KOMMENTAR: Equinor

Skandale etter skandale for Equinor

Ved å la Equinor investere i vindkraft innbys selskapet til å ødsle bort olje- og gassinntektene, i likhet med de kostbare landbaserte virksomhetene i USA.

Oljeminister Tina Bru har ikke evnet å forsvare sitt departements fagområde; kanskje har hun ikke villet, skriver Øystein Noreng.
Oljeminister Tina Bru har ikke evnet å forsvare sitt departements fagområde; kanskje har hun ikke villet, skriver Øystein Noreng. (Foto: Olje- og energidepartementet)

Ved å la Equinor investere i vindkraft innbys selskapet til å ødsle bort olje- og gassinntektene, i likhet med de kostbare landbaserte virksomhetene i USA.

Etter Norgeshistoriens største industriskandale, med et tap i størrelsen 200 milliarder kroner på prosjekter på land i USA for Equinor, var det å forvente at hovedeieren, den norske stat, ville rydde opp. Rapportene fra Riksrevisjonen og PwC viser at tapene skyldtes dårlig ledelse som både misforstod markedet og var udugelig i organiseringen av sin virksomhet på land i USA. Selskapets ledelse har ikke vist seg kompetent; styret har ikke vist seg ansvaret voksent.

I stedet har hovedeieren fornyet de aksjonærvalgte styremedlemmenes mandat, altså godtatt tapene, den feilslåtte strategien og den dårlige planleggingen. Da Equinors generalforsamling våren 2021 bemerkelsesverdig fornyet mandatene til de regjeringsoppnevnte styremedlemmene, bekreftet den statlige eierens sin unnfallenhet overfor sin viktigste bedrift, til tross for store tap.

Regjeringen har gjennom Olje- og energidepartementet med 67 prosent eierandel i Equinor vist seg påfallende passiv og slavisk fulgt styrets anbefalinger ved stemmegivning. Dersom statens 67 prosent andel hadde tilhørt internasjonale fond og private investorer, ville styret og toppledelsen i Equinors blitt skiftet ut. Equinor fortoner seg nå som «uberørbart» i norsk politikk; det er selvstyrt, ikke mottakelig for ytre signaler, men påvirker den store eieren, den norske regjeringen.

Markedet mislikte ny strategi

Kort tid deretter kunngjorde Equinor sin nye strategi, og flyttet tyngdepunktet i investeringene fra olje og gass til havvind. Målet er mer enn en 20 ganger økning i havvindkapasitet innen 2030, fra 0,6 GW til 12–16 GW. Kapitalmarkedene svarte negativt. De mislikte en overgang til virksomhet med en mer tvilsom avkastning og kuttet selskapets aksjeverdi med 9 prosent over tre dager, et tap på 45 milliarder kroner for eierne.

Regjeringens svar har vært å styrke Equinors uavhengighet ved å overføre eierskap og tilsyn fra Olje- og energidepartementet til Nærings- og fiskeridepartementet. Argumentet er at flyttingen har vært forberedt i årevis for å samordne statens ulike næringsinteresser. I stedet for å være et dominerende saksområde i oljedepartementet, vil Equinor bli et av mange i Næringsdepartementet. Sannsynligheten er imidlertid stor for at det vil bli vanskeligere å kontrollere Equinors bruk av kontantstrømmen, slik at toppledelsen kan ta fatt på mer tvilsomme virksomheter, ikke minst havvindenergi, som subsidieres og betraktes som «politisk korrekt».

Mer «urørbart» enn noen gang

Regjeringen besluttet samme dag å overføre tilsynet med statens direkte økonomiske engasjement, SDØE, til Næringsdepartementet. Bemerkelsesverdig nok ble Finansdepartementet holdt utenfor overveielser om viktige forhold ved økonomien. Opposisjonen ved Arbeiderpartiet støtter flyttingen av eierskapet, hvilket viser Equinors store politiske innflytelse, selv etter store tap og mye intern uro på grunn av en typisk dårlig planlagt omorganisering. Equinor fremstår som mer «uberørbart» enn noen gang.

Motargumentet er at i norsk sammenheng kan oljeindustriens økonomiske tyngde og tekniske kompleksitet, sammen med Equinors dominerende posisjon, tilsi en særlig regjeringspost for å føre tilsyn med virksomheten.

Signalet er at selskapet ønsker å vokse, uten smålige hensyn til lønnsomhet

Utsiktene er at den eksterne kontrollen med Equinor vil svekkes ytterligere, at det vil prioritere volum foran verdi, særlig innen havvind, og finansiere flere tvilsomme investeringer med olje- og gassinntekter fra norsk sokkel. Volumambisjonene medfører en høy risiko; strategien virker ikke bærekraftig.

Norges havområder har store vindressurser, men utvikling og utnytting av periodisk vind er en annen virksomhet enn å finne og utvinne olje og naturgass. Ved å la Equinor investere i vindkraft innbys selskapet til å ødsle bort olje- og gassinntektene, i likhet med de kostbare landbaserte virksomhetene i USA.

Les også

Eget vindselskap ikke i Equinors interesse

En mer fornuftig løsning, å danne et særskilt vindkraftselskap for å få fram kostnadene, ville neppe være i Equinors interesse. Signalet er at selskapet ønsker å vokse, uten smålige hensyn til lønnsomhet.

Professor Petter Osmundsen ved Universitetet i Stavanger har i et foreløpig publisert notat foretatt en kritisk analyse av Equinors nye strategi. Han påpeker at nok en gang synes selskapet å misforstå markedet. Risikoen er at Equinor vil overinvestere i vindkraft og underinvestere i olje og gass, til tap for seg selv som for landet.

Spørsmålet er hvorfor politikerne ikke griper inn, selv med sterke signaler fra kapitalmarkedet. Statsminister Erna Solberg er i utakt med Høyres nøkterne oljepolitiske tradisjon som blant annet var opphavet til SDØE. Oljeminister Tina Bru (H) er fersk som statsråd; hun har ikke evnet å forsvare sitt departements fagområde; kanskje har hun ikke villet. Begge påtar seg ansvar ved å gjenoppnevne et styre som har bivånet et enormt tap uten å gripe inn.

Påfallende er det også at Arbeiderpartiet ikke kommer på banen med skarpere kritikk av vanstyret i den viktigste delen av statens næringsdrift. Argumentet om behovet for samordning av statens næringsdrift er teoretisk. De senere års praktiske erfaringer er at pengebruken i statens oljevirksomhet trenger strammere styring, ikke slakkere som opplegget nå er. Presumptivt burde Arbeiderpartiet ha en interesse av en stramt styrt oljesektor som kan gi høye inntekter til statskassen. Dette er et argument for å trekke Finansdepartementet sterkere inn i styringen av Equinor.

Uklok privatisering av Statoil

I ettertid fremstår privatiseringen og børsnoteringen av daværende Statoil i 2001 som gjort på en uklok måte. Selskapet har systematisk ført penger ut av Norge. For landet er det bedre å føre mer oljepenger til Fondet ved at staten tar et større utbytte fra Equinor. Norge er fortsatt på etterslep i forhold til våre naboland i spørsmål om forskning og utvikling i næringslivet. Utfordringen er å bruke høye olje- og gassinntekter til å utvikle et kunnskapsbasert næringsliv snarer enn vindturbiner til havs.

Olje- og energiminister Tina Bru har fått tilbud om å imøtegå forfatterens utsagn om at hun kanskje ikke ville gripe inn overfor Equinor. Bru ønsker ikke å kommentere saken.

Les også

Kommentarer (47)

Kommentarer (47)

Eksklusivt for digitale abonnenter

På forsiden nå