Vindkraftpioneren Henrik Stiesdal vil revolusjonere flytende havvind ved å bygge langt billigere og industrialisert, fortalte TU i dag, mandag.
Slår konseptet an, kan han mer enn halvere prisen for flytende havvind og sette selv Equinors Hywind-konsept i skyggen.
– Alt som kan bygges i en fabrikk, bør bygges i en fabrikk, sier Stiesdal til TU.
Slik er det med de fleste industrier som blir levedyktige: De rasjonaliseres og effektiviseres. Teknologien utvikles gjennom forskjellige konsepter og ideer, hvorav noen blir dominerende og andre utkonkurreres.
Equinor tapte budrunden
Skal bygge en enorm industri
Både Japan, Sør-Korea og USA jobber med flytende havvind. De såkalte nordsjølandene, utenom Norge, er også svært ambisiøse: De vil ha 65 GW på plass i løpet av det kommende tiåret. Det er uansett bare starten: Ifølge EU-kommisjonen trenger EU mellom 240 og 450 GW med havvind for å nå målet om netto nullutslipp.
Rystad Energy spår ifølge en rekke amerikanske medier at investeringene i havvind i USA vil overstige investeringene i olje og gass offshore de neste fem årene. Kjenn litt på den setningen. Statistisk sentralbyrå anslår at Norge investerte 182 milliarder kroner i olje og gass i fjor. De samlede investeringene i produksjon av elektrisitet ligger på rundt en tiendedel av dette.
Jubelen sto i taket i fjor høst, da Enova – frontet av statsminister Erna Solberg (H) – tildelte Equinor 2,3 milliarder kroner for å bygge ut Hywind Tampen. Til sammenlikning er det rundt én prosent av hva Equinor ifølge analytiker John Olaisen i ABG Sundal Collier har tapt på sine utenlandsinvesteringer.
«Beslutningen henger kanskje sammen med noe vi kan se på som særnorsk i energipolitikken; at det er oljeselskapene som skal vise vei ut av oljealderen», skrev undertegnede i en kommentar da tildelingen ble kjent.
Hywind Tampen vil regnes som oljeinvestering
Hywind Tampen er Norges prestisjeprosjekt innen flytende havvind, og for så vidt med god grunn – selv om SSB opplyser til meg at investeringen vil bli talt som en oljeinvestering hvis den bidrar til olje- og gassproduksjon, hvilket jo er noe ironisk.
Perspektivene over Hywind Tampen er nok også i stor grad forklaringen på den enorme entusiasmen som oljeledere nå viser overfor havvind. Ifølge en nylig undersøkelse fra DNV GL, sier nemlig hele 95 prosent av de norske oljelederne som har svart, at det er svært sannsynlig å gå inn i havvind.
Vi trenger leverandørindustri og produksjonsindustri. Det blir antakelig ikke så mye av det når prosjektet er plassert utenfor kysten av Sør-Korea
Vi ser at både Aker Solutions og Equinor satser på havvind internasjonalt. Det er vel og bra, men for Norge som nasjon er ikke utfordringen å finne nye prosjekter i verden som vi kan eie. Det er å utvikle norsk industri i et lavutslippssamfunn – tiden etter oljen. Vi trenger leverandørindustri og produksjonsindustri. Det blir antakelig ikke så mye av det når prosjektet er plassert utenfor kysten av Sør-Korea, for eksempel.
Norsk kompetanse kan bli ledende i fremtidens flytende havvindnæring
Vekkes entusiasmen for sent?
Utfordringen i Norge er at vi foreløpig i praksis satser på én hest: Hywind Tampen. Erfaringer fra vindkraft på land, viser at man må utvikle mange ulike konsepter og skape fungerende markeder for ny teknologi, for å vinne markedsposisjoner i framtiden. De som satser på en stor dinosaur, taper nesten alltid.
Hvis havvindprosjektene blir dramatisk billigere som følge av industrialisert produksjon, er det åpenbart at flere aktører vil sette opp tempoet i sine allerede massive havvindplaner.
Det store spørsmålet er om Norge – selv om vi startet tidlig med planene for Hywind Tampen – likevel nå er for sent ute til at flytende havvind kan bli det nye store industrieventyret for landet som sådan. Det er flott med enorm entusiasme nå, men burde den ikke blitt vekket for ti år siden, da Hywind-prosjektet nærmest var unikt?
Den rivende havvindutviklingen vi kommer til å få de neste årene, kan Norge fortsatt få en posisjon innen. Men samtidig er det åpenbart en risiko for at vi har skuslet bort muligheten vi hadde til å ligge i forkant av markedet.
Frp har hovedansvaret
Manglende satsing henger antakelig sammen med at Norge er en olje- og gassnasjon, og at vi har vanskelig for å behandle andre potensielle energiområder like godt. Frp, som sist uke gikk ut av regjeringen, har sittet med olje- og energiministeren siden 2013. Politisk ligger hovedansvaret for at havvindmuligheten glipper, åpenbart hos dem. Nå ligger utfordringen hos Høyres Tina Bru, som omtaler seg selv som «oljejente», til å sette et helt annet tempo på utviklingen.
Et tiltak kan være å sidestille oljeinvesteringer med fornybare investeringer. Hvis letekostnadene fortsatt i stor grad skal dekkes av norske skattebetalere, bør ikke også havvind- og andre fornybarprodusenter få en tilsvarende fordel? Alternativt kan vi droppe hele letesubsidieringen for å behandle industriene likt.
Det ble som bransjen fryktet: – Dagen derpå for Aaasland
Får et helt nytt kraftmarked
Hvorfor er havvindsatsingen så viktig? Fordi vi de neste tiårene antakelig får et helt nytt kraftmarked i Europa, der havvind, landbasert vindkraft og solenergi alle blir betydelige kilder inn i et nytt distribusjonsnett. Ideen om at hvert enkelt land skal være selvforsynt med kraft, er gammeldags og snart utdatert. Strøm blir en langt større og viktigere vare som utveksles på tvers av landegrensene. Da gjelder det å være produsent og distributør.
Hvem er favoritt til å få størst økonomisk aktivitet ut av havvind i framtiden? Sannsynligvis ikke Norge
Det er litt symptomatisk for norsk energipolitikk at regjeringen pøser ut milliarder i støtte til Equinor når vi skal være offensive innen fornybar energi. Foreløpig har det vært liten vilje til å bidra til et markedssystem som utløser satsing på havvind i Norge. For som ny, framvoksende teknologi trenger havvindproduksjon i norske farvann støtte. Det norske svaret har til nå vært å bruke omtrent alle oppsparte midler fra Enova i en kjempestor tildeling til landets største oljeselskap, for å vise at man gjør noe.
I Norge krangler vi høylytt om landbasert vindkraft, som gjerne i større grad kan bygges ut nær byer og tettsteder. I Danmark og Tyskland planlegges kunstige øyer i Nordsjøen som skal fungere som et offshore kraftnett i forbindelse med storstilt utbygging av havvind. Det er nesten som om vi tilhører forskjellige verdener. Hvem er favoritt til å få størst økonomisk aktivitet ut av havvind i framtiden? Sannsynligvis ikke Norge.
Knut Sunde og Norsk Industri må sette seg inn i hvordan oljeindustrien fungerer
