Bildekk er den største kilden til mikroplast i Norge. I tillegg kommer det mikroplast fra vegmaling og asfalt. Statens vegvesen jobber med å finne de beste tiltakene for å hindre at plasten havner i havet.
Bildekk er den største kilden til mikroplast i Norge. I tillegg kommer det mikroplast fra vegmaling og asfalt. Statens vegvesen jobber med å finne de beste tiltakene for å hindre at plasten havner i havet. (Illustrasjon: Ina Steen Andersen)

Mikroplast fra bildekk

Bildekk er den største kilden til mikroplast i Norge: – Det beste tiltaket er å ikke kjøre bil

Å fjerne plasten som finnes i havet er nesten umulig.

Rundt 8000 tonn mikroplast dannes i Norge hvert år, og rundt halvparten havner i havet. 2250 tonn av dette kommer fra slitasje av bildekk, ifølge Miljødirektoratet.

En fersk rapport fra Sintef viser at når det først havner i havet, legger 90 prosent av det seg på bunnen blant sedimentene. Å fjerne denne plasten er nesten umulig. Derfor er det viktig å unngå at plasten havner der i utgangspunktet. 

Statens vegvesen jobber med en rekke tiltak for å hindre at plast fra veiene når havet. Det mest effektive er likevel å la bilen stå. 

Usikre mengder plast

Veier er den desidert største kilden til mikroplast i Norge. Det meste kommer fra bildekk, men hvert år fører også vegmaling med plaststoffer og bitumen fra asfalt og ulike transportmidler med seg omkring 300 tonn med mikroplast, ifølge Vegvesenet

Statens vegvesen jobber nå med å finne metoder som skal hindre at mikroplast fra veisektoren slippes ut og hvordan en skal unngå at mikroplasten fra veiene spres i naturen.

– Selvfølgelig er det aller beste tiltaket å ikke kjøre bil, sier overingeniør Kjersti  Wike Kronvall i Statens vegvesen til Teknisk Ukeblad. 

Å fjerne all trafikk er uansett ikke et reelt alternativ. Derfor jobber Vegvesenet på flere fronter for å komme frem til hva som fungerer og ikke. Kronvall understreker at det er et pågående prosjekt, og at de dermed ikke har noen konklusjoner klare. 

Det er samtidig noe usikkerhet rundt utslippstallene. I dag er det ikke gode nok internasjonale standardiserte metoder for prøvetaking og analyser. Dette jobbes det med både nasjonalt og internasjonalt.

– De tallene vi opererer med er estimater. Det første vi tar tak i å finne ut av hvilke mengder vi har å gjøre med i den virkelige verden. Det er ingen tvil om at mikroplast fra bildekk er et miljøproblem, men det er viktig å få bekreftet hvor stort dette problemet faktisk er så vi får gjort riktige tiltak. Samtidig kan vi ikke sitte og vente på konkrete tall før vi gjør noe, understreker Kronvall. 

Kan sette krav til dekkvalitet

Statens vegvesens tiltak kan i hovedsak deles inn i to grupper. Den første handler om hvordan de kan minimere utslipp av mikroplast. Å kjøre mindre er det åpenbare tiltaket, men i tillegg kan man se på kvaliteten til bildekkene.

– Som veimyndighet har vi mulighet til å sette krav til produsentene til slitestyrken og sammensetningen i dekkene, men her er det mange hensyn som må tas. Veistøv og faren for økt støy er noen eksempler på andre ting vi må tenke på, dermed er det ikke så enkelt. Her trenger vi mer kunnskap før vi kan sette gode krav, forklarer hun.

Å erstatte de syntetiske komponentene i bildekk er også en mulighet, slik at dekkene består av mer miljøvennlige stoffer. Kronvall påpeker at det er mange komponenter i et bildekk, og at sammensetningen varierer fra produsent til produsent - og også mellom dekk for tungtransport og for personbiler.

– Vanligvis er det mer naturlig gummi i dekk til tungtransport og mer syntetiske stoffer i dekk til personbiler. Men foreløpig vet vi for lite om sammensetningen i de ulike dekkene, og konsekvensene av å spre disse i naturen, forklarer overingeniøren.    

Økokjøring er et annet tiltak som kan hjelpe på. Kjører du jevnere, med mindre start og stopp, vil også dekkene og asfalten få mindre slitasje. Her kan selvkjørende biler etter hvert være et godt supplement, ettersom de trolig vil kjøre jevnere enn det mennesker klarer. 

Mikrofangst

Den andre formen for tiltak Vegvesenet ser på handler om å fange opp mikroplasten fra veiene før den havner i naturen. 

Mer og bedre feie- og renholdsrutiner på vei er ett av tiltakene Statens vegvesen ser på. Som en del av et renholdsregime har bruk av vakuumsuger med PM 2,5 filter vist seg å være et aktuelt tiltak mot svevestøv.

Andre tiltak kan være å fokusere på arealer der støvet samles opp og ikke bare vegbanen, for eksempel parkeringsplasser, i tillegg til spyling av vegkanter der man ikke kommer til med feiebil

– Vi vet at dette fungerer på svevestøv, så vi håper at dette også kan fungere på mikroplast. Men vi har ikke kommet langt nok i arbeidet ennå til å vite om dette er et godt tiltak, sier Kronvall.

De jobber også med å se på hva slags effekt rensetiltak, for eksempel sedimentasjonsbasseng, har på mikroplast. I Norge finnes omkring 170 slike, plassert i nærheten av de mest trafikkerte veiene. Her samles vannet på veiene opp og ledes i rør til bassenget, som ofte består av to deler. 

I forsedimenteringsbassenget fjernes de største partiklene, og mye av forurensing blir liggende igjen her. I hovedbassenget blir vannet liggende lenger, slik at også de mindre partiklene faller til bunns, før vannet renner videre til en vannforekomst i nærheten. Sedimentene blir til slutt gravd opp og deponert. 

– Vi vet i utgangspunktet ikke nok om hvordan mikroplasten oppfører seg her, men vi vet at den er annerledes enn de andre partiklene. Derfor må vi se på om også mikroplasten samles opp her, eller om den bare går gjennom med det rensede vannet, forklarer Kronvall. 

Hypotesen deres er at mikroplasten fester seg på steinmateriale og lignende, slik at det blir en masse bestående mineraler og plast, og at den dermed vil falle til bunns i bassenget sammen med de andre partiklene.

– Men dette vet vi ikke nok om ennå, poengterer hun.

Vegvesenet støtter også en doktorgradsstudent, som skal se nærmere på mikroplastpartikler i overvann fra vei og tunnelvaskevann. I tillegg er de en del av et større samarbeid med veimyndighetene i syv europeiske land, for sammen å få mer kunnskap om mikroplast, hvordan den oppfører seg og hva slags tiltak som kan fungere.  

  Illustrasjon: Ina Steen Andersen

80 prosent av mikroplasten kommer direkte fra land

En Sintef-rapport om mikroplast estimerer at omtrent 0,5 prosent av alt plastavfall i havet brytes ned til mikroplast hvert år. Det tilsvarer 230.000 tonn globalt.

– Nedbrytingen påvirkes av plasttype, tilsatte kjemikalier, temperaturen i vann, UV-eksponering og hvor mye krefter det er i vannet. Plast som ligger i kaldt vann på bunnen av havet vil bruk lang til på å brytes ned, sier Andy Booth, seniorforsker ved Sintef Ocean og en av forfatterne av rapporten.     

230.000 tonn utgjør imidlertid bare 20 prosent av den totale tilførselen av mikroplast til havet. 80 prosent av tilførelsen kommer nemlig fra landbaserte kilder, ifølge studien. Med andre ord er mesteparten av mikroplasten brutt ned på land før den tilføres havet.  

Forskerne mener 90 prosent av mikroplasten befinner seg i sedimentet, altså på eller nær havbunnen. Bare 0,2 prosent ligger på overflaten.

– Brytes ned til karbondioksid

Grafikk over hvor mikroplasten i havet finnes.
Slik fordeler mikroplasten i havet seg, ifølge Sintef-forskerne. Bilde: Miljødirektoratet/Sintef/Nyhetsgrafikk

Som en naturlig følge av dette, har fisk nær havets bunn mer mikroplast i seg enn fisk som lever nærere vannoverflaten.

– Det ser ut til at mikroplasten ikke blir en del av fisken, men går inn i fordøyelsessystemet og ut som avføring. Partiklene er rett og slett for store, sier Booth.

Booth forteller at mikroplasten fortsetter nedbrytningsprosessen og blir til nanoplast, før den brytes ned på molekylnivå. Her kan bakterier gjøre om plasten til karbondioksid.

– Nedbrytningsprosessen tar mange hundre år, tiden varierer avhengig av forholdene, sier Booth.

– Nesten umulig å rense havet for plast

Det finnes flere forslag og initiativ for å rense havet for plast. TU har blant annet omtalt forslagene til  Ocean Cleanup, Petroleum Geo-Services, samt Quantafuel og Norlense.  

Booth har til gode å høre om et forslag har tror kan ha en effekt på mikroplasten som allerede finnes i havet.

– Vi hører om nett som skal samle opp plasten. Mikroplast er plast som er én millimeter eller mindre. Slike nett vil ikke ta opp særlig mye mikroplast – eventuelt vil de ta opp masse alger. Jeg har heller ikke sett forslag som tar for seg plasten i sedimentet, kun i overflaten. Det løser ikke problemet, sier Booth.

Han mener vi må se på tilførselen av mikroplast til havet som utslipp av kjemikalier.

– Det er svært vanskelig, så å si umulig, å rense havet for slike utslipp. Kostnadene for å gjøre dette ville vært enorme, sier Booth.

Derfor går de effektive tiltakene ut på å hindre at plasten kommer ut i havet, resonnerer Booth.

– Vi kan ikke forby bruken av plast – det er jo et fantastisk materiale. Men vi kan redusere bruken der det er mulig og lage lukkede forbrukskjeder for plast, sier Booth.  

Nyhet! 50% mer innhold i TU Ekstra til lavere pris!

Få 700,- i rabatt

Bestill innen 1. september

Kommentarer (76)

Kommentarer (76)