KOMMENTAR: Hemmelighold om atomavfall

Historisk gjennomslag: Nå må staten vise ekstra åpenhet i alle saker om atomavfall

Sivilombudsmannen fastslår en gang for alle at miljøinformasjonsloven gjelder for norsk atomavfall. Dette er noe helt nytt.

Sivilombudsmann Hanne Harlem har gitt Teknisk Ukeblad medhold i klage på manglende innsyn om det norske atomavfallet. Ombudsmannen ber om at saken behandles på nytt; det sterkeste virkemiddelet hun har til rådighet.
Sivilombudsmann Hanne Harlem har gitt Teknisk Ukeblad medhold i klage på manglende innsyn om det norske atomavfallet. Ombudsmannen ber om at saken behandles på nytt; det sterkeste virkemiddelet hun har til rådighet. (Foto: Peter Mydske, Stortinget)

Sivilombudsmannen fastslår en gang for alle at miljøinformasjonsloven gjelder for norsk atomavfall. Dette er noe helt nytt.

Etter nesten 60 år med norsk atomforskning skal det nå ryddes opp i avfallet. Over 20 milliarder kroner har regjeringen fastslått at oppryddingen skal koste. Men det er ikke bare penger som står på spill. Hvordan avfallet håndteres har avgjørende betydning også for miljøet og generasjonene som kommer etter oss. Dette er en sak av stor offentlig interesse.

Derfor er det så viktig at Sivilombudsmannen nå slår fast at miljøinformasjonsloven gjelder også for norsk atomavfall. Det er stikk i strid med hva staten ved Næringsdepartementet har hevdet. De har påstått at miljøinformasjonsloven ikke gjelder for atomavfallet, og har dermed holdt tilbake betydelig teknisk informasjon.

Nærmest historisk

Nå må spørsmålet om TU skal få innsyn i sentrale dokumenter om hvordan avfallet skal håndteres, behandles på nytt, fordi Sivilombudsmannen har gitt oss fullt medhold i vår klage.

Dette er et prinsipielt viktig, kanskje historisk gjennomslag. Sivilombudsmannen etterlater ingen tvil: Behandling av norsk atombrensel er å anse som miljøinformasjon. 

Miljøinformasjonsloven hever terskelen for hvilken dokumentasjon som kan holdes hemmelig. Loven fra 2003 har til hensikt å gi offentligheten ekstra innflytelse i saker av betydning for helse og miljø. Derfor er det strengere krav til offentlighet rundt dokumenter som inneholder miljøinformasjon, sammenliknet med andre saksdokumenter. Ifølge lovens formålsparagraf skal den fremme allmennhetens mulighet til å delta i offentlige beslutningsprosesser av betydning for miljøet.

Å håndtere norsk atomavfall vil ta mange år. Uttalelsen fra Sivilombudsmannen betyr nå at alle dokumenter knyttet til denne saken i framtiden må vurderes i lys av miljøinformasjonsloven. Et svært viktig gjennomslag for offentlighetsprinsippet. 

Demokrati betinger mest mulig innsyn 

Sammen med offentlighetsloven er miljøinformasjonsloven et viktig verktøy for et velfungerende demokrati. Og innsyn er en helt grunnleggende forutsetning for at demokratiet skal fungere. Demokrati utøves ikke av ekspertveldet i departement og direktorat.

TU bringer ikke ofte saker om hemmelighold inn for Sivilombudsmannen. En prosess som tar lang tid og ressurser, og som ikke nødvendigvis verken fører fram eller leder til innhold brukerne våre får nytte av. Likevel: Å få innsyn i viktige nasjonale prosesser på vegne av allmennheten, er en sentral oppgave for oss som redaksjon. Derfor skal vi heller ikke gi opp, og det er viktig at vom som redaksjon klager på manglende innsyn. Én ting er at en gründerbedrift ikke vil gi ut alle opplysninger om teknologien som brukes – det kan vi forstå; allmennheten har ikke rett til innsyn der. Noe helt annet er at statlig ansatte holder informasjon hemmelig som skulle vært tilgjengelig for allmennheten .

Dokumentene vi har bedt om innsyn i, er referat og presentasjoner fra møter mellom Norsk nukleær dekommisjonering (NND), Institutt for Energiteknikk og det franske atomselskapet Orano. TU har også bedt om innsyn i referat fra et møte daværende næringsminister Torbjørn Røe Isaksen hadde med OECD-NEA før Haldenreaktoren ble stengt.

Hvorfor løper Næringsdepartementet Oranos ærend, i stedet for å få fram informasjon på innbyggernes vegne?

For meg har det vært svært merkelig og nesten litt mistenkelig at staten hele veien har forsvart Oranos rett til å holde tilbake informasjon. I stedet for å legge vekt på innbyggernes rett til miljøinformasjon, har departementet vært mer opptatt av å støtte Oranos definisjon av forretningshemmeligheter. Hvorfor? Staten skal spille på innbyggernes lag, ikke laget til et utenlandsk selskap som jakter en milliardkontrakt med den samme staten. Hvorfor løper Næringsdepartementet Oranos ærend, i stedet for å få fram informasjon på innbyggernes vegne? Det undrer meg.

Sladdet alt – unntatt ett tegn

Et av dokumentene TU har mottatt i saken, er kopi av denne eposten. Et tegn kan skimtes øverst på side tre i vedlegget (øverste side til høyre i dette bildet), alt annet er sladdet.

Juridisk rådgiver i Presseforbundet, Kristine Foss, har kalt hemmeligholdet «dypt problematisk». Det har hun helt rett i. Blant dokumentene vi er nektet innsyn i, er en epost som er fullstendig sladdet fra topp til tå, med unntak av ett tegn som såvidt kan skimtes. Tross sakens alvorlige natur, slik sladding er nærmest komisk – men også provoserende.

At pressen ber om innsyn, er ikke for at vi skal kikke folk i kortene av egen interesse. I et demokrati er det også slik at pressen fungerer som allmennhetens representant, den fjerde statsmakt. Vår oppgave er å vise fram for innbyggerne hvordan samfunnet driftes. Hvordan det norske atomavfallet skal håndteres, er helt åpenbart vesentlig for hele nasjonen.

Byråkrati og ansvarlige politikere har etter vårt syn trenert saken fra første stund, og således aktivt motarbeidet grunnleggende demokratiske prinsipper, skrev jeg i en kommentar da vi hadde sendt klagen i begynnelsen av februar.

Hemmelighold legger til rette for juks

Saken er ikke over – på langt nær. Nylig har det jo også blitt kjent andre sider ved Norges atomprogram, nemlig et antatt forskningsjuks i oppdrag Institutt for energiteknikk har tatt for flere utenlandske virksomheter. Også her er det viktig at allmennheten får fullt innsyn: Hvordan er det mulig at noe slikt kan skje? Uten åpenhet om hva som har foregått, er det risiko for at vi ikke lærer av feilene som ble gjort – eller at de ansvarlige personene ikke blir stilt til ansvar for sine handlinger.

Vi ønsker å ha et velutviklet demokrati, ikke et teknokrati eller elitestyre

Selv om sakene TU har blitt nektet innsyn i, ikke henger direkte sammen med forskningsjukset, går det en tydelig linje mellom dem. Når virksomheten blir så omsluttet av hemmelighold, blir det også langt enklere å gjøre ting som ikke tåler dagens lys – nettopp fordi alt foregår i hemmelighet.

Vi trenger Sivilombudsmannen

Saken viser hvor viktig det er at Norge har formelle institusjoner som passer på at demokratiet faktisk fungerer i det daglige. Det er lett å tenke at vi har så mye penger og så godt velferdssamfunn, at dette ikke spiller noen rolle. Men slik er det ikke. Vi ønsker å ha et velutviklet demokrati, ikke et teknokrati eller elitestyre. 

Sivilombudsmannen er direkte utnevnt av Stortinget, og det har historisk vært klart at departement og kommuner skal følge uttalelsene ombudsmannen kommer med. Hvis ikke, utfordrer man nasjonens parlament. Og slik kan vi faktisk ikke drifte et demokrati. 

I TU har vi heldigvis dyktige journalister som utøver kritisk journalistikk om norsk atombrensel. Dette er spørsmål både om teknologi for å ivareta avfallet på best mulig måte, og om politikk – skal vi håndtere dette selv, sende til en atommakt eller gjøre noe annet? Alt dette må diskuteres i offentligheten. Derfor skal vi jobbe for ytterligere innsyn i saken. Jeg regner ikke med at vi får tilgang til alle opplysninger. Kampen er ikke slutt med avgjørelsen fra Sivilombudsmannen, men uttalelsen er til svært god hjelp.

 

Les også

Kommentarer (8)

Kommentarer (8)

Eksklusivt for digitale abonnenter

På forsiden nå