Nordsjøen er det nye Silicon Valley for havvind. Ett land glimrer med sitt fravær

Torsdag 20. juni. I Esbjerg i Danmark er hele havvindindustrien samlet. Det samme er energiministrene fra alle nordsjølandene.

Tema? Hvordan gjøre Nordsjøen til et Silicon Valley for havvind.

Nylig vedtok EU-kommisjonen et mål om å bygge ut opp mot 450 gigawatt (GW) med havvind innen 2050. Ifølge kommisjonen trenger EU mellom 240 og 450 GW med havvind for å nå målet om netto nullutslipp.

Fra en storskjerm snakker EU-kommissær for klima- og energi, Miguel Arias Canete:

– Nordsjøen er ekstremt viktig for vårt felles europeiske mål om en moderne, framgangsrik og klimanøytral europeisk økonomi. IEA forventer globale investeringene i havvind på 310 milliarder euro innen 2030.

Canete maner til felles europeisk samarbeid om energipolitikken. Bak i salen sitter også den norske statssekretæren Liv Lønnum (FrP) og hører på.

– Det er klart det gjør inntrykk, sier hun til TU.

Silicon Valley for havvind

Nordsjøen er i ferd med å bli verdens episenter for havvind. I Esbjerg forpliktet nordsjølandene seg til å bygge ut 65 GW med offshore vind innen 2030.

– Vi tror det blir langt mer, sier Giles Dickson, administrerende direktør i bransjeorganisasjonen WindEurope.

De samlede planene for utbygging i Nordsjøen er på mer enn 70 GW. Det tilsvarer 70.000 megawatt (MW) med energi, eller mer enn 750 ganger størrelsen på Alta-kraftverket (90 MW). Kraften skal gå til å dekarbonisere Europa.

Det er som om alle nordsjølandene har trykket på startknappen samtidig: Skottland, England, Belgia, Nederland, Tyskland og Danmark. Til og med Polen vil bygge ut havvind.

– I den industrielle verden er offshore vind den industrien som vokser raskest, sier Michael Simmelsgaard, sjef for havvindstrategien til svenske Vattenfall.

Ifølge WindEurope ble det åpnet 15 nye havvindparker i Europa i 2018. Over 100 parker er bygd ut i 11 europeiske land. Utbyggingstakten øker hvert år.

Storbritannia fører an. Innen 2030 skal 30 prosent av elektrisiteten komme fra havvind. Til sammen skal det bygges ut 30 GW de neste ti årene. Tyskland skal utvikle 20 GW i samme periode.

Det investeres enorme summer. Ifølge en analyse fra BVG Assocciates vil det bli investert 20 milliarder euro i offshore vind i 2019. Vekstraten er 16 prosent i året, ifølge Bloomberg.

Hva med Norge?

– Norge har alt som skal til. Offshorekompetanse og ikke minst maritim kompetanse, som kan bidra til å bringe kostnadene ned, sier Jon Dugstad i Norwegian Energy Partners (Norwep).

Sammen med BVG Associates lagde Norwep i mars en studie som viste at norsk leverandørindustri er ideelt posisjonert for å ta markedsandeler på havvind.

Stein Lier-Hansen i Norsk Industri er enig:

– Norge er verdensledende på avanserte marine operasjoner gjennom lange tradisjoner. Vi har en betydelig teknologisk leverandør industri og norske rederier.

Første forsøk: Havsul

Likevel er det ikke bygd en eneste havvindpark i Norge, hverken flytende eller bunnfast.

Hvordan havnet vi her?

Skru klokka 10 år tilbake i tid. I lokalene til Tafjord kraft i Ålesund står daværende olje- og energiminister Terje Riis-Johansen fra Senterpartiet foran et knippe journalister og tripper. Han er i ferd med å kunngjøre en stor nyhet. Her, utenfor Harøya i Sandøy kommune i Møre og Romsdal, skal verdens største havvindpark bygges.

– Dette er den første konsesjonen til et storskala vindkraftverk til havs, og en milepæl for energisektoren, sa Riis-Johansen til applaus fra salen.

Målet var å bygge en park med 100 bunnfaste turbiner som til sammen ville gi en effekt på 350 MW, og 1190 GWh med ren energi.

Men planene var enda større: I neste utbyggingsfase skulle parken bli over 1000 MW, den desidert største i verden på det tidspunkt. Først ti år seinere er britene i ferd med å realisere noe tilsvarende.

– Vi var nok litt tidlig ute, innrømmer Wenche Teigland.

Det var hun som i 2009 fikk konsesjonen på vegne av de syv kraftselskapene som skulle bygge parken.

– Tenkningen min og vår den gang, var at dette skulle bli kjempestort i Norge, sier Terje Riis-Johansen til TU i dag. Han snakker på telefon fra Skien, der han har trukket seg tilbake som gårdbruker.

Investeringskostnadene for Havsul 1 var beregnet til 6–7 milliarder kroner. En rekke industriaktører, blant annet Reinertsen-gruppen i Trondheim, Eide Marine Services og Dr. Techn. Olav Olsen AS hadde meldt interesse for å være med og bygge.

– Joda, det var store forventninger. Jeg husker da vi satte i gang arbeidet med å regulere sokkelen for havvind. Det var virkelig en følelse av å legge til rette for noe skikkelig framtidsrettet, sier Riis-Johansen nå om arbeidet for ti år siden.

Timingen var god. Offshore vind var fortsatt nytt og mulighetene for å ta markedsandeler var store. I Sverige hadde man i 2008 bygd Lillgrund havvindpard, på 110 MW, rett sør for Øresundsbroen. I Danmark var flere mindre parker oppført, men ingen så store som den Riis-Johansen ga konsesjon til i Norge.

Innovasjonsforsker Håkon Endresen Normann ved TIK-Senteret ved Universitetet i Oslo sier det åpnet seg et mulighetsrom for havvind i Norge rundt 2008.

– Det var en periode med fallende aktivitet på norsk sokkel, og både politikere og industrien så etter alternative satsingsområder for leverandørindustrien, sier han.

Teigland som arbeidet med å realisere Havsul, forteller om stor optimisme.

– Samme hvor vi kom, var det en voldsom heiing. Samtidig var dette i kjølevannet av finanskrisen, hvor det var litt krisestemning i oljeindustrien og leverandørindustrien lette etter flere bein å stå på.

Men selv om viljen var stor, ville få investere. Der svenske og danske utbyggerne hadde fått hundrevis av millioner i støtte, var det lite å få i Norge.

– Det fantes ingen vilje til å innføre noe støtteregime for offshore vind, sier Normann.

– Det var langt fra den politiske velviljen til å finne politiske løsninger. Vi var innom veldig mange støttemuligheter. Vi så på støtte fra Enova, Innovasjon Norge, fra Siva og på grønne sertifikat. Vi undersøkte også om petroleumsskattemodellen kunne komme til anvendelse, da vi skulle levere kraft blant annet til Ormen Lange, sier Teigland.

– Jeg tror vi snudde alt som var av steiner.

Samme hvor mye de lette, nådde de ikke målet. Vestavind solgte seg ut. Havsul ble lagt på is.

Andre forsøk

Havsul var ikke det eneste offshore vindkraftprosjektet som var planlagt på denne tiden. På Siragrunnen noen få kilometer utenfor Sokndal kommune i Rogaland, planla selskapet Havgul å sette opp 67 møller som til sammen skulle gi kraft til 40.000 husstander.

– Rent teknisk var det et strålende prosjekt, sier Harald Dirdal som er daglig leder i selskapet i dag.

– Der ute blåser det i gjennomsnitt 9,2 sekundmeter vind, det er relativt nært land og utbyggingskostnaden gikk dramatisk ned i forhold til å bygge lenger ut. Mobiliseringstiden ut er veldig kort.

Prosjektet hadde stor støtte lokalt og var godkjent både av Flekkefjord og Sokndal kommune, og begge fylkeskommunene, Rogaland og Vest Agder.

– Det ville kanskje ikke vært bedriftsøkonomisk lønnsomt umiddelbart. Men det vi argumenterte med den gang, var at teknologiutviklingen gikk så raskt at det ville bli lønnsomt veldig snart.

Dirdal peker på at turbinene man brukte den gang, var på under 4 MW, mens man i dag opererer med turbiner på nesten 10 MW.

– Med dagens størrelser ville du virkelig fått utnyttet offshorepotensialet. På Siragrunna hadde vi jo bare trengt 14-15 slike møller, så hadde vi hatt en ekstremt effektiv park.

Men det var mer: Sammen med parken skulle det etableres en fabrikk i Farsund for å montere møller og fundamenter. Entreprenøren Kruse Smith var med på laget. Målet var å montere turbiner og fundament på land, før hele konstruksjonen skulle slepes til havs. Slik ville man kutte kostnader.

– Målet er at vindmøllen levere elektrisitet til nettet samme dag som den blir slept ut, sa prosjektleder Kjell Rune Nakkestad i Amon, selskapet som sto bak konseptet, til TU den gang.

Det ville ha revolusjonert vindbransjen, som monterer alt til havs. Amon tok mål av seg å montere vindmøller som kunne slepes til hele Nordsjø-området. Men for å kunne konkurrere, måtte de ha erfaring å vise til. Det fikk de ikke.

Oljen slår ut havvind

I 2011 var det enorme Johan Sverdrup-feltet påvist i Nordsjøen, det største siden Statfjord. Samtidig økte oljeprisene dramatisk, og med det var oljeoptimismen tilbake i leverandørindustrien. Vinduet for havvind var i ferd med å lukkes.

– Oljeaktiviteten på sokkelen tok seg kraftig opp igjen, og de industrielle aktørene var ikke like mye på ballen lenger, sier Teigland. I dag er hun administrerende direktør i BKK Nett.

Norge fikk også ny energiminister. Riis-Johansen forsvant i 2011. Inn kom Ola Borten Moe (Sp). Med ham fikk man en helt annen tone i Olje- og energidepartementet.

– Borten Moe hadde et helt annet syn både på olje og fornybart, sammenliknet med de to statsrådene før ham. Dessuten gikk man inn i den største oppturen på norsk olje og gass noen sinne, sier innovasjonsforsker Normann.

– Stemningen i OED snudde. De var ikke interessert i offshore vind lenger, sier Teigland.

For Havsul var det kroken på døra. Borten Moe ville ikke gi konsesjon til Dirdal og hans prosjekt på Siragrunna.

– Bottom line var at det ikke var noen vilje til å satse på det den gang, sier Dirdal.

Om det var politisk motivert?

– Nei, det er en del av spillet. Men grunnlaget for avslaget var litt uklart for meg. NVE konkluderte først med at miljøkonsekvensene ikke var annerledes enn for et gjennomsnittlig anlegg på land. Da var det merkelig at OED brukte dette som et argument mot, sier han.

Esbjerg havn

Esbjerg 2019. På kaia står havnesjef Per Julius Danielsen og ser ut over en skog av fundamenter, turbiner og rotorblader.

– Vi har doblet kapasiteten de siste årene, og skal bygge ut enda mer, sier han til TU.

Havna hans er blitt et knutepunktet for havvind i hele Nordsjøen. Over halvparten av havvindmøllene som er satt opp i Nordsjøen, er skipet ut her i fra.

– Vi har skipet ut 20 GW med turbiner fra denne havna, sier Danielsen.

Han er en middelaldrende mann med grått hår og blå dressjakke. Før jobbet han for seismikkselskapet Siem Offshore i Kristiansand. Nå sitter han med utsikt over Esbjerg havn fra kontoret. Der kan han nå se et stort Jack Up-skip, som er på vei ut for å jobbe på Horns Rev 3, en av fire parker på 800 MW som skal bygges i Danmark fram mot 2030.

Esbjerg havn gikk fra å være knutepunktet for fiskeriene på Dogger-banken til å bli nervesenteret i den danske olje- og gassnæringen. På slutten av 1980-tallet var Danmark en netto oljeeksportør med mer enn ti store oljefelt i drift. Oljeproduksjonen skapte vekst i Esbjerg havn.

Men ved inngangen til 2000-tallet begynte pilene å peke nedover. Oljeproduksjonen falt, og Esbjerg havn måtte begynne å se seg om etter andre muligheter.

– Vi så at vindindustrien økte. Og i dag er offshore vind det raskest voksende markedet i verden.

Dette har gitt ny vekst. Hundrevis av millioner danske kroner er investert i nye kaianlegg. I dag jobber det 10.000 mennesker på Esbjerg havn.

– Havna er utvidet fra 1 kvadratkilometer til 4,5 i dag. Vår bekymring er at vi ikke får utvidet raskt nok, sier Danielsen.

Vattenfall har kontrollsenter her, Vestas har en fabrikk og Simens monterer turbiner.

– De fleste aktivitetene her på kaia er offshore vind i dag. Vi har 270 selskaper her. De fleste leverandørselskapene har omstilt seg fra olje og gass.

34.000 mennesker jobber med offshore vind i Danmark, ifølge Danielsen. Han setter seg i førersetet i en ganske trang elbil for å kjøre ut på kaia og gi en omvisning. Der ligger hundrevis av turbinblader klare til utskipning. Det er turbiner fra Vestas, Siemens, og Enbridge. Alle er her. Danielsen stopper og peker, og snakker i vei. Et skip er i ferd med å laste ombord turbintårn som skal til England.

– Det er en ekstrem utvikling i havvind. Det er ikke lenger nødvendig med subsidier. De som putter penger i dette i dag, vet at de får pengene tilbake.

Fra olje til havvind

Et av selskapene som virkelig har fått det til er danske Ørsted. På 1990-tallet het de Danish Oil and Natural Gas (DONG) og var Danmarks største oljeselskap. I dag heter de Ørsted, og har kvittet seg med all oljeaktivitet og blitt verdensledende på havvind. Nylig slo de norske Equinor i kappløpet om en lisens på en havvindutbygging i USA.

– Vi er langt de største på havvind i verden nå, sier Ulrik Stridbæk, viseadministrerende direktør i Ørsted til TU. Selskapet tjente 25 milliarder kroner i fjor og bygger nå havvind over hele verden.

– Grønn energi er nå billigere enn svart energi, sa administrerende direktør i Ørsted i forbindelse med navneskiftet i 2017.

Stridbæk peker på finanskrisen, fallende oljepriser og den store klimabevisstheten som oppsto rundt klimatoppmøtet i Købehavn, som avgjørende faktorer i selskapets transformasjon.

– Vi begynte å se at vi måtte finne en alternativ vei.

Ørsted satset på bioenergi, elbiler og vindkraft. Men det området de virkelig lyktes på, var havvind.

Nøkkelen til suksess het innmatingstariff, eller feed-in tariff. I februar 2008, året før Terje Riis-Johansen ga konsesjon til Havsul, hadde den danske regjeringen lagt om energipolitikken. Inspirert av Tysklands Energiewende skulle offshore vindkraftverk sikres en stabil minstepris. Staten auksjonerte ut områder som energiselskapene tilbød seg å bygge ut til en bestemt minstepris.

I årene som fulgte, startet man det ene havvindprosjektet etter det andre. Fire år senere, da både Siragrunnen og Havsul var lagt på is i Norge, startet danskene byggingen av sin hittil største havvindpark, Anholt, utenfor østkysten av Jylland. Anbudet gikk til Ørsted, som egentlig var eneste interessent. Ørsted ble garantert en minstepris på 105 danske øre per kilowattime kraftverket produserer de første tolv årene.

– Det gjorde det mulig å bygge, sier Stridbæk.

Morten Bæk er sjef for havvindsatsingen til det danske energidepartementet. Han sier til TU at omstillingen ikke ville vært mulig uten et støttesystem:

– Vi kunne ikke klart det uten støtte, selvfølgelig kunne vi ikke det.

Fem år senere hadde interessen for havvind eksplodert. Da danske myndigheter i 2017 lyste ut konsesjon for Horns Rev 3, bød fire selskaper på prosjektet – selv om tariffen nå var redusert til 0,63 øre per kilowattime. Størrelsen på turbinene hadde økt fra 3,6 MW til 8,8 MW. Ifølge Ørsted har kostnadene for å bygge havvind i Nordsjøen falt med 63 prosent siden 2011. Selskapet mener det er billigere å bygge havvind enn både atomkraft, gasskraft og kullkraft.

Men om markedet vokste fort i Danmark, var det et annet land som snart skulle bli enda mer ledende. I England utviklet man et konsesjonsystem, kalt Contract for difference, som presset prisene ytterligere.

Ifølge en ny avtale mellom britiske myndigheter og industrien skal det investeres 40 milliarder pund i ny infrastruktur for havvind fram mot 2030.

Parkene blir bare større. 120 kilometer utenfor Yorkshire i England ligger Hornsea One, et område som dekker 407 kvadratkilometer, der Ørsted nå bygger en gigantpark på 1200 MW. Sammen med Hornsea 2 og 3, skal turbinene ha en effekt på hele 6 GW. Virkningsgraden regnes å være nesten 60 prosent. Til sammenlikning har de to atomreaktorene som er planlagt ved det britiske atomkraftverket Hinkley Point C en effekt på 1600 MW og en virkningsgrad på 30 prosent.

Tredje forsøk

18. juni i år. Olje- og energiminister Kjell-Børge Freiberg (Frp) sier han vil åpne store nye havområder for havvind.

– Vindkraft til havs byr på store muligheter for norske bedrifter. Norge kan bygge på unik erfaring fra olje- og gassnæringen, skipsfart, verftsindustri og fornybar energi, uttalte Freiberg i en pressemelding.

Forventningen er at Equinor skal åpne et nytt marked for flytende havvind. Der Ørsted og alle de andre bygger bunnfaste anlegg, er Equinor det eneste selskapet i verden som har bygd en flytende park. Det skjedde i 2017, da selskapet satte opp fem flytende møller i Skottland. Håpet er at Norge skal lykkes på flytende, slik danskene lyktes på bunnfast for ti år siden. Et av områdene som regjeringen nå lyser ut er Utsira Nord, vest for Karmøy:

– Det er klart, vi drømmer om å ha en viktig posisjon på flytende havvind, sider David Ottesen i Norwegian Energy Partners.

Men hvordan skal de klare det?

– Skal det være kommersielt interessant, så må man ha en eller annen modell for støtte, enten det er innmatingstariff, contract for difference eller noe annet. Det er hva Equinor har sagt også, at det må være støtteordninger for å gjøre det lønnsomt, sier Håkon Normann ved Universitetet i Oslo.

– Ikke et eneste land i verden jobber med dette uten et støtteregime. Ingen klarer å finansiere offshore vind i Norge uten støtte fra myndighetene, sier Ottesen.

Men noe støtteregime er ikke på trappene med det første.

– Det er ikke planlagt subsidier, sier statssekretær Liv Lønnum (FrP) til TU.

– Vi har de støtteordningene vi har; Innovasjon Norge, Forskningsrådet og Enova. Ut over det, så er det et markedsbasert system. Det er det vi satser på.

– Industrien etterlyser bedre støtteordninger?

– Det er markedet som bestemmer dette. Det er de som søker og vi som vurderer. Vi opplever at industrien ser muligheten. Alle endringene går fortere på offshore vind enn på andre områder. Det blir spennende å se, sier Lønnum.

– Når kan vi forvente nye havvindparker i Norge?

– Det vet vi ikke. Industrien må ta initiativ. Det er det som er mekanismen. Vi ønsker mer fornybar og lønnsom kraft. Vi tror det vil gå noen år til før det blir lønnsomt. Men det er helt klart mulig, sier Lønnum.

Giles Dickson i WindEurope, mener Norge må innføre samme system som Storbritannia. Selv vil han ikke omtale det som et støttesystem.

– Contract for difference er kostnadsnøytralt. Man auksjonerer ut en park til det selskapet som er villig til å bygge den til laveste kraftprisen. Er kraftprisen lavere enn det som lå i anbudet, betaler staten differansen. Men med en gang kraftprisen er høyere, må selskapene betale tilbake.

Dickson anbefaler Norge og andre land å innføre systemet.

– Det er den klart mest kostnadseffektive måten å få bygd havvind på, sier han.

Ottesen i Norwep gir ham langt på vei rett:

– I Skottland sier det det rett ut: De gjør det for å utvikle en global leverandørindustri som skal være aktiv de neste hundre årene. Den erkjennelsen tar vi ikke inn over oss her i Norge.

Fortsatt muligheter

Harald Dirdal, mannen som i 2012 forsøkte å få bygd en vindpark på Siragrunnen, sier det slik:

– Frp er jo veldig tydelige på at de ikke ønsker noen subsidiering av kraft i Norge. Og for landbasert, støtter jeg dem fult ut. Det er ikke nødvendig lenger. Men det er et annet rasjonale for offshore vind. Her handler det også om industriutvikling.

Ifølge Eksportkreditt Norge var omsetningen til norsk leverandørindustri innen havvind på 5,4 milliarder kroner i 2017. Det representerer 3-4 prosent av det totale markedet for offshore vind, langt under målet om en 10 prosents markedsandel.

– Om man ønsker en større norsk havvindindustri, må man skape en industripolitikk som gir tydeligere retning, sier Jens Hanson på TIK senteret ved Universitetet i Oslo.

Dirdal mener Havsul fortsatt er mulig å realisere. Canadiske Enbridge har overtatt lisensen, og er i dialog med Gassco om å levere strøm til Nyhavna gassterminal.

– Det er snakk om betongfundamenter både i Havsul og Hywind Tampen, som Equinor jobber med. Etter mitt skjønn er det viktig å få realisert begge, for å kunne gi leverandørkjeden store nok volum, sier Dirdal.

Ulrik Stridbæk i Ørsted mener toget ikke er gått for Norge:

– EU har lagt planer for 70–80 GW innen 2030. Summerer man planene på USAs østkyst, er det 20 GW til. EU-kommisjonens anslag for full dekarbonisering i 2050 anslår opptil 450 GW havvind. Dette er ikke noen nisje lenger. Om norske selskaper vil ta posisjoner, er det absolutt muligheter.

Også den danske vindkraftsjefen, Morten Bæk, mener Norge fortsatt har muligheter:

– Med den maritime erfaringen Norge har, og all offshoreerfaringen, er det klart det er mulig. Nøkkelen for Norge er å få til flytende vind.

– Er det mulig uten et støttesystem?

– Selvfølgelig må det være noe støtte i starten. Det forutsetter jeg. Det gjelder jo alle nye teknologisystemer, i hvert fall på energiområdet.

Equinor takket nei til intervju

TU har bedt Equinor om et intervju om hva som må til for at de skal fatte interesse for de utlyste områdene på norsk sokkel. Men Equinor har takket nei: «Prosessen for havvind i Norge er i en tidlig fase, og vi vil vite mer om prosessen før vi gir et bredere intervju rundt temaet,» skriver informasjonssjef Eskil Eriksen.

Eriksen skriver videre: «Utsira Nord har gode forutsetninger for flytende havvind, vindforholdene er gode og havdypet er passende i dette området. Det er fortsatt for tidlig å si noe om mulighetene for lønnsomme flytende havvindutbygginger i Norge, da dette blant annet vil avhenge av det regulatoriske rammeverk.»

Ola Borten Moe (Sp) avviser i en e-post kritikken fra Normann og Teigland. Han skriver at det ble gjort store løft for fornybar energi under hans tid i statsrådstolen, blant annet innføring av grønne sertifikat. Han skriver videre at målet med energipolitikken er å få mest mulig fornybar energi til en lavest mulig pris:

«Havvind – og spesielt flytende havvind – er ikke i nærheten av å kunne levere kraft til samme pris som vann eller vind. All den tid teknologien ikke er i stand til å levere kraft til samme eller lavere pris enn alternative fornybarkilder, vil den ikke ha en plass i det ordinære kraftsystemet vårt», skriver Moe. Han skriver videre at han som statsråd fortsatte FoU-virksomheten for havvind og arbeidet med å finne egnede lokaliteter.