Øystein Norengs forsøk på å forklare USAs president Donald Trumps retrett fra Parisavtalen, skapte mange reaksjoner i starten av juni. Her svarer han på kritikken.

KOMMENTAR: Trump og Parisavtalen

Trump kan ha hatt et nøkternt og saklig grunnlag for beslutningen om å trekke USA fra Parisavtalen

Bidragsyter Øystein Noreng svarer på kritikken.

Innlegget om Trump og Parisavtalen, publisert på tu.no den 10. juni 2017 har fått noen beske kommentarer.

Seniorforsker ved Cicero, Håkon Sælen, mener at undertegnede godtar Trumps argument om at det var i USAs økonomiske interesse å trekke seg fra avtalen. Sælen belegger imidlertid ikke sin kritikk med noen dokumentasjon av at avtalen er i USAs økonomiske interesse.

Umiddelbart, på kort sikt, vil investeringer og sysselsetting i USA bli stimulert av lave energipriser som gir konkurransefortrinn overfor Europa og Japan. Store overføringer til Det grønne klimafondet ville utvilsomt være en byrde på et statsbudsjett som på forhånd utviser store underskudd.

Derfor kan Trump ha hatt et nøkternt og saklig grunnlag for beslutningen om å trekke USA fra Parisavtalen. Viktige energibrukerinteresser oppfordret diskret Trump til å trekke USA fra avtalen.

I tillegg kan Trump ha hatt et politisk motiv overfor amerikanske velgere, slik Sælen påpeker. Fordi Parisavtalen baserer seg på frivillighet, pålegger den ingen forpliktelser.

Korrekt mener Sælen at USA i stedet for å trekke seg bare kunne ha kjørt videre med sin egen klimapolitikk. Derfor hevder Sælen at handlingen var symbolsk fra Trumps side, men dermed medgir han også at Parisavtalen har et symbolsk preg. I så fall kan Trumps tilbaketrekking kanskje fortone seg som drapet på en papirtiger.

Preg av teater

Prosessen rundt Parisavtalen hadde et visst preg av teater, med god fransk regi. Trump selv er neppe ukjent med det teatralske. Et personlig ønsket om å ydmyke Frankrikes nye president Emmanuel Macron kan ikke utelukkes, men dette var neppe hovedmotivet.

Trump hadde drøftet spørsmålet om å trekke seg fra Parisavtalen med sine nærmeste medarbeidere. Presedensen er at Senatet allerede i 1997 med 95 mot 0 stemmer vedtok ikke å ratifisere Kyotoavtalen.

Sælens betegnelse av Bjørn Lomborg som en sjarlatan, kan lett slå tilbake. Lomborg er omstridt fordi han har reist viktige og til dels ubehagelige spørsmål i klimadebatten. Å stille pinlige spørsmål burde ikke kvalifisere til betegnelsen sjarlatan. Sælen mener kanskje i likhet med tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland skulle mene at det er umoralsk å stille spørsmål i klimadebatten? For øvrig synes Sælens bekymring over Trumps miljøpolitikk velfundert.

Tendensiøst?

Tore Furevik, administrerende direktør ved Bjerknessenteret for Klimaforskning mener at mitt innlegg er veldig tendensiøst. Furevik mener at Parisavtalens styrke ligger i frivilligheten og i fraværet av forpliktelser. I denne sammenheng er det fristende å vise til «Disney’s Second Law: Wishing Will Make It So». Fureviks tro på idealisme understrekes av hans henvisning til optimisme og engasjement blant ungdommen, i motsetning til skepsis blant eldre.

Furevik synes å mene at lokkemidlene til utviklingslandene, bistand gjennom Det grønne klimafondet, har hatt liten betydning for deres tilslutning til Parisavtalen. Fureviks referanseramme synes begrenset til noen rike land. I resten av verden er folk opptatt av arbeidsplasser, inntekt, bolig, skolegang, elektrisitet og den lokale kvaliteten på luft og vann, i liten utstrekning av klodens klima. Omfanget av kullkraft øker i mange viktige utviklingsland.

Det grønne klimafondet er kjernepunktet i Parisavtalen. Opprinnelig var det forutsatt å overføre 2,5 milliarder dollar årlig fra rike industriland til fattige utviklingsland. Uten USA er det neppe mulig å nå dette målet. Hittil har det fått tilsagn om 400 millioner dollar i året.

Dessuten er dette i mindre utstrekning «nye» penger; i stort monn dreier det seg om en omdefinering av bistand som allerede er løpende. Satt på spissen sitter utviklingslandene igjen uten forpliktelser og med svake incentiver. Alternativkostnadene ved ikke å investere i kullkraft er høye ved utilstrekkelige forsyninger av elektrisitet.

Klimafondet støtter kapitalinteresser

Det grønne klimafondets hittil største investering er et lån på 49 millioner dollar til et stort solkraftverk i Chile. Utbyggingen av solkraft i ørkenen i det nordlige Chile har gått så raskt at produksjonen av elektrisitet overgår det lokale nettets overføringskapasitet, slik at strømmen til tider må gis bort eller kobles av. Størstedelen av den subsidierte solkraften i det nordlige Chile går til gruveindustrien. Prosjektet drives av et selskap som av skattehensyn er lokalisert på Bermuda.

Eksempelet viser risikoen for at Det grønne klimafondet kan utnyttes til å støtte kapitalinteresser i industri og finansvesen, ikke til å skaffe fattige mennesker billigere strøm. Denne siden av Parisavtalen har fått lite oppmerksomhet.

Teknologiutvikling er drivkraften

Veksten i de samlede utslipp av CO2 er svakt avtakende. I 1965 var de på 11,4 milliarder tonn, hvorav om lag to tredjedeler i OECD-landene. Ved inngåelsen av Kyotoavtalen 1997 var de øket til 23,1 milliarder tonn, hvorav femtifem prosent i OECD-landene. Nitten år senere, i 2016, var de samlede utslipp av CO2 øket til 33,4 milliarder tonn. Hvorav det «gamle» OECD (uten nye medlemsland) sto for en knapp tredjedel.

På verdensbasis var vekstraten 2,2 prosent fra 1965 til 1997; fra 1997 til 2016 var den på 2,0 prosent. Furevik mener, korrekt etter min mening, at den viktigste drivkraften er teknologiutvikling, ikke politikk. Dette kan kanskje tas til inntekt for mitt syn om Parisavtalen, i likheten med forgjengeren Kyotoavtalen, først og fremst har symbolsk betydning, eventuelt til høyer kostnader, og at midlene fortrinnsvis burde gå til forskning og utvikling.

Et interessant innspill kom fra Miljødirektoratet:

«Vi har sett kommentaren din i Teknisk Ukeblad. Vi lurer på om du kan peke på hvor i IPCCs rapport du har hentet dette sitatet fra: «Til tross for omfattende forskning er vår kunnskap om klimasystemet fortsatt mangelfull, fordi så mange punkter er usikre. Vi vet lite om hvordan om hvordan forandringer i klimasystemet påvirker menneskene og det økologiske systemet, eller om kostnadene for samfunnet. Vår kunnskap er også mangelfull om kretsløpet for CO2 og andre klimagasser, historisk og i dagens situasjon. Mangelfull kunnskap gjør det særlig vanskelig å vurdere hvordan kretsløpene av klimagasser vil utvikle seg i en fremtid med høyere konsentrasjon av CO2 i atmosfæren og deres virkning på klimaet og økologiske prosesser.»  Du henviser til rapporten fra arbeidsgruppe 3, men har du et sidetall/kapittel? Miljødirektoratet er nasjonalt knutepunkt for FNs klimapanel. Vi har dessverre ikke funnet noe sted i rapporten hvor arbeidsgruppe 3 uttrykker dette slik det er gjengitt.»

Svaret er at referansen er å finne på nettet i rapporten Integrated Risk and Uncertainty Assessment of Climate Change Response Policies på side 157-158.

“Climate responses to greenhouse gas (GHG) emissions, and their associated impacts.

The large number of key uncertainties with respect to the climate system are discussed in Working Group I(WGI). There are even greater uncertainties with respect to the impacts of changes in the climate system on humans and the ecological system as well as their costs to society. These impacts are assessed in WGII.”

“Stocks and flows of carbon and other GHGs.

The large uncertainties with respect to both historical and current GHG sources and sinks from energy use, industry, and land-use changes are assessed in Chapter 5. Knowledge gaps make it especially difficult to estimate how the flows of greenhouse gases will evolve in the future under conditions of elevated atmospheric CO2 concentrations and their impact on climatic and ecological processes.”

FNs klimapanel fremhever her begrensningene i vår kunnskap om klimaet. Påfallende kommer dette til uttrykk i en flere hundre siders lang hovedrapport, ikke i de politiske sammendragene som blir publisert i forkant. Mens de politiske sammendragene ofte er kategoriske og dramatiserer en klimatrussel, vektlegger de vitenskapelige hovedrapportene usikkerheten og tar forbehold overfor kategoriske slutninger. Dette viser hvordan FNs klimapanel blander sammen politikk og vitenskap.

Bemerkelsesverdig synes Miljødirektoratet på dette punkt ikke å ha satt seg inn i den vitenskapelige hovedrapporten.

Bakgrunnen kan være slurv eller latskap, det er mange sider å lese, eller kanskje et bevisst ønske om å delta i dramatiseringen av klimaspørsmålet for på den måten å befeste sin egen makt og fremme sine egne politiske kjepphester.

Vaktbikkje i klimaspørsmål

Miljødirektoratet opptrer på mange måter som vaktbikkje i klimaspørsmålet, også i klimadebatten.

Dersom Miljødirektoratet virkelig skulle være så selektiv i sin faglige oppdatering som denne saken kanskje kunne gi inntrykk av, ville det være et tegn på slett forvaltningsskikk, noe som den ansvarlige statsråd snarest burde rydde opp i. Det kan også tenkes at Miljødirektoratet i bunn og grunn føler seg usikker i sak, og derfor for å styrke sin stilling i offentligheten bevisst velger å overse forbehold og i stedet satser på å bekjempe enhver tvil, i god tradisjon fra en fordums statsministers formaninger.

Fra en legmanns ståsted fortoner det seg som om presteskapet kanskje ikke har kjennskap til Skriften.

Faglig betyr Klimapanelets uttrykkelige forbehold at alle modellkjøringer må vurderes kritisk. Ingen modell er bedre enn sine forutsetninger. I en sak så komplisert som klimaspørsmålet og der vår kunnskap er så begrenset, bygger alle modellkjøringer på forutsetninger som i siste instans er subjektive vurderinger.

Regneøvelser blir fremlagt som spådommer eller som skråsikre profetier, dramatisert av media og brukt av politikere og embetsverk som maner til frykt for å befeste sin makt.

Derfor er det en illusjon å tro at vi har kunnskaper og virkemidler til å regulere fremtidig temperaturutvikling. På den bakgrunn er diskusjonen av tiltak for å påvirke en mulig temperaturutvikling noen tiendedels grader mot slutten av dette århundret lite realistisk.

Begrensingene i vår kunnskap om klimaet blir heldigvis erkjent av mange klimaforskere. En nylig artikkel av forskere med tilknytning til FNs klimapanel drøfter svakhetene i modellene, avvikene fra observasjoner, og særlig hvordan metoder som tilsynelatende var gode i de to siste tiår av 1900-tallet, ikke lenger slår til på 2000-tallet. I korthet viser observasjonene nå mindre oppvarming enn hva modellene tilsier.[1] Klimaet viser seg mer komplekst enn forutsatt. Noen forskere antar nå en lengre periode med svak oppvarming.[2] Forholdet mellom CO2 og temperaturutvikling kan være mindre entydig enn hva som vanligvis antas. Det har også følger for vår forståelse av Parisavtalen.

[1] Benjamin D. Santer m.fl.  “Causes of differences in model and satellite tropospheric warming rates”, Nature Geoscience, 19.juni 2017.

[2] Thomas R. Knutson, Rong Zhang & Larry W. Horowitz, “Prospects for a prolonged slowdown in global warming in the early 21st century”, Nature, 30. November 2016.

Kommentarer (54)

Kommentarer (54)