Da USA sent 1961 la frem planene for tomannsromfartøyet Gemini, var Sovjetunionen alt i gang med utviklingen av Voskhod, en toseters variant av Vostok.
Men det var ikke nok – statsminister Nikita Khrustsjov ville at tre kosmonauter skulle skytes opp i samme romfartøy før USA fikk sin første bemannede Gemini i bane. Og slik gikk det til at tre kosmonauter uten romdrakter i oktober 1964 gjennomførte en litt over 24 timers ferd i Voskhod 1.
Hovedoppgaven for Gemini var å bidra til det teknologiske grunnlaget for gjennomføringen av Apollo-programmet, blant annet demonstrere hvordan astronauter kunne oppholde seg utenfor et romfartøy.
Dette var nødvendig ikke bare for de amerikanere som etter hvert skulle bevege seg på Månens overflate, men også for vedlikehold/reparasjoner av romstasjoner og for redningsoperasjoner.
For Sovjetunionen, som også hadde begynt å tenke på å sende mennesker til Månen, var aktivitet utenfor romfartøyet et nytt markeringsområde.
Les også: Fem ganger kan de tenne motoren. I dag brenner de av det siste for å hindre den i å kræsje
Luftsluse
Nok en Voskhod, Voskhod 2, ble øremerket for et demonstrasjonsprosjekt, og to tomannsbesetninger ble plukket ut for å begynne treningen. Primærbesetningen besto av Pavel Beljajev og Aleksej A. Leonov, med Beljajev som fartøysjef. Ingen av dem hadde vært i rommet tidligere.
Treningen pågikk omtrent to år, og omfattet for eksempel i overkant av 200 parabelflyvninger med Tupolev Tu-104 for å innøve nødprosedyrer i 30 sekunders omganger med vektløshet.
Ved en anledning var den så anstrengende at reservebesetningens fartøysjef pådro seg et lettere hjerteinfarkt og måtte skiftes ut.
Voskhod 2-kapselen ble utstyrt med en utvendig, oppblåsbar luftsluse, blant annet fordi det elektroniske utstyret om bord var kjølt med kabinluft og kunne overhetes hvis den forsvant.
Tre uker før Voskhod 2 skulle skytes opp, ble teknisk utstyr prøvd på en ubemannet ferd, men romfartøyet eksploderte – falske radiosignaler fra bakken hadde aktivert destruksjonsladningen om bord.
Oppskytningen av Voskhod 2 kunne ikke utsettes da meldinger fra USA kunne tyde på at Nasa forberedte et opphold i rommet for Edward H. White på Gemini 4 i mai 1965. Derfor startet Voskhod 2 omtrent etter tidsskjemaet 18. mars 1965.
Vel oppe i en lav jordbane fikk Beljajev tillatelse til å klargjøre den 2,5 meter lange, sylindriske luftslusen, som var festet ved romfartøyets inn-/utstigningsluke. Selve slusen, av to lag gummiert lerret, hadde en luke i en ramme ytterst, og ble strukket ved å pumpe luft inn i langsgående lommer.
Mens det foregikk, festet Leonov en ryggbeholder med et 45 minutters forråd av oksygen til romdrakten. Inni luftslusen måtte han være til all nitrogen var fjernet fra blodet og trykket redusert til null. Først da kunne ytre luke åpnes.
Les også: Fascinerende bilder viser jorden fra baksiden av månen
I fritt svev
Da Leonov gled ut med hodet først, og med Middelhavet under seg, var det naturligvis lett å bli betatt av utsikten. Han hadde ingen manøvreringsenhet, og var forankret med en 5,4 meter lang oksygenslange og kommunikasjonsledning.
På bakken var kosmonautens fireårige datter Vika skremt av hva hun så på uklare fjernsynsbilder, og ba noen beordre ham inn.
.png){kind=logo}
Leonovs far var nesten sint, men ble beroliget da han hørte Khrustsjov-etterfølgeren Bresjnevs gratulasjoner fra Kreml via Kontrollsenteret: «Alle medlemmene av Politbyrået sitter og følger med på hva du gjør. Vi er stolte av deg.»
Til å begynne med gikk det meste bra, men litt etter litt begynte temperaturen i drakten å bli plagsomt høy, og Leonov fikk vanskeligheter med å starte et kamera han hadde på brystet. Bryteren var sydd inn i det ene benet på drakten, så vidt utenfor rekkevidde.
Først etter at han ble kalt inn og dro seg mot luftsluseåpningen oppdaget kosmonauten hvor oppblåst og stiv drakten hadde blitt: Føttene var trukket ut av støvlene og fingrene av hanskene.
Bare ved å slippe ut oksygen av drakten lyktes det å entre luftslusen – med en kraftanstrengelse og med hodet først.
Inne i slusen måtte han snu seg for å kunne lukke den ytterste luken, og det var enda mer slitsomt. Leonov svettet voldsomt i det han selv oppfattet som en kritisk situasjon.
Kontrollsenteret var ikke varslet om verken oksygenutslippet eller at han satt omtrent fast i slusen, for kosmonauten ville ikke skape bekymring. Men radio- og fjernsynsoverføringene fra rommet ble stoppet og erstattet med sorgtung musikk.
Les også: Predator er USAs dødeligste drone - så mye flyr den
Vanskelig hjemtur
Da han omsider kom seg inn i kapselen etter litt over 12 minutter, var vanskelighetene slett ikke over – separasjon av luftslusen med eksplosive bolter førte til at den kom i rotasjon.
17 grader i sekundet høres kanskje ikke så ille ut, men det var ti ganger mer enn forventet og ikke mulig å stoppe, fordi gjenværende manøvreringsdrivstoff måtte spares for tilbakevendingen nesten 22 timer senere.
Neste problem var et stigende oksygentrykk til et nivå der den minste gnist fra et elektrisk system kunne ha vært farlig.
Deretter resulterte en feilmanøver for bruk av bremsemotorene i en 46 sekunders forsinkelse, slik at landingspunktet flyttet seg 386 kilometer fra det opprinnelig utpekte.
På toppen av det hele var tilbakevendingen temmelig vill med belastninger på opptil 10 g.
Årsaken var at kommunikasjonskabelen mellom kapselen og serviceseksjonen ikke ble kappet av i tide, med den følge at de to begynte å rotere rundt et felles tyngdepunkt.
Først da tilbakevendingstemperaturene brant gjennom kabelen, stabiliserte det hele seg.
Les også: Vil lage rakettdrivstoff av vann fra månen
Trøbbel på jorda også
Kapselen kom ned i en to meter dyp snøskavl i et skogområde vest for Solikamsk. Luken lot seg til å begynne med ikke åpne fordi den lå an mot en bjerkestamme, nattemperaturen sank til godt under null grader C, og det var ulv i området.
De ble funnet av fly, men skogen var for tett til at helikoptre kunne lande. Derimot skaffet helikoptre og skipatruljer mat og utstyr, til og med et provisorisk badekar, men først på den tredje dagen kunne kosmonautene med ledsagere gå ni kilometer på ski til et sted skogen var ryddet for en helikopterlanding.
Herfra ble de fløyet, først til Perm, deretter til Bajkonur.
Voskhod 2-ferden hadde vart i 26 timer og 2 minutter.
Spesielt Leonov hadde utført en bragd og fått skrevet sitt navn i romhistorien. Men kosmonautens første romferd hadde vært nær ved å bli hans siste.
Les også:
Ny boligmodul til romstasjonen blåses opp som en ballong
