KOMMENTAR: Lagring av norsk atomavfall

Når myndighetene holder hemmelig hvordan norsk atomavfall skal håndteres, må TU stå opp for åpenheten

Manglende innsyn i dokumenter av vesentlig offentlig interesse er klaget inn for Sivilombudsmannen.

Ett av dokumentene TU har fått «delvis innsyn» i. Foruten epostens metadata kan vi skimte det som kanskje er bokstaven «d» høyt oppe til venstre på side 4 i dokumentet.
Ett av dokumentene TU har fått «delvis innsyn» i. Foruten epostens metadata kan vi skimte det som kanskje er bokstaven «d» høyt oppe til venstre på side 4 i dokumentet. (Illustrasjon: Ole Petter Pedersen)

Manglende innsyn i dokumenter av vesentlig offentlig interesse er klaget inn for Sivilombudsmannen.

Det kan koste 20 milliarder å løse den norske «atomkrisen». Forslag til løsninger holdes hemmelig, skrev TUs journalist Erik Martiniussen i en god nyhetssak 25. oktober i fjor.

Onsdag 29. januar, drøyt tre måneder senere, sendte Martiniussen og jeg inn en klage til Sivilombudsmannen, der vi ber om hjelp til å få innsyn i det vi mener er sentrale dokumenter om Norges håndtering av vårt eget atomavfall.

At TU har klaget saken inn for Sivilombudsmannen henger sammen med at vi nektes innsyn i fem sentrale dokumenter. Innsynsnekten er omtalt i en ny artikkel tirsdag denne uka. Blant annet handler det om et referat fra møte mellom Norges næringsminister og generaldirektøren i OECD-NEA, og referater fra andre møter.

Forvaltningskunst: Sju siders sladd

Et eksempel på hvordan Næringsdepartementet har svart på kravet om innsyn, kan du se i illustrasjonen over: Et sju sider sladdet dokument, med unntak av e-postens metadata, to linjers introduksjon og det som antakelig er bokstaven «d» på side 4.

Forvaltningskunst kaller innsynsekspert og journalist Tarjei Leer-Salvesen slike dokumenter fra det offentlige. Uten humor vil fortvilelsen fort kunne ta overhånd. For hvorfor kan ikke offentligheten få innsyn i forslagene til hvordan vi skal håndtere et så farlig avfall?

Saken er viktig, ikke bare fordi det står milliarder på spill. Norsk nukleær dekommisjonering (NND) har hatt flere møter med det franske atomselskapet Orano og det svenske selskapet Studsvik, for å få råd om hva Norge bør gjøre. Hva de har snakket om, vil hverken NND eller regjeringen ut med.

Vanlig å opplyse om transport 

Etter at den siste norske atomreaktoren Jeep 2 ble stengt, sitter Norge igjen med 17 tonn med høyaktivt, brukt atombrensel. Ingen vet sikkert hva vi skal gjøre med det.

NND ble opprettet som eget direktorat i 2018 for å sikre en ekstern og uavhengig, faglig utredning av hvordan Norge skal håndtere sitt atomavfall. Arbeidet Orano nå skal utføre vil fungere som underlag for en konseptvalgutredning. Alle tekniske handlingsalternativ er mer eller mindre kjent allerede, og NNDs generelle vurderinger av ulike retningsvalg kan ikke holdes hemmelig

Blant annet hevder Næringsdepartementet at opplysninger må holdes hemmelig av konkurransehensyn. Men for eksempel er det vanlig praksis over hele Europa å opplyse om hva slags beholdere som brukes for å transportere brukt atombrensel. Dette både for å betrygge og informere offentligheten om hvordan farlig avfall transporteres. Også i Norge er det praksis for offentlighet om hvordan brukt atombrensel pakkes og transporteres.

Les også

Offentlighetsloven er innbyggernes garanti

Både næringsministeren og ansatte i Næringsdepartementet har indirekte fått sitt oppdrag fra folket. Deres sjefer er innbyggerne, ettersom vi har valgt demokrati som styreform. For å sørge for at byråkrater og politikere rapporterer som de skal til sine eiere, har vi blant annet offentlighetsloven som sikrer innsyn. Alle kan få innsyn, men tradisjonelt er det mediene som tar den oppgaven på vegne av innbyggerne.

Derfor er det også helt sentralt for TUs samfunnsoppdrag, å forfølge saker der myndighetene nekter innbyggerne innsyn. Offentlighetsloven er i praksis innbyggernes garanti for at det er mulig å kontrollere de vi har gitt makt og myndighet til å utføre viktige samfunnsoppgaver.

Må ha en offentlig samtale

Dersom det skulle skje en ulykke under transporten av brenslet kan det ha store økonomiske, helsemessige og miljømessige konsekvenser. Det er derfor avgjørende at det kan føres en offentlig samtale om hvordan slike transporter utføres. Det norske atombrenselet som skal behandles er dessuten av en metallisk type som knapt noen andre land har. Det fins derfor ikke noe marked for de behandlingsmetodene Studsvik undersøker på vegne av NND. Behandlingsmetodene er spesialdesignet for det norske atomavfallet. De generelle metodene Studsvik kan tilby er også offentlig kjent via en rapport som kom i 2014.

TU har forståelse for at departementet må kunne føre åpne og fortrolige samtaler med sentrale aktører i Haldenprosjektet. Men å rive reaktoren, samt å ta hånd om avfallet, skal nå betales over Norges statsbudsjett. Teknologisk er oppgaven utfordrende. Avfallet vil representere en miljørisiko i titusener av år.

Byråkratiet trenerer saken

Å klage til Sivilombudsmannen er i realiteten den eneste muligheten vi har til å få offentliggjort referatene, som nå er opp mot to år gamle. Byråkrati og ansvarlige politikere har etter vårt syn trenert saken fra første stund, og således aktivt motarbeidet grunnleggende demokratiske prinsipper. Sivilombudsmannen er den eneste instansen hvor det er mulig å overprøve departementets forelskelse i unødig hemmelighold.

For eksempel er det av avgjørende offentlig interesse, og av historisk betydning, hva næringsministeren diskuterte med generaldirektøren i OECD-NEA før en avgjørelse om å stenge reaktoren ble tatt. Dette er ikke en privat samtale mellom to personer. Det er representanter på høyeste nivå. Da må innbyggerne i ettertid ha anledning til å få innsyn i hva de snakket om.

Artikkelen er oppdatert etter første publisering: Arbeidet Orano nå skal utføre vil fungere som underlag for en konseptvalgutredning, ikke en konsekvensutredning som det sto i første versjon.

Les også

Kommentarer (3)

Kommentarer (3)

Eksklusivt for digitale abonnenter

På forsiden nå