Øystein Noreng er ikke overrasket over at president Donal Trump trekker USA ut av Parisavtalen. Han tror heller ikke det er en dum beslutning, spesielt sett fra et amerikansk ståsted. (Bilde: NTB Scanpix)

KOMMENTAR: Trump og Parisavtalen

«Det er ikke alt som president Trump sier og gjør, som er dumt, særlig ikke fra et amerikansk ståsted»

Bidragsyter Øystein Noreng mener USA gjør lurt i å gå ut av Parisavtalen.

President Trump fortoner seg som både ubehøvlet og uberegnelig. Ved å ydmyke Londons borgermester Sadiq Khan etter terroren London har Trump vist nok en gang vist seg taktløs og plump.

Hans beslutning om å trekke USA fra Parisavtalen om klima, COP21, har sjokkert europeisk offentlighet, men den burde ikke overraske.

Det er ikke alt som president Trump sier og gjør, som er dumt, særlig ikke fra et amerikansk ståsted.

Annonsert utmeldelse

Utmeldelsen fra Parisavtalen var kunngjort i Trumps valgkamp i 2016. Det faktiske vedtaket kan kanskje ha blitt utsatt på grunn av intriger ved hoffet, i Det hvite hus, der hans datter og svigersønn hadde en annen oppfatning enn ideologen og strategen Steve Bannon.

Likevel synes Trumps beslutning ikke å ha vært tatt på sparket. Han begrunnet utmeldelsen med at Parisavtalen for USA var kostbar, virkningsløs og urimelig. USA ville stå for en stor del av finansieringen av klimatiltak i utviklingsland, og ville selv måtte kutte betydelig i utslippene av CO2, dersom løftene skulle holdes.

Et kritisk punkt for Trump er at Parisavtalen frem til 2030 ikke ville pålegge byrder eller begrensninger på Kina, India og andre utviklingsland. I mellomtiden ville disse landene kunne styrke sin konkurranseevne i forhold til USA og Europa. Skifergassen og skiferoljen styrker USAs selvforsyning med energi; dette kan gi god grunn til å trekke seg fra avtalen.[1]

Utmeldelsen kan også bygge på en erkjennelse av at kostnadene for USA av å oppfylle løfter om reduksjon av utslipp og bidrag til utviklingsland gitt av tidligere president Obama ville være høye. Regjeringen Obama møtte i denne saken sterk motbør i Kongressen. Parisavtalen hadde ikke sjanse til å bli godkjent i Senatet. Trumps beslutning foregrep et nederlag i Senatet.

Avtalen var ikke del av lovverket i USA; den lå heller ikke an til ville bli det. Ut fra dette perspektiv er refselsen av Trump kanskje som å sørge over drapet på en papirtiger.

Amerikansk egeninteresse

På forhånd, uten Parisavtalen, kunne USAs næringsliv nyte godt av lavere energikostnader enn sine konkurrenter i Europa og Japan. Trumps beslutning har et grunnlag i amerikansk egeninteresse, ikke i hensyn til verden. For Europa innebærer USAs utmelding fra Parisavtalen at forskjellen i næringslivets konkurransevilkår, målt ved energipriser, opprettholdes og forsterkes.

På denne bakgrunn kan europeernes kritikk kanskje uttrykke en forbitrelse over en fortsatt svekket konkurranseevne. Spørsmålet er hva EU nå gjør.Ett syn er at USA ville være en bremsekloss i verdens klimapolitikk. Derfor kunne en utmeldelse kanskje være det beste for alle parter.[2] Et annet syn er at Europa må tilpasse seg og sikre sitt næringsliv og sine husholdninger rikelig rimelig energi for å styrke konkurranseevnen.

Fremfor å moralisere over Trumps angivelige ansvarsløshet, burde refserne, først og fremst i Europa, kaste et kritisk blikk på Parisavtalen.

En nøktern analyse av Parisavtalen viser at den ville ha liten virkning til tross for betydelig kostnader.[3] Et viktig poeng, fremhevet av Trump, et at inntil 2030 inneholder avtalen ingen forpliktelser for Kina, India eller andre utviklingsland, men sistnevnte skulle motta penger, først og fremst fra USA.

Parisavtalen er blitt presentert som redningen for klodens klima, men kan i ettertid ved nærmere øyesyn kanskje fortone seg som en velregissert bløff.[4] Erfaringsmessig er skepsis på sin plass overfor den konkrete nytten av en avtale som tiltres av nesten alle verdens land.

Kostbare tiltak

Parisavtalen ble inngått før jul i 2015 med stort skryt om løfter om å holde klodens temperaturutvikling under 1,5o C i forhold til førindustriell tidsalder. Under henvisning klimamodeller benyttet av FNs klimapanel, IPCC, ble det foreskrevet tiltak for å redusere utslippene av klimagasser, først og fremst CO2.

Det viktigste virkemiddelet skulle være å erstatte bruken av fossil energi, kull, olje og naturgass med fornybar energi, sol, vind og biobrensel. Målet var ambisiøst, å begrense temperaturstigningen til 2o C.

I en artikkel i The Telegraph den 2. juni påpeker Bjørn Lomborg at Parisavtalen i det helt vesentlige er symbolsk.[5] Avtalen er ikke juridisk bindende, men er en katalog over gode intensjoner og fagre løfter, langt inn i fremtiden. De faktiske tiltak som foreskrives frem til 2030 vil kunne ha en minimal virkning på utviklingen av klodens temperatur, til tross for høye kostnader.

Lomborg påpeker, med støtte av forskere ved Massachusetts Institute of Technology, MIT, at Parisavtalen vil kunne koste én til to trillioner, 1000-2000 milliarder, dollar årlig ut dette århundret, med virkning å begrense økningen i temperaturen med høyst 0,3o C.[6]

En annen studie fra MIT anslår virkningen av Parisavtalen sammen med nasjonale tiltak til 0,9o C, en antatt temperaturøkning på 3,4o C fra førindustriell tidsalder frem til 2100 i stedet for 4,3o C dersom disse tiltakene, Parisavtalen inkludert, ikke skulle bli iverksatt.[7]

I et hvert fall fortoner dette seg som meget kostbare tiendels grader. Anslagene er usikre; de bygger på modellberegninger. Ingen modeller er bedre enn sine forutsetninger, antakelser om årsakssammenhenger. Store, komplekse modeller innebærer et stort potensial for feil.

FNs klimapanel fremhever uvissheten:

«Til tross for omfattende forskning er vår kunnskap om klimasystemet fortsatt mangelfull, fordi så mange punkter er usikre. Vi vet lite om hvordan om hvordan forandringer i klimasystemet påvirker menneskene og det økologiske systemet, eller om kostnadene for samfunnet. Vår kunnskap er også mangelfull om kretsløpet for CO2 og andre klimagasser, historisk og i dagens situasjon. Mangelfull kunnskap gjør det særlig vanskelig å vurdere hvordan kretsløpene av klimagasser vil utvikle seg i en fremtid med høyere konsentrasjon av CO2 i atmosfæren og deres virkning på klimaet og økologiske prosesser.»[8]

Ved å fremheve uvissheten maner grunnteksten fra FNs klimapanel til nøkternhet, ikke til drastiske utspill, kanskje tilsiktet som politisk reklame.

I Parisavtalen lovet USA å redusere utslippet av klimagasser med 26-28 prosent i 2025, i forhold til nivået i 2005. I 2015 var USAs utslipp av CO2 ti prosent lavere enn i 2005, i det vesentlige fordi naturgass hadde erstattet kull i kraftgenerering. Målet for 2025 virker urealistisk, Trump eller ei. Loven for å sikre målet er blitt avskaffet.

 

Særfordeler til Kina

Parisavtalen lovet store pengeoverføringer i klimabistand til utviklingsland, 100 milliarder dollar årlig ut dette århundret. Hittil har rike land, deriblant Norge, forpliktet seg for til sammen en tiendedel.

Kontrollmekanismer for at overføringer skal gå til klimaformål og ikke ende opp i korrupsjon, har fått liten oppmerksomhet.

Som nevnt påpeker Trump, med rette, at Parisavtalen ga særfordeler til noen land, særlig Kina. I begeistringen over et angivelig verdensomspennende samarbeid er det gått de fleste observatører hus forbi, ikke minst Europas presse og politikere, at Kina ikke lover noe som helst før 2030. De gamle industrilandene skal bære kostnadene inntil den tid, mens de nye industrilandene, som Kina, fortsatt skal kunne styrke sin konkurranseevne.

Det er ikke overraskende at Kina forsvarer Parisavtalen, heller ikke at de fleste utviklingsland er entusiastiske; de utviser næringsvett, ikke idealisme. Kina ønsker nå fremstå som verdens klimapolitiske leder, med umiddelbar politisk gevinst, men med kostnader først etter 2030, kanskje.

Fra Kyoto til Paris

Ved tilbaketrekkingen har President Trump vist at Parisavtalen er som Keiserens nye klær, skryt uten substans; en samling av gode hensikter og uforpliktende løfter. Likheten med forgjengeren, Kyotoavtalen, er påfallende. Den har vist seg å ha hatt nesten ingen konkret virkning, men betydelige kostnader.

I Europa er kvotehandelen med CO2 uten praktisk betydning, fordi lave priser ansporer kvotekjøp og motvirker omstilling. Høye energipriser svekker den industrielle konkurranseevnen og sysselsettingen.

Kyotoavtalen har derimot vist seg nyttig for miljøvernere, politikere, industriens lobbyister og byråkrater ved å gi anledning til uopphørlig møtevirksomhet med stadig nye forslag. Antallet tiltak begrunnet med klimahensyn viser at ingen av dem virker; derfor er det behov for flere, hevdes det. Parisavtalen vil kanskje kunne vise seg like nyttig for de samme interessentene. Til tross for mange forsetter fremstår Parisavtalen, i likhet med Kyotoavtalen, som et klimapolitisk feilgrep, uten nevneverdige resultater til tross for stor pengebruk.

I virkeligheten har President Trump tatt livet av Parisavtalen. Uten medvirkning fra USA, som i 2015 sto for 16 prosent av verdens utslipp av CO2, er det meningsløst å diskutere klimapolitikk i noen få andre land, all den tid Kina og utviklingslandene ikke deltar aktivt. Uten USAs bidrag er det lite penger til klimabistand. Derfor kan mange utviklingsland trekke seg. Brasil og India er særlig viktige i denne sammenheng.

Utgangspunktet er verdens faktiske fordeling på energibærere (tall fra 2015, BP Statistical Review, se illustrasjon).

Ikke i nærheten av å kunne erstatte fossilt brensel

Historisk har strukturelle endringer i verdensenergimarked tatt mange tiår på grunn av høye investeringsbehov og lange tidsforløp. De lave andelene for vindkraft og solkraft antyder høye kostnader og svak konkurranseevne. til tross for store subsidier og sterk beskyttelse. Verden er ikke i nærheten av å kunne erstatte fossilt brensel med fornybar energi til kostnader som verdensøkonomien kan tåle.

Selv med store teknologiske fremskritt, sterk reduksjon i kostnader og omfattende støtteordninger dekket solkraft og vindkraft i 2015 under to prosent av verdens samlede energiforbruk. I USA anvendes førti prosent av maisavlingene til biodrivstoff, som dekker fem-seks prosent av det samlede drivstoffbehovet.

Det er tvilsomt om subsidier og andre støtteordninger vil kunne bidra særlig meget til videre effektivisering av modne teknologier. All konvertering av energi innebærer et varmetap. Potensialet for effektivisering er begrenset når store deler av det fysiske utstyret nærmer seg den termodynamiske grensen for konvertering av energi til bevegelse.[9] Dette gjelder vannturbiner og gassturbiner, trolig også vindmøller. For solpaneler er kunnskapen mer mangelfull.

Potensialet for fremtidig effektivisering svekkes med de senere tiårs oppnådde gevinster. Fysikken tillater ikke en ukritisk fremskrivning av trender for ytelse og kostnader. Utfordringen er å satse vesentlig sterkere på forskning og utvikling, ikke minst grunnforskning om energi med sikte på vitenskapelige gjennombrudd, i stedet for å støtte modne teknologier. På dette punkt er avtalene fra Paris og Kyoto til liten nytte.

Nesten all transport i verden drives av fossilt drivstoff. Forutsetningene er ikke til stede for raske endringer i denne sektoren, til tross for elektriske biler.

 

Resten av verden kunne med fordel følge USAs eksempel ved å erstatte kull med naturgass i kraftgenerering. Det ville også være i norsk interesse. I denne sammenheng må bemerkes at gassens fremmarsj i USA og kullets tilsvarende tilbaketog i det vesentlige har sin årsak i veksten i utvinningen av skifergass, hvilket miljømessig ikke er uten problemer, og som blant andre land Frankrike forbyr.

Norsk idealisme

I Norge kan kombinasjonen av idealisme, moralisering og finansformue anspore til en sterkere innsats, uten hensyn til virkningene.

I samband med den nye utbyggingen av Yme-feltet ber Miljødirektoratet i sin høringsuttalelse om en samfunnsøkonomisk analyse i lys av Parisavtalen. Miljødirektoratet skriver følgende:

«Lønnsomheten av prosjekter innenfor olje- og gassvirksomheten påvirkes av klimapolitikken. Dersom verden skal lykkes i å begrense den globale oppvarmingen i tråd med enigheten fra Parisavtalen2, vil prisen på utslipp av klimagasser måtte øke. Dette vil også̊ påvirke oljeprisene. Hagen-utvalget (NOU 2012:16 «Samfunnsøkonomiske analyser») konkluderer blant annet med at det for prosjekter der den samfunnsøkonomiske analysen er særlig følsom overfor ulike karbonprisbaner, vil det være nyttig å utføre sensitivitetsberegninger der en legger til grunn en togradersbane for alle år. Grønn skattekommisjon (NOU 2015:15 «Sett pris på̊ miljøet») viser at karbonpriser forenlig med togradersmålet kan komme opp i nær 2000 kroner per tonn i midten av dette århundret. Vi mener i denne sammenheng at analysen av den samfunnsøkonomiske lønnsomheten av prosjektet også̊ må̊ inkludere en vurdering som tar utgangspunkt i enigheten som ble oppnådd i Parisavtalen og de følger dette kan få for utviklingen i kvotepris og oljepris.»

Klima- og miljødepartementet stiller seg bak høringsuttalelsen fra Miljødirektoratet. Politisk kan teksten tolkes som at klima- og miljømyndighetene ikke lenger nøyer seg å ville styre bruken av energi, men vil også gripe inn for å regulere norsk produksjon av olje og gass, fortrinnsvis med sikte på en nedtrapping og utfasing.

Fremtiden vil vise hvor vidt de samme myndighetene vil ta inn over seg at Parisavtalen i praksis er avlivet, eller om de vil videreføre en ambisiøs klimapolitikk på egen hånd i Norge, uten hensyn til inntekter og konkurranseevne.

Klimajobber?

Et tegn at sterke, ideologisk motiverte krefter i Norge vil avvikle petroleumsvirksomheten kommer fra en nylig rapport fra Samfunnsøkonomisk analyse, 100 000 Klimajobber.[10] Rapporten er bestilt av «Broen til framtiden», en allianse av Framtiden i våre hender, Greenpeace, Den norske kirke, Naturvernforbundet, Natur og ungdom, Concerned Scientists Norway, Norsk Tjenestemannslag, LO i Oslo, Fagforbundet, Klimavalgalliansen, For velferdsstaten og Naturviterne.

Til felles har de motvilje mot petroleumsvirksomheten og et ønske om snarlig avvikling. Mangfoldet i alliansen er påfallende.

Det er oppsiktsvekkende at deler av fagbevegelsen som organiserer ansatte i offentlig sektor og som er særlig avhengig av oljeinntekter, ønsker en avvikling av virksomheten og en svekkelse av sitt eget inntektsgrunnlag, og at den går i ledtog med profesjonelle miljøvernere, også i stort monn finansiert av staten. Et pinlig spørsmål er om Den norske kirke i denne saken har noe teologisk grunnlag for sitt standpunkt.

Bestillingsverket er faglig svakt. Konklusjonene synes gitt på forhånd, forutsetningene og forsøket på analyse kommer deretter. Rapporten er gjennomsyret av ideologi, forutinntatte meninger og verdivalg. Fraværet av konkretisering og presisjon er påfallende. Det vises til mange andre studier, men uten selv å ta stilling. Derfor blir diskusjonen omtrentlig. Den gir ikke engang noen håndfast definisjon på begrepet klimajobber, som er rapportens gjennomgående tema. Innledningen setter tonen:

«En forsert utfasing av petroleumsvirksomheten kan være en effektiv politikk for å redusere norske og globale utslipp av klimagasser. En slik politikk vil ha noen kostnader for Norge. For det første vil det gi redusert sysselsetting i petroleumsvirksomheten, men det finnes mange analyser som viser at den frigjorte arbeidskraften kan sysselsettes i klimajobber, dvs. jobber som bidrar til å utvikle alternativer til fossile ressurser.

En vridning av sysselsettingen i favør klimajobber kan gi ytterligere reduksjoner i utslippene av klimagasser. Men en forsert utfasing innebærer at Norge lar være å hente ut en ekstraavkastning fra petroleumssektoren. Dette inntektstapet må imidlertid ses i relasjon til kostnadene av mulige klimaendringer hvis utslippene av klimagasser ikke reduseres tilstrekkelig.»

Den siste setningen slipper katten ut av sekken: rapporten er uviss på de alternative kostnadene ved ikke å handle som foreskrevet. Dermed er gevinsten ved handle som foreskrevet også uviss. Ved å nevne mulige klimaendringer dokumenterer rapporten sin rådvillhet. En mulig forklaring er at forfatterne allerede på et tidlig stadium ønsker å bekjenne sin tvil og sine forbehold i forhold til oppdraget.

Kostnader og lønnsomhet fraværende

Spørsmål om kostnader og lønnsomhet er fraværende. Omtrentligheten vises av følgende:

«For å ytterligere redusere utslipp og fremme en utvikling mot et lavutslippssamfunn vil det være hensiktsmessig om de offentlige investeringene for å opprettholde sysselsettingen kanaliseres helt eller delvis til etablering av klimajobber.

Med klimajobb mener vi først og fremst en jobb som bidrar til å utvikle alternativer til fossile ressurser innen sektorer som energi, bygg, transport og bioøkonomi. Innenfor flere av disse sektorene har Norge konkurransefortrinn i form av naturressurser og kompetanse, og følgelig et potensial både for arbeidsplasser og eksport av norsk teknologi.»

En klimajobb kan på denne bakgrunn defineres vilkårlig, nesten som hva som helst. Satt på spissen ville en sykkelreparatør kunne kalle seg klimajobber og kreve statsstøtte. Rapporten overser at den norske petroleumsnæringen først og fremst er en eksportnæring. Selv med forholdsvis lave oljepriser gir den Norge en utenriksøkonomisk handlefrihet som de nevnte klimajobbene aldri ville kunne gi.

Rapporten gir for øvrig et interessant innsyn i tankegangen has mange klimaaktivister. Ambisjonen er å kutte globale utslipp av klimagasser, ikke bare de norske. Norge representerer 0,7 promille av verdens befolkning, og 0,7 prosent av verdensøkonomien, og 0,1 prosent av utslippene av CO2. Selv om Norge har en uvanlig effektiv økonomi målt ved produktivitet og energibruk, fremstiller oppdragsgiverne Norge som et problem for verden.

Budskapet fra alliansen er at til tross for vår effektivitet skal vi plages av dårlig samvittighet. Det faktiske forhold at det finnes mye olje og gass i verden og at en eventuell norsk utfasing lett ville kunne bli erstattet av andre produsenter, synes å være uten betydning.

Symbolverdier

Rapporten utviser ufrivillig et malthusiansk grunnlag for sine tilrådinger. Utgangspunktet synes å være at fordi utslipp av CO2 er skadelige, kan ethvert tiltak for å begrense utslippene rettferdiggjøres, uten hensyn til kostnader eller virkninger. Intensjoner og symbolverdier synes viktigere enn virkningene. Dette kan kanskje mange i Den norske kirke være enige i, sammen med moralister i miljøbevegelsen. Forbausende nok synes deler av fagbevegelsen også være innforstått.

Rapporten maner om behovet for et hundretusen klimajobber, som nevnt uten å definere hva de er. De skal finansieres av staten til en kostnad av ett hundre milliarder kroner årlig. Alternativet til å ta fra Oljefondet er å pålegge befolkningen og næringslivet høyere skatter, også en økning av momsen til 30 prosent, hvilket rapporten drøfter.

Budskapet er i korthet at Norge skal legge ned en lønnsom næringsgren og i stedet statsfinansiere arbeidsplasser i underskuddsforetak.  Dette er ikke engang spørsmål om bærekraft, rapporten medgir at Norge har et betydelig potensial for videre petroleumsvirksomhet.

For øvrig fortoner rapporten seg som lite oppdatert. De siste årenes utvikling i teknologi, kostnader og funn synes på ha gått hus forbi. Det er underlig at deler av fagbevegelsen kan stille seg bak slike villfarelser og en rapport som anbefaler at levestandarden skal ned, og tiltak som hardest rammer grupper med lav inntekt, som momsøkning.

På ett punkt har rapporten rett: med dagens ordning er statens risikoeksponering i oljevirksomheten for høy. Oljemarkedet er lunefullt. Private investorer bør få ta mer av risikoen.

Den internasjonale rammen

Den internasjonale rammen blir ofte misforstått. Initiativet til Parisavtalen kom fra den tidligere franske president François Hollande og hans miljøvernminister (og tidligere samboer) Ségolène Royal. Bakgrunnen var neppe en plutselig sterk bekymring for klodens klima, men snarere et behov for politisk markering for en president som hadde vist seg mislykket i økonomisk politikk på hjemmebane og ikke særlig vellykket i utenrikspolitikk.

Madame Royal hadde i lengre tid vært klimaaktivist og ivret for å nedlegge kjernekraften og i stedet satse på fornybar energi. Møtet i Paris senhøstes 2015 ble et stort show for media. Det ble ansett som vellykket fordi nesten alle land kunne underskrive en erklæring om gode hensikter uten forpliktelser. Den tilsynelatende suksessen i Paris dekket over store hulheter. Den skyldtes også rause løfter om penger fra Obamas regjering i USA. Regien var vellykket, innholdet svakt.

Etterfølgeren president Macron er ingen nytenker i klimapolitikk. Han erklærte fra første dag at han ville følge opp Parisavtalen. Dessuten ville han forby all utvinning av skifergass og skiferolje. Han erklærte også som mål en karbonskatt på nitti euro per tonn i 2030, i tillegg til en nedtrapping av kjernekraften.

President Macron er på mange måter et friskt pust i fransk politikk, men fallhøyden er stor. Han vant valget ikke på grunn av sin ungdommelighet og sin dannelse, men på løftet om å bedre Frankrikes økonomi og å få ned den vedvarende høye ledigheten. På dette punkt må han levere; høyere energipriser vil svekke fransk industris konkurranseevne og sysselsettingen.

Trump er blitt gjenstand for sterke beskyldninger

Allerede før Trumps tilbaketrekking var det få utsikter til at Parisavtalen ville bli iverksatt i særlig grad. Den ga imidlertid, som nevnt, en foranledning til stadige møter og oppslag i media. Seriøse observatører har forventet mye prat og lite handling fra Parisavtalen.[11] Derfor er det lite rimelig å anklage Trump for å sette verdens fremtid på spill.

I dagene siden Trump bekjentgjorde tilbaketrekkingen fra Parisavtalen er han blitt gjenstand for sterke beskyldninger i europeiske medier, også i norsk presse. Ingen av refserne synes å ha noen kjennskap til Parisavtalens detaljer eller til sakens realiteter.

Det nevnes ikke at før Trump bekjentgjorde sin beslutning var hundrevis av kullkraftverk under bygging i Asia, Afrika og Sør-Amerika. Japan investerer i 45 nye kullkraftverk som erstatning for kjernekraft. Kina senker takten i utbyggingen av kullkraftverk, slik at andelen av kullkraft i elektrisitetsgenereringen vil avta, men volumet vil fortsette å øke, i et hvert fall frem til 2030. Brasil, India og Sør-Afrika fortsetter å bygge ut kullkraft.

Slike detaljer synes uten betydning for norske media, som skjeller ut president Trump. Dagsavisen hevder på lederplass at hans virkelighetsoppfatning er absurd.[12] Enda hardere er avisens journalist Hege Ulstein som betegner Trump som en banditt.[13]

USAs president Donald Trump har ofte en brutal, plump og frastøtende fremferd, i grell kontrast til dannete europeiske politikere som Emmanuel Macron, Theresa May eller Angela Merkel. I tillegg til forskjellen i form er det en motsetning i politisk innhold. President Trump tillater seg å ha politisk ukorrekte meninger om både klima og Russland. På disse punktene bryter han med den etablerte politiske konsensus om en permanent akutt klimakrise og et like permanent farlig Russland. For den herskende tenkning fortoner Trump seg derfor som sjokkerende og farlig.

Signalet er også at USA bryr seg mindre om verden, og mer om seg selv. Beslutningen om å trekke seg fra Parisavtalen kan være et signal om at USA ønsker å trekke seg ut av verdenssamfunnet, bort fra internasjonale forpliktelser i multilaterale sammenheng der USA ikke lenger kan dominere. I stedet satses det på bilaterale forhold med andre land, der USA vil være den sterkere part, med unntak av Kina og Tyskland; begge er særlig gjenstand for Trumps vrede.

En pekepinn er at Trumps rådgiver Steve Bannon igjen synes å ha vunnet innflytelse i Det hvite hus. Neste trekk kan kanskje bli en forståelse med Putin og Russland, på betingelse av at granskingene i Washington avsluttes uten et inkriminerende resultat for Trump.

Alternativet

Alternativet til Parisavtalen kan eventuelt være en karbonskatt, gradvis økende, med siktemål å gjøre innsamling og lagring av karbon lønnsomt. For å virke må den være verdensomfattende.

En karbonskatt vil imidlertid ramme omvendt av inntekt, grupper og land med lav inntekt hardere enn grupper og land med høy, fordi førstnevnte bruker mer av sin inntekt på energi enn sistnevnte. Eventuelt kan den skjeve fordelingen i virkning motvirkes av en verdensomspennende kvoteordning, der alle mennesker på kloden får tildelt en lik kvote, slik at mennesker med lav inntekt og lavt forbruk vil kunne selge sitt overskudd. Dette er fremtidsmusikk og fjernt fra dagens politiske virkelighet.

I mellomtiden er utfordringen en gradvis effektivisering av produksjonen og bruken av energi med sikte på lavere utslipp, bedre tilgjengelighet og lavere kostnader. Dette innebærer også en avveining mellom hensyn til økonomi og inntekter og hensyn til miljø og klima.

Den store utfordringen er å satse vesentlig mer på forskning og utvikling, i stedet for subsidiering av nye energikilder. Fangst og lagring av karbon er kostbart med dagens teknologi, men potensialet for effektivitetsgevinster er stort. Det kan ikke utelukkes at den globale temperaturstigningen vil avta. I begge tilfelle vil olje og ikke minst naturgass kunne befeste sine stillinger i energimarkedet.[14]

En kortsiktig konsekvens av Trumps beslutning er økende produksjon av olje og gass, kanskje også kull, i USA, og en gradvis opptrapping av amerikansk gasseksport. En ytterligere vekst i tilbudet i markeder for olje og gass som allerede er preget av overskudd, vil kunne føre til videre prisnedgang. Lavere priser på olje og særlig naturgass vil igjen kunne svekke konkurranseevnen til fornybar energi. EU vil stå overfor valget mellom å trappe opp støtteordningene for solkraft og vindkraft av hensyn til klimaet, eller å trappe ned og foreta en energipolitisk reversering av hensyn til konkurranseevne.

Norsk klimapolitikk bør kunne prioritere arbeidet for en enhetlig karbonskatt over hele verden, sammen med avbøtende tiltak av hensyn til fordelingen av inntekt. Dagens opplegg med stadig nye tiltak for å redde klimaet viser at ingen av dem fungerer, men at mange særinteresser deltar i en politisk kamp om midler og fordeler. Det investeres mye tankekraft i kampen om støtteordninger.

Verdens behov er derimot en vesentlig sterkere innsats i energiforskning og –utvikling, ikke minst innsamling og lagring av CO2, og selvsagt grunnforskning med sikte på vitenskapelige gjennombrudd. Her bør Norge kunne ha en ledende rolle. Kanskje burde Norge også sette i gang et større forskningsprosjekt om thorium, som en potensiell innsats i kraftgenerering.

TUs bidragsyternettverk består av fageksperter som skriver ut fra eget perspektiv. Deres meninger er ikke nødvendigvis sammenfallende med redaksjonens.

Bidragsyter Øystein Noreng: «For Norge er forretningsmannen Donald Trump langt å foretrekke fremfor Hillary Clinton»

 

Referanser:

[1] Rupert Darwall, “Donald Trump is right to ditch the Paris Agreement”, The Spectator, 7. Juni 2017

[2] Luke Kemp, “Better Out than In”, Nature, 22.mai 2017

[3] Nigel Lawson, “Decarbonisation is a miserable fantasy which hurts the planet and makes us all poorer”, The Telegraph, 2.juni 2017 

[4] Christopher Booker, “Trump has revealed the dirty secret of the Paris Accord: it is meaningless”, The Telegraph, 4. juni 2017

[5] Bjørn Lomborg, “Donald Trump is right to reject the Paris climate change treaty: It's likely to be a costly failure”, The Telegraph, 2.juni 2017

[6] Bjørn Lomborg “Gambling the World Economy on Climate”, Washington Post, 16. november 2015

[7] Drew Jones, “Response to White House Talking Points on Paris Agreement”, Climate Interactive, 1.juni 2017, www.climateinteractive.org

[8] Kunreuther H., S. Gupta, V. Bosetti, R. Cooke, V. Dutt, M. Ha-Duong, H. Held, J. Llanes-Regueiro, A. Patt, E. Shittu, and E. Weber, 2014: “Integrated Risk and Uncertainty Assessment of Climate Change Response Policies.” In: Climate Change 2014: Mitigation of Climate Change. Contribution of Working Group III to the Fifth Assessment Report of the Intergovernmental Panel on Climate Change, eds. Edenhofer, O., R. Pichs-Madruga, Y. Sokona, E. Farahani, S. Kadner, K. Seyboth, A. Adler, I. Baum, S.  Brunner,  P.  Eickemeier,  B.  Kriemann,  J.  Savolainen,  S.  Schlömer,  C.  von  Stechow,  T.  Zwickel  and  J.C.  Minx  (eds.)].  Cambridge University Press, Cambridge, United Kingdom og New York, NY, USA.

[9] Mark Mills, “The Real Reason Trump Left the Paris Agreement”, Fortune, 4.juni 2017

[10] 100 000 Klimajobber, Oslo 2017, Samfunnsøkonomisk analyse.

[11] Holman W. Jenkins Jr., „Trump Skips Climate Church”, The Wall Street Journal, 3. juni 2017

[12] «Trumps klimafallitt», Dagsavisen 3.juni 2016

[13] Hege Ulstein, «Adjø, solidaritet», Dagsavisen 3.juni 2016

[14] Michael Lynch, “Activists Get Exxon To Address Impact Of Climate Change On Its Business, But It Won't Play Out As They Expect”, Forbes, 1. juni 2017

Kommentarer (34)

Kommentarer (34)