KOMMENTAR: Klimakur 2030

Vi trenger langt tøffere tiltak enn «Klimakur» for å kutte klimautslippene nok

Gode intensjoner er ikke nok for å kutte klimagassutslippene.

Miljødirektør Ellen Hambro er en av de som står bak rapporten Klimakur 2030, som ble presentert fredag. Klimakur 2030 er en utredning av ulike tiltak og virkemidler som skal kutte Norges utslipp av klimagasser de neste ti årene.
Miljødirektør Ellen Hambro er en av de som står bak rapporten Klimakur 2030, som ble presentert fredag. Klimakur 2030 er en utredning av ulike tiltak og virkemidler som skal kutte Norges utslipp av klimagasser de neste ti årene. (Foto: Ole Berg-Rusten / NTB scanpix)

Gode intensjoner er ikke nok for å kutte klimagassutslippene.

Klimaminister Sveinung Rotevatn (V) og energiminister Tina Bru (H) fikk fredag overlevert tiltak for å kutte utslippene av klimagasser innen noen sektorer. Ut fra tallene som ble lagt fram, snakker vi om kutt de neste ti årene på 7–8 prosent av Norges totale utslipp av klimagasser i dag. Kuttene øker i styrke fram til 2030, slik at vi med denne kuttlista da skal ligge rundt 20 prosent under dagens nivå.

Siden oppgaven for ekspertene i denne omgang har vært å se på andre sektorer enn blant annet olje og gass, er det ingen liten liste med tiltak. Likevel er den kort målt mot lista med varmerekorder som ble satt i januar.

I tillegg er lista urealistisk – i alle fall om vi skal tro Glen Bradley i Rostein. Han sier til TU at teknologien rett og slett ikke finnes ennå til at hybride brønnbåter – som det blir langt flere av – skal kutte utslippene særlig. Veksten i bransjen betyr derfor at utslippene vil øke det neste tiåret, spår brønnbåtrederen.

Miljødirektoratet, Statens vegvesen, Kystverket, Landbruksdirektoratet, Norges vassdrags- og energidirektorat og Enova har i Klimakur 2030 analysert potensialet for å redusere utslipp i noen sektorer. Disse sektorene står for knapt halvparten av Norges klimagassutslipp i 2018, ifølge tall TU har hentet inn fredag. Utslippene i disse sektorene kalles for «ikke-kvotepliktige utslipp». Kort fortalt handler dette om særlig transport, landbruk og maritim næring. Norge må kutte klimagassutslippene fra disse sektorene selv.

Trenger teknologi som ikke er i bruk

Mangel på moden teknologi blir løftet fram i rapporten som en av de viktigste barrierene for å få kuttet utslippene. Elektrifisering, særlig av bilparken – delvis også i maritim næring ved hjelp av hybridteknologi, utgjør det helt store tiltaket i rapporten: En tredjedel av kuttene som ekspertene har funnet fram til, handler om elektrifisering.

«Mange av disse tiltakene kjennetegnes av umoden eller delvis umoden teknologi og høye
investeringskostnader i dag», heter det i rapporten. Teknologioptimismen er heldigvis stor, og utrederne antar at kostnadene vil falle raskt. Det er all grunn til å tro at de har rett i det, men ambisjonene er også store: Innen utgangen av 2025 skal alle nye biler og bybusser være 100 prosent elektriske. Fem år senere skal tre av fire nye langdistansebusser gå på strøm eller hydrogen.

«Hydrogendrift kan på sikt bli et alternativ for de tyngste lastebilene, trekkvognene og langdistansebussene», heter det i rapporten.

Hvis utslippene skal kuttes i så stort monn som faktisk er nødvendig for å komme til et såkalt nullutslippssamfunn, holder det ikke med vage ideer om at trailerne skal gå på hydrogen en gang i framtiden. Da trengs det nye teknologiske krav og ordninger som motiverer til teknologisk utvikling. Vi trenger ladestasjoner og tydelig økonomisk motivasjon for å overbevise bilkjøpere om å gå for elbiler. Det trengs offentlige innkjøpere som krever utslippsfrie byggeplasser og minimale utslipp fra produksjonsprosesser for å tildele et selskap en kontrakt. Landet trenger departement som kutter egne flyreiser og et avgiftsregime som gjør det vesentlig billigere å ta toget enn å fly. Vi trenger ikke minst et næringsliv som evner å utvikle og ta i bruk teknologi som kutter utslipp på et helt annet nivå enn i dag.

De første kuttene er de enkle

På lang sikt skal utslippene ned med over 90 prosent, ifølge tidligere miljøminister Ola Elvestuen (V). Da snakker vi om tiden fram mot 2050. Kuttene det kommende tiåret er et viktig steg på veien, men det er også de klart enkleste. Jo lenger ned vi kommer i utslipp, jo vanskeligere vil det være å kutte resten.

Norge har ingen tradisjon for å kutte klimagassutslipp. De har stort sett ligget omtrent på samme nivå i 30 år, riktignok på tross av veksten i innbyggertallet. Å kutte vesentlig er noe nytt. Blant annet fordi Norge i utgangspunktet drives mye av vannkraft, men det er slett ikke den eneste forklaringen. Norge har også vært svært opptatt av at klimagassutslipp skal kuttes alle andre steder først.

Trenger klimaforlik med tøffe konsekvenser

Lite tyder på at alvoret siger inn, ifølge de første reaksjonene. Arbeiderpartiet tar fortjenstfullt til orde for et bredt politisk klimaforlik. Det er antakelig helt avgjørende for en stabil klimapolitikk som må virke i flere tiår.

Vi kan ikke droppe klimatiltak fordi det smerter i noens lommebok. Sosiale ulikheter må håndteres av skattesystemet, ikke av et grønt avgiftsregime

Men samtidig sier partiet at dette bare kan skje hvis det ikke skader arbeiderplasser eller skaper ulikheter. Sorry: Et grønt skifte krever at arbeidsplasser som forurenser legges ned eller moderniseres og at det skapes ulikheter mellom de som forurenser og de som ikke gjør det – uavhengig av motivasjon.

Vi kan ikke droppe klimatiltak fordi det smerter i noens lommebok. Sosiale ulikheter må håndteres av skattesystemet, ikke av et grønt avgiftsregime.

Hvem som skal betale, har ikke vært ekspertenes oppgave å finne ut av. Utfordringen for klimakrisen til nå, har vært at forurenser ikke har betalt i nærheten av det skadene faktisk koster samfunnet. Dermed har vi også en vesentlig skjevhet i vårt økonomiske system: Å slippe ut klimagasser har vært altfor billig, fordi de langsiktige skadene ikke er med i kostnaden.

Industrien sitter med nøkkelen

Det er 30 år siden FNs klimapanel la fram sin første rapport om klimaendringene. I det store og det hele er det ganske imponerende hvor godt de har truffet. At været kom til å bli varmere, våtere og villere visste vi i 1990.

Når vi nå nærmer oss helt kritiske punkt for å få ned utslippene, er det enda viktigere at vi får teknologisk utvikling. Derfor er det innsatsen til industri og forskere som gir grunn til optimisme, ikke politikere som ikke tør å utfordre egen fagbevegelse.

De mest ambisiøse industrilederne i norsk maritim sektor framstår som langt mer klimaradikale enn flertallet på Stortinget

TU forteller stadig om ny teknologiutvikling som åpner nye muligheter. Bare de siste månedene har vi fortalt om hvordan aluminium i armering dramatisk kan kutte utslippene fra betong, og ikke minst hvordan skipsfarten selv jobber med å kutte utslippene. De mest ambisiøse industrilederne i norsk maritim sektor framstår som langt mer klimaradikale enn flertallet på Stortinget.

Klimaminister Sveinung Rotevatn (V) vil nå bruke noen måneder på å sende rapporten på høring. Her er det viktig at norske selskaper og teknologibransje engasjerer seg. Vi trenger flere og bedre forslag enn de som nå har kommet på bordet, og da må vi ha offensive næringer som også går i bresjen for å lansere løsningene.  

Les også

Kommentarer (71)

Kommentarer (71)

Eksklusivt for digitale abonnenter

På forsiden nå