Det norske oljeeventyret har vært en suksess på svært mange måter. Det har sikret norsk velferd, det har gjort Norge til et rikt og trygt land gjennom stort sett forsvarlig forvaltning av formuen. Det er mer enn hva man kan si om mange andre land med store naturressurser.
Norge har vært velsignet med lav arbeidsledighet, og en feit lommebok på grunn av oljeinntektene.
Artikkelen fortsetter etter annonsen
annonsørinnhold
Oppretter egen serviceavdeling for å levere totalløsninger til industrien
Men dette har hatt sin pris. Opp igjennom historien har svært mange arbeidere vært nødt til å betale med helse og liv for at den norske storindustrien skal kunne ta sine neste steg. Stegene går både teknologisk og geografisk. Mens Goliat var et steg videre på veien nordover, er Martin Linge-prosjektet et eksempel på at teknologien har tatt noen steg videre før utbyggingen kunne starte. Om lag 40 år har det tatt fra Martin Linge-funnet ble gjort til det var teknologisk mulig å forsvare utbyggingen av feltet.
Plattformdekket på Linge ble satt til Korea, i likhet med både Goliat og Aasta Hansteen.
Og mens Norge står for verdens kanskje sikreste oljeindustri, der du knapt kan nyse før du må sende inn rapporter om uønskede hendelser, dør de koreanske arbeiderne som fluer på de norske prosjektene før de kommer til norske farvann. Hvordan i alle dager skjer dette? Hvorfor tillater partnerskapene at byggingen av noen av verdens sikreste oljeinstallasjoner kommer så ut av kontroll på de utenlandske verftene? Svaret er kort: Oljeselskapene mener at man vil spare penger ved å bygge på de «billigste verftene».
- Goliat har bevist noe annet: En stjernesmell på mellom 15 og 20 milliarder kroner. Tre omkomne arbeidere. Utsettelser.
- Aasta Hansteen har bevist noe annet: Utsatt og med milliardoverskridelser. 1 dødsfall.
- Og nå sist: Martin Linge. Minst seks omkomne arbeidere, og foreløpige overskridelser på godt over 10 milliarder. I den brutale ironiens navn skulle denne tragiske ulykken skje på morgenkvisten 1. mai, like før togene i Norge skulle ut for å markere arbeiderrettigheter.
Det ble altså ikke så billig likevel. Nå betyr det kanskje ikke stort for oljeselskapene: Staten, ved skattebetalerne, tar om lag 90 prosent av regningen for overskridelsene. Og man kan si at staten i det lange løp har tjent og vil tjene på oljeeventyret, selv om noen prosjekter sprekker kraftig. Det er en del av risikoen, som er velkalkulert både hos selskapene og hos myndighetene.
En annen del av risikoen ved all industriell virksomhet er den fysiske. Det er farlig å jobbe i industrien. Men når tre oljeprosjekter til norsk sokkel – ett til hvert havområde – teller ti omkomne i Sør-Korea, da er det på tide å si stopp.
Da har vi heller ikke talt med antallet alvorlige ulykker på prosjektene som ikke har ført til dødsfall, men som kanskje likevel har ødelagt liv. Hvis tallet på de omkomne nå er ti, kan man bare ane hvor mange skjebner som har måttet betale med helsen sin for å sikre videre oljerikdom i Norge.
Dette er rett og slett bare en bekmørk 1. mai.
