er overbevist om at USA står overfor store militære trusler, i et hvert fall ikke fra Russland, og at det ikke er noe grunnlag for opprustning til enhver pris. Dette er dårlige nyheter for USAs militærindustrielle kompleks, kanskje også for Nato.

Først og fremst byggherre

Innenrikspolitisk kan det ligge an til skattelette for næringslivet og for de mest velstående husholdningene, finansiert ved nedtrapping av sosiale ytelser og større budsjettunderskudd.

Store investeringer i USAs infrastruktur er en troverdig programpost. Investoren Donald Trump er først og fremst byggherre, ikke kriger. Derfor kan det etter hvert ligge an til kutt i rustningsbudsjettet. USAs rustningsindustri er privat eid, men offentlig finansiert.

Derfor kan en president med bakgrunn i forretningslivet ha innsikt i kostnadsstyring og grunnlag for å kreve innsparinger i det militærindustrielle kompleks.

Investeringer i infrastruktur vil kunne skape arbeidsplasser og gi grunnlag for lønnsvekst, i motsetning til forgjengernes løsslupne pengepolitikk som i det vesentlige har kommet finanssektoren til gode.

Et økende budsjettunderskudd synes ikke å bekymre Trump så lenge det har positive virkninger i realøkonomien. Derfor kan det også ligge an til videre renteoppgang, en styrket dollarkurs og et økende handelsunderskudd.

USAs økonomi risikerer en «Trump-boble», med høye underskudd på statsbudsjettet og i utenriksøkonomien, med en sterk dollar, for noen år. Europas problemer ligger dessuten an til ytterligere å svekke euroen og dermed styrke dollaren.

På kort sikt synes slike utsikter ikke å bekymre Trump, men høyere tollsatser og andre handelsbarrierer kan bli aktuelle. Lovforslag i denne retning er allerede under forberedelse.

Energi og klima

Energipolitikken er av særlig betydning. Målet er å styrke USAs stilling som en av verdens ledende produsenter av energi, med særlig vekt på olje, gass og kull.

Trump vil ha bred støtte i Kongressen for å oppheve begrensningene på utvinning av olje, også skiferolje og virksomheten i sårbare områder, som i Alaska og på kontinentalsokkelen, samt på transport av olje og naturgass. Derfor kan forholdene ligge til rette for et nytt oppsving i USAs utvinning av olje og gass.

Lavere priser på drivstoff vil kunne gi politisk gevinst. En forståelse mellom amerikanske og russiske interesser om det europeiske gassmarkedet kan ikke utelukkes. I første omgang kan utfallet for oljemarkedet bli lave priser og en sterk dollar, med mulighet for reversering i en neste omgang.

Oljemarkedet og valutamarkedet tilpasser seg erfaringsmessig ved brå skifter mer enn ved gradvise forandringer.

Klimapolitikken kan bli ofret. Trump markerer seg som klimaskeptiker. USA vil kanskje ikke trekke seg fra Parisavtalen COP21, men tiltak for å redusere utslipp vil neppe bli iverksatt.

Utnevnelsen av ledere fra Texas og Oklahoma til energidepartementet og miljødirektoratet EPA er et klart signal om nye politiske prioriteringer til fordel for produsentene av energi. Nasa, Romfartsdirektoratet, har fått beskjed om å drive med romfart og værvarsling, ikke klimapolitikk.

Interessene bak Donald Trump

Koalisjonen av interesser bak Donald Trump fortoner seg som ganske ulik det politiske grunnlaget for president Obama og kandidat Hillary Clinton. Et flertall av hvite velgere, også hvite kvinner, stemte for Trump.

Her befinner seg mange arbeidstakere hvis levekår er blitt forverret de siste førti årene under skiftende demokratiske og republikanske regjeringer. Hillary Clinton fikk ikke deres tillit, men de mottok budskapet fra Donald Trump.

Han støttes av oljeindustrien og store deler av den bearbeidende industrien som produserer for hjemmemarkedet.

Trump har også funnet støtte blant «gamle» penger, etablerte, velstående investorer som ikke ønsker kriger i utlandet, men forretningsmuligheter, også i Russland. De fryktet Hillary Clinton.

Rasjonell bakgrunn

I utenrikspolitikk er de umiddelbare signalene som nevnt en forståelse med Russland, men et mer anspent forhold til Kina. Donald Trump har selv knapt befattet seg med utenrikspolitikk, men har tydelig sakkyndige rådgivere.

Ønsket om forståelse med Russland, også med president Putin, kan ved første øyekast forbause, men kan som nevnt ha en rasjonell bakgrunn. Flere analytikere har påpekt at årsaken til USAs ledende stilling i verden er fraværet av en dominerende makt på det eurasiske kontinent, en koalisjon av Russland med enten Europa eller Kina.

Derfor kan til og med et svakt Russland i politisk forstand ved sine koalisjonsmuligheter utgjøre en indirekte trussel mot i USA.

For Russland har Ukraina en særlig strategisk betydning. Det er grunn til å anta at krisen i Ukraina langt på vei var inspirert av amerikanske politikere, først og fremst viseutenriksminister Victoria Nuland og andre nykonservative i Washington, med hensikt å så splid mellom Europa og Russland, etter at samhandelen hadde vokst sterkt gjennom mange år.

Russland var i 2013 blitt en særdeles viktig økonomisk partner for EU. Ut fra dette perspektiv var Ukraina-krisen i første omgang vellykket. Samhandelen mellom EU og Russland har avtatt. I andre omgang er utfallet mer blandet.

Sanksjonene har ikke forventet virkning, og konfrontasjonen later til å ha styrket president Putin politisk på hjemmebane, i tillegg til å understøtte nasjonalistiske og autoritære krefter med til dels paranoide tendenser på grunn av innringingen.

Enda mer alvorlig fra et amerikansk synspunkt er at konfrontasjonen og sanksjonene driver Russland inn i et nært økonomisk og politisk forhold til Kina. Ved å hindre en koalisjon av EU og Russland har amerikansk politikk forberedt en nær koalisjon av Kina og Russland, en rival med naturressurser, penger og våpenmakt på et stort territorium, et mareritt sett fra USAs side.

USA + Russland

På denne bakgrunn kan Trumps invitt til Putin og Russland fortone seg som ganske rasjonell. For å unngå en nær koalisjon mellom Russland og enten Europa eller Kina må USA selv innlede et nært samarbeid med Russland.

Dette var tilfellet under Den annen verdenskrig. Forhåpningene kan kanskje bli innfridd. Responsen fra Russland har vært umiddelbar og positiv, som forventet.

President Putins tale til Nasjonalforsamlingen den 1. desember 2016 markerer et ønske om fred og samarbeid, sammen med en erkjennelse av Russland mange og store selvforskyldte problemer, og et signal om nedrustning.

De geopolitiske konsekvensene av et eventuelt nært samarbeid, kanskje et direkte vennskapelig forhold mellom Russland og USA, er omfattende, mildt uttrykt.

Umiddelbart kan en avtale om Ukraina komme på plass; opplegget kunne være at Krim forblir russisk; de østlige delene får regionalt selvstyre; Ukraina blir ikke medlem av EU eller Nato. Motstykket kunne være at amerikansk næringsliv, ikke minst oljeindustrien, får bedre investeringsmuligheter i Russland, i tillegg til et omfattende samarbeid innenfor forskning og utvikling.

Europa på sidelinjen

I dette spillet er Europa selvforskyldt havnet på sidelinjen. Ved ensidig og ukritisk å støtte et gjennomkorrupt regime i Ukraina, uten å stille spørsmål om saksforholdene ved maktskiftet i 2014, og ved påfølgende sanksjoner har Europa skaffet seg et unødig anstrengt forhold til Russland.

Dermed har Europa også avstått fra innflytelse og mulighet til å megle. Det er påfallende at EU i desember 2016 forlenger sanksjonene mot Russland, til tross for gjensidige signaler om forståelse mellom Trump og Putin.

Sanksjonene var i sin tid inspirert av USA, som nå kan få mulighet til å ta innersvingen på EU og komme i forkjøpet i det økonomiske forholdet til Russland. Bakgrunnen kan være at EU inntar en mer prinsipiell og mindre pragmatisk holdning til Russlands maktbruk overfor Ukraina, enn hva USA under Trump synes å stå for.

En annen mulig forklaring er at EU, under ledelse av Tyskland, driver et eget spill og forfølger egne interesser. Mens USA under Trump kan synes å ville prioritere et økonomisk fotfeste i Russland, eventuelt på bekostning av støtte til Ukraina, kan EU, først og fremst Tyskland, kanskje ha interesse av å beholde Ukraina innenfor sin egen interessesfære og av å svekke Russlands innflytelse i landet.

For øvrig har Europa gjort seg selv irrelevant, uten betydning i internasjonal politikk. I Midtøsten og Nord-Afrika, nærområdet, er Europa fraværende, overlatt til USA og i økende utstrekning Russland.

Det er påfallende at Trump ønsker å konsentrere den militære innsatsen for å bekjempe ISIL, sammen med Russland. Underforstått godtas Assad-regimet i Syria.

Gode forbindelser

Signalene er klare. Trump ønsker ikke at USA skal bruke krefter på felttog omkring i verden for å skifte ut regimer. Russland anses ikke som noen trussel mot USA, men som et potensial for forretninger.

Tankegangen synes å være at med et nærmere økonomisk samkvem vil Russland kunne føle seg mindre innringet og bli mindre paranoid, mindre nasjonalistisk og mindre autoritært. På denne måten kan Trump styrke Russland overfor Europa, i Midtøsten og overfor Kina.

Dette kan være i USAs interesse; EU, selv uten Storbritannia, under ledelse av Tyskland, er en langt mer alvorlig økonomisk rival enn Russland. I den utstrekning USA ikke lenger ønsker å utkjempe kriger i Midtøsten, kan Russland kanskje trekkes inn som en stabiliserende makt.

Ved en forholdsvis beskjeden militær innsats har Russland oppnådd en betydelig politisk gevinst i Syria. Russland har nå gode forbindelser til alle viktige land i regionen, Egypt, Irak, Iran, Israel, Saudi-Arabia, Syria og Tyrkia. Russland var også viktig i forspillet til møtet i OPEC i november 2016.

Sist, men ikke minst, med støtte fra USA vil Russland ha en sterkere forhandlingsposisjon overfor Kina. I den nevnte talen sa president Putin at forholdet til Kina er eksemplarisk fordi det bygger på gjensidig respekt og samarbeid.

Dette utelukker ikke en ubalanse i folketall og økonomi som tilsier at Russland, juniorpartneren, har behov for et utvidet handlingsrom. På dette punkt er det et sammenfall med USAs interesser.

USA anser som nevnt Kina som den store utfordringen, ikke nødvendigvis som en militær trussel, men som en økonomisk og politisk motspiller i store deler av verden. Derfor kan USA som nevnt ha interesse av å frakoble Russland fra Kina.

Usikkerheten

I skrivende stund, i starten av januar 2017, er Donald Trump ennå ikke innsatt som president. Opplegget for utenrikspolitikk, som skissert ovenfor, bryter radikalt med linjen siden 1945, og undergraver sterke særinteresser, først og fremst det statsfinansierte militærindustrielle kompleks.

De multinasjonale selskapene, med børsnotering på Wall Street og produksjon og inntjening i utlandet, har grunn til å bekymre seg over en ny president med et proteksjonistisk program.

Allerede før han tiltrer, skaffer Donald Trump seg mektige fiender. Derfor er det usikkert om han vil tiltre, hvor lenge hans presidenttid vil vare og hva han vil kunne få utrettet.

Donald Trump vant på grunn av valgordningen; han fikk flere millioner færre stemmer enn motkandidaten Hillary Clinton og hans flertall i valgmannskollegiet bygger på hundre tusen stemmer.

Utvilsomt er det sterke krefter som ikke bare vil svekke Trump, men kanskje også bli kvitt ham ved en konstitusjonell krise eller ved eliminering. John F. Kennedy er et tragisk eksempel på en reformvennlig president som ble eliminert.

Kort tid etter valget er det fremsatt påstander om at russisk etterretning på oppdrag av president Putin skal ha stjålet dokumenter for å sverte Hillary Clinton og gripe inn i valget, underforstått at Trump ikke er legitimt valgt. Dette kan være et første fremstøt fra det militærindustrielle kompleks mot Trump.

Dominert av pragmatikere

Med flertall i Kongressens begge kamre er Republikanerne splittet. Mange av USAs folkevalgte fra begge partier får sin valgkamp finansiert av rustningsindustrien, på grunnlag av penger som de selv har bevilget.

Mange republikanske folkevalgte tilhører «Tea Party» bevegelsen, og kan motsette seg store offentlige bevilgninger til infrastruktur og påfølgende underskudd. Eventuelt vil president Trump måtte søke støtte hos opposisjonen.

Utvelgelsen av medlemmer av Trumps regjering viser en stor overvekt av gamle, konservative menn med bakgrunn i næringslivet. De fleste har ingen politisk erfaring, men de har en yrkeserfaring i å finne praktiske løsninger på konkrete problemer. Gruppen er dominert av pragmatikere; den er blottet for intellektuelle.

Finansministeren er rekruttert fra Wall Street, som Trump under valgkampen lovet ikke å ville ha noe med å gjøre. Forsvarsministeren er en general med synspunkter fjernt fra hva Trump har uttalt.

Sikkerhetsrådgiver Michael Flynn er en pensjonert general med gode forbindelser til Russland og som offentlig har uttalt at krigene i Irak og Libya var dumme feilgrep og roten til dagens bølge av terrorisme, men han er fiendtlig innstilt overfor Iran.

Utenriksminister Rex Tillerson er rekruttert fra oljeindustrien, også med nære forbindelser til Russland. Viseutenriksminister John Bolton er så vidt vites den eneste nykonservative; han var i sin tid en ivrig forkjemper for Irakkrigen, i likhet med Hillary Clinton, og den gang en mer nølende Donald Trump.

Ny politikk

Trumps opplegg for utenrikspolitikk og særlig åpningen overfor Russland har fått støtte fra erfarne politikere som tidligere utenriksministre Henry Kissinger og Condoleezza Rice, og Zbigniew Brzezinski, president Carters sikkerhetspolitiske rådgiver.

Dette antyder et politisk grunnlag for en ny politikk overfor Russland. For Norge er dette det viktigste. Et mulig risikomoment kan være en forståelse mellom USA og Russland i forhold til Svalbardtraktaten, på tvers av norske interesser.

Kina og Tyskland kan ikke utelates. I den utstrekning to landene skulle bli utsatt for handelshindringer fra regjeringen Trump, vil de selvsagt ha grunn til å samarbeide.

I den utstrekning skattelettelser for næringslivet skulle føre til innstrømming av kapital til USA og en stigende dollarkurs, vil konkurranseevne og handelsunderskuddet kunne forverres.

En regjering Trump kan tenkes å ville pålegge direkte hindringer på blant annet kinesisk og tysk eksport. Det kan være duket for nye konstellasjoner i verdensøkonomien, som i internasjonal politikk.

Kommentarer (41)

Kommentarer (41)