Det første oppsamlingsanlegget til Ocean Cleanup er nå ferdigstilt, etter at det er brukt rundt seks måneder på å montere det. 8. september taues det ut i Stillehavet for å samle plast fra «Great Pacific Garbage Patch». Video: Ocean Cleanup

Ocean Cleanup

Nå får vi se om denne teknologien kan fjerne søppeløyene i Stillehavet

Det første fullskala oppsamlingsanlegget taues til havs lørdag.

De siste seks månedene har Ocean Cleanup jobbet med å bygge og sette sammen selskapets første fullskala plastoppsamlingsanlegg. Nå er det helt ferdig, sjøsatt og klart til å settes i drift. 

Lørdag taues hele oppsamlingsanlegget ved hjelp av Maersk Launcher fra verftet i Alameda, via San Fransisco Bay, til «Great Pacific Garbage Patch», et område i Stillehavet hvor store mengder plast befinner seg. 

Her skal anlegget, ved hjelp av en 600 meter lang barriere og naturlige havstrømninger, rense havet for plast.

24 år gammel gründer

Det er 24 år gamle Boyan Slat fra Nederland som er ingeniør og gründeren bak Ocean Cleanup-teknologien. For fem år siden stiftet han selskapet, i en alder av 19 år, som nå er klar for å ta teknologien sin ut i Stillehavet.

– Vi mener nå vi har klart å eliminere all risiko det er mulig å eliminere på forhånd. Den eneste måten å bevise at dette faktisk virker, at vi kan samle opp plast fra havet, er å sjøsette det første Ocean Cleanup-systemet, sier Slat på nettsiden til selskapet. 

Det første systemet til Ocean Cleanup er nå ferdigstilt, etter at det er brukt rundt seks måneder på å montere det. 8. september taues det ut til Stillehavet for å samle plast fra «Great Pacific Garbage Patch». Foto: Ocean Cleanup

Han forklarer at det er tre utfordringer de først får klarhet i om de har lykkes i å løse, når anlegget er på plass. Den første handler om hvordan det vil oppføre seg i havet. 

– Vil anlegget la seg drive av vinden og bølgene, og vil det klare å rotere raskt nok når vind og bølger skifter retning? Et annet spørsmål er om det vil lage den u-formen vi er ute etter, slik at systemet fungerer litt som pacman i sjøen. Vi har testet dette med datamodeller og med nedskalerte modeller, men jeg kommer til å være veldig lettet når vi får bekreftet at det fungerer ute på havet også, påpeker Slat. 

Plastoppsamlingen den største usikkerheten

Den største bekymringen er likevel knyttet til hvordan anlegget og plasten fungerer sammen, om teknologien faktisk klarer å samle og oppbevare plasten slik planen er.

24 år gamle Boyan Slat fra Nederland er ingeniør og gründeren bak Ocean Cleanup. Foto: Ocean Cleanup

– Det er her den største usikkerheten ligger. Det er vanskelig å gjøre skikkelige tester med modeller i mindre skala, så resultatet må tas med en klype salt, forklarer han. 

Selv om modellen nå sier at teknologien skal klare å fange plast ned til rundt én millimeter i størrelse, kan det være ulike variabler i havet som ikke kommer frem i testene, og som de ikke får svar på før før de ser anlegget i aksjon i Stillehavet. 

Den tredje utfordringen handler om hvordan teknologien tåler belastningen fra havet, med påvirkning fra vind, bølger, havstrømninger, uv-stråling, marint liv og saltinnholdet i vannet. 

– Det er et destruktivt miljø, men jeg har stor tro på ingeniørene og deres mange års erfaring med å designe olje- og gass-konstruksjoner. Jeg tror også det er en fordel at systemet er ganske enkelt, det er ikke så mye som kan gå i stykker, poengterer gründeren. 

Kunstig kystlinje

Renseteknologien til Ocean Cleanup fungerer som en kunstig kystlinje. Den fanger passivt opp plast og annet søppel, ved å bruke de naturlige strømningene i havet.

I teorien skal denne teknologien kunne fjerne halve «Great Pacific Garbage Patch» på fem år, hevder selskapet. Da trengs det en flåte på 60 oppsamlingsanlegg. 

– Det vi vil gjøre, er å sette ut slike systemer som spenner seg ut over 600 meter der hvor plasten samler seg, og så lar vi plasten komme til oss, ifølge Slat. 

«The Great Pacific Garbage Patch» er et område i Stillehavet hvor havstrømmer danner store virvler, som samler opp enorme mengder søppel, i stor grad i form av plast. Her er plasten ganske konsentrert, med hundre kilo plast per kvadratkilometer. Det gjør at det er relativt enkelt å samle det opp.

Fanger små plastbiter

Slik så det ut da en 120-meter lang del av systemet ble testet i Stillehavet i sommer. Foto: Ocean Cleanup

I stedet for nett bruker teknologien solide skjermer, som går omkring tre meter ned i vannet. De fanger opp den flytende plasten, samtidig som fisk og annet liv i sjøen får passere under dem, sammen med havstrømmen. Testene som er gjennomført, har vist at den flytende plasten befinner seg i de første få metrene under havoverflaten.

Oppsamlingsanlegget fanger opp alt fra små plastbiter på bare noen millimeter, til store fiskegarn på flere meter. 

Omtrent slik vil det se ut når Ocean Cleanup har tauet det første plastoppsamlingssystemet i full skala til Stillehavet. Foto: Ocean Cleanup

Det er dessuten laget slik at det vil følge de naturlige bevegelsene i havet, og dermed følger etter dit hvor havet tar plasten. Men anlegget blir også påvirket av vind og bølger, siden det befinner seg på overflaten, noe plasten i vannet ikke gjør. Derfor beveger anlegget seg raskere enn plasten, slik at det kan fange opp plastbitene. 

Plasten fanges opp i en beholder. Når den er full, vil et supportfartøy tømme anlegget ved hjelp av pumper, og ta plasten med til land, hvor den prosesseres, gjenvinnes og selges. Ved å selge den resirkulerte plasten håper selskapet å kunne bli økonomisk bærekraftig ved egen hjelp.

Systemet i seg selv trenger ikke tilførsel av energi, fordi det benytter seg av strømningene i havet. Alt elektrisk utstyr går på solenergi. Foto: Ocean Cleanup

Teknologien fungerer dessuten autonomt, og krever ingen energitilførsel, ettersom den bruker de naturlige strømningene i havet. All elektrisitet, for eksempel til lys og kommunikasjon kommer fra solenergi.

Systemet overvåkes ved hjelp av en rekke sensorer montert på barrieren. De samler inn data blant annet om navigasjon, vær, systemets operasjonelle tilstand og integritet. Sensorene er koblet til soldrevne enheter som kommuniserer via wifi og satellitter.  

Designendringer

Det første systemet flyter i sjøen utenfor verftet i Alameda. Foto: Ocean Cleanup

Systemet har vært gjennom en rekke tester og designendringer underveis, for å sikre at det tåler belastningen. Blant annet har det vært gjennomført tester i Nordsjøen og i Stillehavet i opptil fem meter høye bølger. I alt har Ocean Cleanup nå gjennomført 273 modelltester og testet seks prototyper til havs.  

Oppsamlingsanlegget skal tåle en hundreårsstorm. 

I tillegg har det vært gjort endringer for å sørge for at barrieren i sjøen ikke tar opp for mye energi fra omgivelsene, men flyter med havet, og slik sørger for at plasten samles opp og ikke bare flyter forbi. 

Livet i havet er også tatt hensyn til. Ettersom skjermen ikke er et nett vil det ikke være mulig for fisk og annet marint liv å sette seg fast. I stedet for vil  strømningene i havet føre fisk og andre dyr under skjermen, mens plasten, som er flytende, blir fanget opp. 

Her installeres skjermen som brukes til å samle opp plasten. Foto: Ocean Cleanup

Anlegget beveger seg dessuten sakte nok til at fisk kan klare svømme vekk fra det. Ettersom plasten samles opp periodevis, med folk til stede, vil det uansett alltid være mulig å sjekke at det ikke befinner seg marint liv blant plastsøppelet. 

Det skal også være mulig å skalere opp barrierene etter hvert. Jo flere av de modulære systemene som settes ut, jo raskere vil det naturlig nok gå å samle opp plasten. Planen til Ocean Cleanup er å gjøre dette gradvis, slik at de kan lære av feltet og forbedre teknologien underveis. 

Enorm marin forsøpling

Plast i havet som brytes ned til mikro- og nanobiter er som kjent blitt et av de store problemene verden må hanskes med. 

Det kastes enorme mengder i havet. Den marine forsøplingen ligger et sted mellom fem og 13 millioner tonn årlig. I 2014 var det fem kilo fisk for hver kilo plast i havene. I 2050 vil det være en kilo plast for hver kilo fisk.

Det vi kaller mikroplast, er plastpartikler mindre enn fem millimeter. Tannkrem og kosmetikk tilsettes slike partikler som slipemiddel, men større plaststykker i sjøen produserer også mikroplast gjennom slitasje og nedbrytning.

Svært mye av denne plasten finner vi ikke igjen, men risikoen for at den går inn i organismer øker. Det gjør også at det blir stadig viktigere å få denne plasten bort fra havene. 

Kommentarer (5)

Kommentarer (5)