Dagens norske stridsvogner av typen Leopard 2A4 er mer enn 35 år gamle og er modne for utskifting. Heldigvis ser det ut til at Hæren er gode på å få maksimalt ut av materiellet.
I hvert fall var det slik at det norske styrkebidraget fra Telemark bataljon gikk til topps i begge klassene i kampvognkonkurransen «Iron Spear» i Latvia tidligere i oktober.
– Denne gangen er det Norge som skal gratuleres med å gå til topps både i stridsvogn- og stormpanservognkonkurransen. Gratulerer til vikingene for deres dobbeltseier, skriver Nato i sin oppsummering av uke 42.
Nato eFP
Iron Spear har blitt en årlig skarpskytingskonkurranse for Nato «enhanced Forward Presence» (eFP).
Dette konseptet for forsterket fremskutt nærvær ble vedtatt på Nato-toppmøtet i Warszawa i juli 2016. Fra året etter ble det utplassert til sammen fire mekaniserte bataljonsstridsgrupper, hver på omkring 1000 soldater, i de tre baltiske landene og Polen. Norge bidro fra starten med nærmere 200 soldater fra en kompanistridsgruppe fra Brigade Nord til en tyskledet bataljonsstridsgruppe, og nå i 2020 har Hæren stilt med et bidrag på inntil 150 personer til styrken i Litauen.
Aker Solutions prøver å erstatte produksjon av ventiltrær med stridsvogner
Den åttende kontingenten består av Task Force Telemark bataljon (TF TMBN) og de tok altså storeslem i konkurransen som ble arrangert på Camp Adazi, like nord for Riga, 10-15. oktober.
I tillegg til førsteplass i både stridsvogn- og stormpanservognklassen ble det en tredjeplass i stridsvognkonkurransen. Til sammen var det 22 stridsvogner og 22 stormpanservogner fra 12 Nato-land som deltok (se detaljer i faktaboks).
Teknisk Ukeblad har fått tilgang til den detaljerte rapporten om den norske deltakelsen, og kan gjengi fra den redegjørelsen.
Rent bord for Leopard
Stridsvognkonkurransen var bygget opp som ei «sløyfe» bestående av fem stillingsområder og like mange mål. Fra det første stillingsområdet skulle vognene bekjempe et mål statisk, deretter var de siste fire stillingsområdene lagt opp til bekjemping under marsj uten tillatte «skyteholdt».
Konkurransesløyfa var altså lagt opp for å teste «hele spekteret», der stridsvognene skulle bekjempe mål statisk, under marsj fremover, fra siden og som del av en uttrekning. Slik sett er ikke dette optimalt for leoparder, da de må snu marsjretning (rygge) for å kunne gjennomføre alle engasjement til sammenligning med franske Leclerc eller polsk PT-91 som kan engasjere mål med tårn motsatt av kjøreretning («tårn seks»).
Likevel var det Leopard-stridsvogna tok alle de seks øverste plasseringene i konkurransen. I tillegg til de norske Leopard 2A4 var dette tyske Leopard 2A6 og spanske Leopard 2E, en variant av 2A6.
Regjeringen har foreslått å anskaffe nye stridsvogner og fase dem inn fra 2025 og har varslet at de kommer til Stortinget med en sak om dette i løpet av 2021. Her vil den oppgraderte Leopard 2A7 fra Krauss-Maffei Wegmann (KMW) være en høyaktuell kandidat. Det skal også nevnes at koreanske Hyundai Rotem er i ferd med å posisjonere seg for en eventuell konkurranse med sin K2 Black Panther.
Dårlig målestokk
Et naturlig spørsmål er hvordan de norske Leo-ene kan slå sine mer moderne etterkommere. Svaret er at konkurransen i svært liten grad tester hvor teknisk avansert materiellet og kjøretøyet er. I stedet vektlegges det i hvor stor grad det enkelte lag er i stand til å beherske eget utstyr.
Konkurransen er derfor ingen målestokk for hvor effektivt norsk materiell er på slagmarka. Det gir heller ingen svar på hvordan gamle norske stridsvogner kan sammenlignes med nyere og mer moderne. Dette gjelder også motsatt vei, der de norske CV90 Mk III-ene er teknologisk overlegne konkurrentene, eksempelvis på termisk kapasitet og stabiliseringssystem.
I stormpanservognkonkurransen ble det første- og femteplass på Norge. Ifølge rapporten ble lagenes ferdigheter testet i et bredere spekter enn i stridsvognkonkurransen.
Det var aldri noen tvil om at Terje (72) skulle få æren av å skyte tidenes lengste artilleriskudd på norsk jord
I denne konkurransen var det tilrettelagt for blant annet observasjonsteknikk, samt at lagene kontinuerlig måtte vurdere tid brukt sett opp imot observasjoner og engasjement. Her var det et bredere utvalg av målskiver som blant annet «helmål» og «tårnmål», samt infanterimål.
De to første etappene var statiske stillingsområder med fokus på måloppdagelse og engasjement, samt stillingsgang, mens den tredje og siste etappen var en såkalt «battle run» som fokuserte på bekjemping av mål under marsj med en minimumshastighet på 15 kilometer i timen.
Hvert skudd teller
Den norske styrkeledelsen bruker begrepet «den norske modellen» som en forklaring til at de gikk til topps i konkurranse med elleve andre Nato-nasjoner. Begrepet favner blant annet tilnærmingen til utdanning, trening og øving (UTØ).
– For det første er det et stort fokus på teknisk systemforståelse i alle ledd. Hver soldat på sitt dekkmerke har en svært god forståelse for vognens kapasiteter, kapabiliteter, styrker og svakheter. Dette gjør at mannskapet kan utnytte vognens styrker i ulike faser og steg i konkurransen, samtidig som de til enhver tid søker å mitigere svakhetene, heter det i rapporten.
Stridsvognkonkurransen brukes som eksempel på dette, der Norge som eneste Leopard-nasjon lyktes med å håndtere utfordringene knyttet til «hekkavviser» og «koinsidensvindu».
Hemmelig forlik: Forsvaret og Rheinmetall legger CV90-saken bak seg
Andre faktorer som trekkes fram er evnen til å forberede seg godt. Her var det ingen muligheter til å trene i terrenget på forhånd, noe som stilte krav til at den enkelte soldat og det enkelte laget hadde visualisert og snakket seg gjennom konkurransen før den startet ved bruk av modellbord, mentale modeller og prosedyretrening.
Også kommunikasjon og samtrening er et viktig element under UTØ, og ifølge rapporten gjorde de norske lagene seg bemerket ved hvordan de kommuniserte effektivt, rolig og behersket gjennom hele konkurransen. Et siste punkt handler om nøyaktighet:
– Det er et alltid tilstedeværende fokus innad i TF TMBN og gjennomsyres ned på enkeltmannsnivået. Det er flere andre nasjoner som bommer på engasjementene (med likt og ulikt materiell), hvor de norske lagene treffer godt. Dette er igjen et resultat av god prosedyretrening og teknisk forståelse for systemet. Videre vitner det om at TF TMBN og Hæren for øvrig er gode til å bruke de ressursene vi har tilgjengelig. Andre EFP-nasjoner har langt større ammunisjonsbudsjett tilgjengelig for skarpskyting og trening i forhold til Norge. I TF TMBN er det derfor en mentalitet hvor «hvert skudd teller», og bruken av simulatortrening i Norge og utlandet, samt analysering av alle skudd, gir resultater i andre enden.
