Næringsminister Nybø har ansvaret for at Norge underkaster seg et fransk selskaps hemmelighold

Teknisk Ukeblad klager norske atommyndigheter inn for Sivilombudsmannen for andre gang, for direkte sabotasje mot det norske åpenhetsprinsippet.

Næringsminister Iselin Nybø fra det selverklærte åpenhetspartiet Venstre leder et departement som må spørre et fransk selskap om hvordan norsk offentlighetslov skal forvaltes. Det burde ikke være mulig, skriver TUs redaktør i denne kommentaren.
Næringsminister Iselin Nybø fra det selverklærte åpenhetspartiet Venstre leder et departement som må spørre et fransk selskap om hvordan norsk offentlighetslov skal forvaltes. Det burde ikke være mulig, skriver TUs redaktør i denne kommentaren. (Foto: Eirik Helland Urke)

Teknisk Ukeblad klager norske atommyndigheter inn for Sivilombudsmannen for andre gang, for direkte sabotasje mot det norske åpenhetsprinsippet.

Nå sender TU for andre gang på kort tid en klage til Sivilombudsmannen, som handler om at vi ikke får innsyn i vesentlig informasjon om hvordan norsk atomavfall skal behandles.

I første runde fikk vi omtrent fullt gjennomslag hos Sivilombudsmannen. Noen måneder senere må vi likevel klage på nytt, fordi det lille ekstra innsynet vi har fått i saken om håndteringen av atomavfallet, er meningsløst lite.

Saken handler om store verdier. Ifølge Nybøs eget departement vil det koste 20 milliarder å rydde opp i norsk atomavfall. Hvordan avfallet skal pakkes og transporteres på norske veier og hvordan skal behandles, er viktig miljøinformasjon. Er det aktuelt å etterlate atomavfall i Frankrike? Hvor store mengder vil i så fall tilfalle Frankrike, og hvor mye får vi tilbake?

Offentligheten får ikke innsyn

Dette nekter Norsk nukleær dekommisjonering (NND) og Næringsdepartementet å gi oss innsyn i. Forklaringen er at det franske selskapet Orano, som er én av to aktuelle selskaper til å håndtere atomavfallet, ikke vil at opplysningene skal deles med offentligheten.

Når vi ber om innsyn i Oranos anbudsdokumenter, overlater tilsynelatende Nybøs departement saksbehandlingen til det franske selskapet. Slik har Venstres næringsminister gitt et fransk atomselskap vetorett over norsk offentlighet.

I kampen om å få avtalen med norske myndigheter finner vi også det svenske selskapet Studsvik. Der er det uproblematisk å få innsyn. De deler villig vekk informasjon både om hvordan de skal behandle avfallet, hvor de skal behandle det og hvordan de ønsker å transportere det.

Teknisk Ukeblad tar ikke stilling til hva som er den beste løsning for det norske atomavfallet. Men vi og allmennheten har åpenbart rett til innsyn i de forskjellige løsningene. Hvis Norge velger å sende avfallet til Orano i atomvåpenstaten Frankrike, er det rimelig i et åpent demokrat å få vite på forhånd hva Orano tilbyr seg å gjøre med avfallet. Kan norsk avfall havne i franske atomvåpen, slik TU tidligere har dokumentert er mulig? Hvor mange transporter med avfall vil det bli mellom Norge og Frankrike, hvilke transportbeholdere skal brukes, og hvor mye avfall skal egentlig behandles?  

Saboterer åpenhetsprinsipper

Det er mulig Iselin Nybø, fra det selverklærte åpenhetspartiet Venstre, ikke er helt klar over hva som skjer i eget departement. Etter vår oppfatning bedrives det ren sabotasje av åpenhetsprinsippene som ligger til grunn for det norske demokratiet. Da er det opp til statsråden å ta grep.

Hvordan kan jeg påstå det? Her er en forklaring:

  • I april 2019 utarbeidet NND et referat fra et møte med det franske selskapet Orano. Da TU ba om innsyn i referatet, fikk vi tilsendt en fullstendig sladdet versjon. Påfølgende klage til departementet førte ikke fram.
  • Dermed gikk saken til Sivilombudsmannen, som i vår ba departementet om å behandle saken på nytt; i praksis ombudsmannens sterkeste virkemiddel. Vi har nå fått innsyn noe mer informasjon, men fortsatt holdes alle vesentlige opplysninger om hvordan Orano har tenkt å behandle avfallet, tilbake.
  • Etter å ha fått innsyn i deler av dokumentet, må vi spørre hva som var hensikten med hemmeligholdet: Helt generelle beskrivelser av hvordan avfallet kan lagres, har blitt holdt hemmelig i lang tid.
Les også

Meningsløst hemmelighold

At Nybøs eget departement har holdt dette tilbake, vitner om et helt misforstått syn på offentlighetsprisnippet. La meg ta et par eksempler på hvor meningsløst hemmeligholdet har vært. Følgende setninger var tidligere hemmelighold, men er nå offentliggjort:

  • «IFE confirms that the input data for this study may be too conservative (…)».
  • «For NND an intermediate storage of spent fuel in metallic casks in Norway means 40/50 years».

Hva var hensikten med å holde disse opplysningene tilbake? For å være hyggelig har jeg da ikke sitert en rekke selvfølgeligheter som aldri vil kunne være hemmelig informasjon, som for eksempel «Agenda – enclosed the corresponding presentations» (sic). Også denne setningen var opprinnelig hemmeligholdt, før Sivilombudsmannen grep inn.

Nå klager vi til Sivilombudsmannen på nytt, fordi vi i realiteten ikke får ut substansiell informasjon.

Måtte spørre Orano om lov

Da TU i sommer ba om innsyn i de to anbudene fra henholdsvis Studsvik og Orano, tok det NND sju uker på å gi svar. Offentlighetsloven sier at man bør svare innen tre dager. Forklaringen vi fikk, var at NND måtte spørre Orano hvilke deler av dokumentet de fikk lov til å offentliggjøre.

Et fransk selskap skal ikke bestemme hva som er offentlig informasjon i Norge

Slik har det vært med flere av rapportene selskapet har fått utarbeidet på oppdrag av NND. Her sitter altså et fransk selskap og tilsynelatende bestemmer hva norsk offentlighet skal få se. Alt går via Frankrike. Slik kan det ikke være. Et fransk selskap skal ikke bestemme hva som er offentlig informasjon i Norge, etter norsk lovgivning. Her må næringsministere Nybø på banen.

Det er svært betenkelig at et utenlandsk selskap skal ha så stor innflytelse på den offentlige ordskiftet. Norge skal vurdere om svenske Studsvik eller franske Orano skal behandle norsk atomavfall. Den svenske leverandøren spiller med åpne kort, den franske praktiserer et hemmelighold vi sjelden er vitne til. Alle utenfor byråkratiets vegger blir fratatt muligheten til å gjøre sammenlikne de to løsningene. Det kveler en svært viktig debatt.

Nybø egger til spekulasjoner

Orano kan ikke ha vetorett over hva norsk offentlighet skal få kunnskap om. Praksisen i Nybøs departement bidrar kun til spekulasjoner. Skal det virkelig være slik at norsk atomavfall skal transporteres på alminnelig vei gjennom Østfold, og så får vi ikke engang vite hvilken transportbeholder som brukes?

Det blir ekstra absurd målt opp mot holdningen Studsvik har til åpenhet, der selskapet virker å følge svenske åpenhetstradisjoner på en god måte. Vi vet hva slags transportbeholder som skal brukes, hvor mange transporter som er aktuelt, hvor avfallet skal lagres og hvordan det skal behandles.

Det er ikke måte på hvor opptatt NND og departementet sier de er av åpenhet. Men i handlinger motarbeides åpenheten direkte

Norske myndigheter må etterleve det norske regelverket og leve opp til den nordiske åpenhetskulturen – ikke la Orano bestemme hva offentligheten i Norge skal få vite om tilbudet sitt.

Det er ikke måte på hvor opptatt NND og departementet sier de er av åpenhet. Men i handlinger motarbeides åpenheten direkte. Så når det kommer til stykket, er «åpenhet» bare et ord helt uten innhold.

Ansvaret ligger hos Iselin Nybø. Det er topplederen som har ansvaret for at åpenhet tas på alvor i det daglige og i konkrete saker. Spesielt i en så viktig politisk, teknologisk og økonomisk sak som hvordan det norske atomavfallet skal behandles.

Les også

Kommentarer (8)

Kommentarer (8)

Eksklusivt for digitale abonnenter

På forsiden nå