I Norge har vi betydelige fortrinn for å bygge og drifte vindmøller til havs. Havvind utenfor kysten vår og i Nordsjøen kan forsyne både Norge og Europa med helt nødvendig og grønn kraft og dessuten bli en viktig næring for norsk leverandørindustri.
Men da må vi tenke stort, ikke smått. Havvind i liten skala vil hverken møte framtidas energibehov, klimamål eller bidra til nye industrimuligheter i Norge. Om kort tid fastsetter regjeringen rammeverket for havvind på de første områdene, Utsira Nord og Sørlige Nordsjø II. Der planlegges det for bygging av 3 GW havvind, og planen er at konsesjonene skal lyses ut innen utgangen av første kvartal 2023. Det har lenge, gjennom flere regjeringsperioder, vært uklart hvordan utlysningene skal skje og hvem som skal ha ansvar for hva. Ut over disse første utlysningene er det enda større uklarhet rundt hvilke fremtidige ambisjoner havvindaktører skal forholde seg til. Det langsiktige målet til regjeringen er nå å tildele arealer tilsvarende 30 GW innen 2040, men veien dit er ikke klar.
Et gap mellom Norge og andre land
Mange land holder et høyt tempo i havvindutbyggingen. Her ligger Norge bakpå, til tross for våre store havarealer, ypperlige vindressurser og sterke fagmiljøer. Danmark, Tyskland, Nederland og Storbritannia har til sammen installert 25 GW i Nordsjøen. Disse landene planlegger i sum 114 GW havvind i produksjon innen 2030. Fram til 2040 og mot 2050 øker ambisjonene videre.
Mens regjeringen i Norge snakker om tildelte areal for en gitt fremtidig kapasitet, snakker landene rundt oss om havvind i produksjon. Dette viser gapet som er mellom norske og andre nordsjølands ambisjoner.
Det er press i de europeiske leverandørkjedene på havvind. Uten faktisk utbygging i Norge og uten klarhet om kommende store utlysninger av havvindarealer står vi sist i rekka for å knytte til oss leverandører og industri til Norge. Vi risikerer at prosjektene blir både forsinket og dyrere enn vi ønsker. Det betyr mangel på kraft til nye grønne næringer som er i ferd med å bygges opp.
Mange står klare
Norske virksomheter har betydelig potensial for å konkurrere i den voksende havvindindustrien. Norske enkeltselskaper er representert i 90 prosent av verdikjeden for havvind, viser en ny rapport utarbeidet for Vårgrønn, Agder Energi og Corio Generation som snart publiseres. Samtidig er ingen norske leverandørselskaper internasjonalt ledende innen havvind – de fleste er foreløpig små. Skal norsk industri konkurrere i verdenstoppen på havvindprosjekter – som er vår nasjonale ambisjon – må vi ha et hjemmemarked der vi kan utvikle en effektiv, innovativ og konkurransedyktig næring.
Det haster med å finne tilbake til handlekraften som preget oss gjennom 1900-tallets vannkraftutbygging, da fundamentet for dagens velferdsstat ble lagt, og igjen på 1970-tallet, da vi fant olje. En hel leverandørindustri og et stort antall havvindutviklere tripper på startstreken.
Sverige mot Norge: Hvem bygger ut havvind i stor skala først?
Lær av andre
Et sentralt læringspunkt fra land som allerede har en stor havvindindustri, er at det trengs systematisk samarbeid mellom myndighetene, utviklere og leverandørindustri.
Britiske myndigheter investerer i infrastruktur sammen med leverandørindustrien for å bygge en solid verdikjede. Tyskland har lagt en forutsigbar plan for ny kapasitet med jevnlige utlysninger, infrastrukturutbygging og nye jobber.
Erfaringene fra andre land viser også at det er mulig å utvikle modeller med tildelingskriterier som skaper muligheter for norsk og europeisk leverandørindustri. Gjennom å stille strenge klima- og miljøkrav kan vi legge til rette for norsk bærekraftig leverandørindustri. Samtidig bør regjeringen inngå klimapartnerskap med norsk industri og maritim næring for å sikre utslippskutt som også gir konkurransefordeler. På den måten kan Norge utvikle en helt ny industri, som både gir mer fornybar kraftproduksjon og legger til rette for grønne arbeidsplasser.
Verdifull forutsigbarhet
Vi har brukt altfor lang tid på å diskutere utenlandskabler, hybrider eller radialer til Norge. Det er helt uproblematisk å tenke stort nå og likevel begrense den første produksjonen til forsyning inn i det norske kraftnettet. Å lukke dørene for mye større skala og havvind til eksport lengre frem i tid, er kortsiktig. En kobling mot Europa sammen med økt regulerbar vannkraft muliggjør utbygging uten subsidier.
I Norge har vi lang tradisjon for å utnytte våre naturgitte fortrinn. Norge bør raskt få på plass et konkret regime for å lyse ut arealer med jevne mellomrom, noe som skaper forutsigbarhet mot målet i 2040. Havvind kan bli et industrielt eventyr og gi lavere klimautslipp. Men da må vi tenke stort og begynne nå.
Det ble som bransjen fryktet: – Dagen derpå for Aaasland
