Kommentaren ble første gang publisert i september 2019, og løftes nå fram fra arkivet i lys av de voldsomme protestene mot vindkraftutbyggingen på Haramsøya.
TU fortalte i sommer om kontrakten som Equinor har vunnet med delstaten New York, om å produsere elektrisitet fra et havvindprosjekt i Atlanterhavet.
Sammen med kontrakten danske Ørsted vant samtidig, kommer utbyggingen i New York til å få en kapasitet på 1,7 gigawatt. Ifølge NVE er det like mye som totalt landbasert vindkraft installert i Norge per nå.
Større skal det bli. TU har i en serie i sommer satt søkelyset på de enorme havvindplanene i Nordsjøen, der landene – utenom Norge – står i kø for å etablere nye prosjekter som skal erstatte gass med grønn energi.
Volumene er så store at selv Norges største vindkraftpark på Fosen blekner. I juni bestemte nordsjølandene at det skal bygges 65 GW havvind i Nordsjøen. Ifølge EU-kommisjonen trenger EU mellom 240 og 450 GW med havvind for å nå målet om netto nullutslipp.
Strøm er nå en vare i et internasjonalt marked, der det er mulig å ta nye markedsandeler. Særlig hvis infrastrukturen kommer på plass
Det er sterke tradisjoner for å se på strøm og varme som tjenester vi håndterer nasjonalt. Debatten om utbygging av vannkraften handlet gjerne om hvorvidt vi i Norge trengte mer strøm, eller om den kunne finnes ved å effektivisere – for å ta ett eksempel.
Slik er det ikke lenger. Når det planlegges kunstige øyer i Nordsjøen som skal fungere som knutepunkter for kraftproduksjonen og frakte strøm til kontinentet til en dramatisk redusert kostnad, er det riktignok fortsatt innenfor EU og EØS. Men strøm er nå en vare i et internasjonalt marked, der det er mulig å ta nye markedsandeler. Særlig hvis infrastrukturen kommer på plass. TU fortalte for noen dager siden om én av ideene til hvordan dette kan løses: En likestrømskabel med enorm diameter og spenning, til en billig penge – og som kan transportere hele Norges kraftproduksjon.
Med langt bedre muligheter for distribusjon blir det en kamp i Nordsjøen om å anlegge nye prosjekter som kan selge strømmen videre til andre deler av Europa.
Både Google i Skien og Equinor på Melkøya bør bygge kjernekraft
Samtidig, i Norge: Vi diskuterer forslaget fra NVE om å lage en nasjonal ramme for landbasert vindkraft. Akkurat nå er det nesten vanskelig å få øye på tilhengerne av landbasert vindkraft i det hele tatt, utenom energiselskapene selv:
- Nærmest ingen kommunestyrer vil ha anleggene i egen kommune.
- Lokalt gir det ingen økonomisk gevinst å legge til rette for vindparker, med mindre kommunen klarer å framforhandle en frivillig avtale med utbygger.
- Svært mange er kritiske til naturinngrepene og hvordan anleggene kan påvirke folk som bor i nærheten, eller hvordan det påvirker naturopplevelsen der vindkraftparkene skal anlegges.
Da hjelper det lite å sitte i Oslo og prøve å forklare folket at det egentlig ikke bor så veldig mange nært disse vindparkene, at de ikke legger særlig beslag på urørt natur og at forskning i liten grad kan dokumentere negative effekter for folk som bor i nærheten av vindkraftparkene. Gitt at de ikke bor helt tett inntil.
Riktignok gikk flere industriledere ut i går, og understreket behovet for vindkraft på land. Men når vi ser de landbaserte prosjektene opp mot de europeiske ambisjonene, kommer det fram et poeng som verken industrilederne tar opp, eller som er særlig framme i debatten:
- Er ikke vindkraft på land fryktelig smått, målt mot de store planene i Nordsjøen? Monner det egentlig noe?
Målt mot hva vi fra før har etablert i Norge, er for eksempel prosjektet i Roan på 900 GWh selvsagt ikke lite. Det er også et argument at vindkraft på land – og kanskje i enda større grad solenergiprosjekter – sørger for en distribuert produksjon som kan levere inn i strømnettet. Det er også relativt billig å kople slike installasjoner på det eksisterende nettet.
Norsk Vind møter motstand på nytt prosjekt i Rogaland
NVE spår også at det vil bli produsert 25 TWh med landbasert vindkraft i Norge i 2030. Det utgjør nesten 20 prosent av fjorårets forbruk. Nå trenger Norge langt mer strøm, og slik sett er det gode argumenter for at landbasert vindkraft har en rolle å spille. Særlig de neste årene, mens vi venter på at flytende havvind også skal falle i pris.
Samtidig blir nærmest hver eneste plan om et nytt vindkraftprosjekt møtt med store protester. Det er litt ironisk at vi diskuterer enhver lynghei så fillene fyker, mens nabolandene ruster seg for enorme prosjekter i Nordsjøen.
For Norge er det viktig å bygge ut strømproduksjonen fordi strøm blir en vare vi kan eksportere, ikke fordi vi skal være selvforsynt
Det vil ikke overraske meg om kommunestyret i Frøya blir et av de aller siste som takker ja til at det etableres en vindkraftpark i kommunen. Så angret da også politikerne seg, men for sent.
Belønningen ved å stille naturen til disposisjon, er nemlig elendig for kommunene.
Landbasert vindkraft kan sikkert spille en rolle i energimiksen noen steder; for eksempel for å forsterke krafttilgangen i områder med dårlig kapasitet til å motta strøm fra andre deler av Europa. Men målt mot kampen om å sikre seg markedsandeler når det skal bygges ut en kapasitet på 450 GW i Nordsjøen, blir det ganske smått. For Norge er det viktig å bygge ut strømproduksjonen fordi strøm blir en vare vi kan eksportere, ikke fordi vi skal være selvforsynt med elektrisitet.
Teknologien for landbasert vindkraft oppleves av mange som så invaderende, at det skygger for alle positive effekter av å produsere elektrisitet fra vind. Turbinene blir større og større, hvilket også krever mer og mer plass bare for å få transportert utstyr fram og tilbake. Statens vegvesen påpeker nettopp det i sitt høringssvar til NVE nå i sommer. Teknologi som er mindre invaderende og mer effektiv, lar vente på seg.
Det er lenge siden moderne vindturbiner kunne sammenliknes med de sjarmerende tremøllene du kan se på landsbygda i mange land. Som små anlegg som sikrer strøm til en mindre gruppe husholdninger, er det mange positive sider ved vindkraft. Som kilde til det store, europeiske strømmarkedet som vil vokse dramatisk de neste årene, blir landbasert vindkraft i Norge antakelig lite relevant.
For norsk industri og Norge som samfunn er det avgjørende å være med på det havbaserte vindkrafteventyret som er i gang i Nordsjøen. Vi har fortsatt gode vindressurser, og ikke minst har vi kompetanse på offshoreløsninger. Både for leverandørindustrien og strømprodusentene er det store muligheter til havs. Til lands venter mer krangel og konflikter.
Utbygginger bør rangeres etter samlet effekt av inngrep i sjelden natur
