Norsk atomavfall

I et gammelt lager på Kjeller utenfor Oslo står det som er blitt Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet (DSA) sin største hodepine: Tre tonn med brukt atombrensel fra Norges, og en av verdens første atomreaktorer, JEEP 1, står og ruster i et skur. Ingen vet sikkert hva de skal gjøre med det.

–  Vi er bekymret, sier avdelingsdirektør i DSA Per Strand.

– Det er det atomavfallet i Norge som har noe av det største forurensningspotensialet i seg, sier han.

Avfallet inneholder farlige radioaktive stoffer som cesium-137, plutonium, og strontium-90. Men det verste av alt, er at det har lekket inn vann i lageret. Brenselet er porøst, kan falle fra hverandre ved håndtering, og det har utviklet seg brennbare gasser. Etter fem år med undersøkelser har eieren av anlegget, Institutt for Energiteknikk (IFE), enda ikke noen ferdig plan for hva de skal gjøre med det.

– Vi har pålagt IFE å bygge et nytt lager. Det er en av de høyest prioriterte saken på Kjeller nå, sier Per Strand. Han frykter for konsekvensene om det skulle lekke inn mer vann til lageret.

– Vi er bekymret for situasjonen og anleggets tilstand. Fukten i lageret kan gjøre at det utvikler seg gasser. Dette er ikke bra, konkluderer han.

En ingeniørbragd

Det hele begynte så lovende: I 1951 var Norge det første landet i verden, etter stormaktene, til å bygge en atomreaktor.

Det var den norske fysikeren Gunnar Randers, som under krigen hadde begynt å interessere seg for kjernekraft, som i 1946 fikk med seg ingeniøren og kompisen Odd Dahl til USA for å få informasjon om atomreaktorer. Selv om forskningen i USA var strengt hemmelig, fikk de to gjennom bekjentskaper tilgang til en rekke anlegg.

Velformede spørsmål, og ingeniør Dahls evne til å observere og lage gode skisser, gav ifølge Store norske leksikon de to nok informasjon til å utarbeide planer for en tungtvannsreaktor i Norge.

1948 ble planene godkjent og Institutt for Atomenergi, IFA, opprettet med Randers som formann og Dahl som nestformann. Planene var ambisiøse og målet var å lage atomreaktorer for den norske handelsflåten. Men hvor skulle man få atombrenselet fra?

I boka Strålende forskning skriver historiker Olav Njølstad om at ingen av stormaktene ville selge fissilt materiale til Norge, men at Nederland hadde et parti uran hentet fra Belgisk Kongo. Nederlenderne hadde klart å holde uranet skjult for tyskerne gjennom hele krigen, og det var dette naturlige uranet som til slutt ble brukt som brensel i den nye reaktoren.

Da den første reaktoren Jeep 1 var ferdig 1951, var Norge det sjette landet i verden som klarte å bygge noe slikt, og Odd Dahl ble tildelt Den Norske Ingeniørforenings første ærespris.

Men allerede i 1960 gikk det galt, da det ble oppdaget en sprekk i reaktortanken og Jeep 1 måtte skrotes. Det brukte atombrenselet ble tatt ut, og reaktortanken ble ifølge NRK gravd ned på et jorde.

Men hva skjedde med det aller farligste avfallet, det brukte atombrenselet?

For å ta vare på det brukte reaktorbrenslet, som nå inneholdt farlige spaltningsprodukter og transuraner, bygde IFA det som siden har fått tilnavnet Stavbrønnen.

I praksis var den en grop med sand som man tredde 97 stålrør ned i. På toppen av brønnen ble det murt en betongkrage som rørene ble tredd igjennom. Også i bunnen av brønnen ble det murt en betongsåle for å stabilisere konstruksjonen. I 1961 ble brenselselementene lastet inn. Slik sto brenselet urørt i over tjue år, ubeskyttet mot vær og vind. Først på 1980-tallet ble det bygd en garasje over brønnen, etter at det hadde lekket inn overflatevann i brønnen, og brønnen måtte tørkes.

Men det skulle gå enda tretti år før brenselet ble grundig inspisert.

Å etterlate brensel uten å inspisere det, skulle vise seg å være en fatal feil. For brenselet som hadde vært brukt i Jeep 1, var såkalt metallisk uran, et produkt som oksiderer i kontakt med vann. I praksis kunne det metalliske atombrenselet ruste og løse seg opp i mindre partikler. Og enda verre, det kunne utvikle seg brannfarlige reaksjonsprodukter som uranhydrid og hydrogengass.

– Dette brenselet er ikke lagringsbestandig. Det oksiderer i kontakt med vann, forklarer Nils Morten Huseby, som i dag er administrerende direktør i IFE, til Teknisk Ukeblad.

Femti år etter at brenselet ble lastet inn i brønnen, har IFA for lengst skiftet navn til IFE og i 2013 gjør de en stikkprøve av stavbrønnen. Prøven avslører at forholdene ikke er bra. Undersøkelsene viser blemmer på det brukte atombrenselet.

De verste mistankene hadde blitt bekreftet: Etter å ha vært i kontakt med vann hadde det utviklet seg brennbart uranhydrid i brenselet. At det var funnet skadet brensel gjorde det nødvendig med "intensivert overvåkning og registrering av status," skrev IFE i en rapport til daværende Statens Strålevern.

Likevel skulle det ta enda to år før den fulle tilstanden i brønnen ble avslørt.

Oppdager vann i lageret

I desember 2015 blir det gjort full inspeksjon av lageret. Da finner IFE ut at fuktskadene er langt mer alvorlige enn først antatt. Situasjon var dramatisk: Ikke bare hadde brenselselementene rustet, 18 av 97 beholdere hadde rustet fast i bunnen av lageret og kunne ikke inspiseres.

Strålevern fryktet lekkasjer og ba IFE komme med forslag til en ny lagerløsning med "tidsramme for framtidig håndtering." Men enda tre år seinere, er det fortsatt vann i brønnen:

– Jeg kan bekrefte at det fortsatt er fukt i lageret, sier IFEs Nils Morten Huseby til TU. Han garanterer likevel at det ikke er lekkasjer fra anlegget:

– Ja, det kan vi garantere, ettersom vi har jevnlig overvåking av lageret, sier IFE-direktøren.

Hvordan kunne et lager med tre tonn høyaktivt atomavfall stå urørt og nærmest glemt i femti år?

– Det har ikke vært det fokuset på dette brenselet tidligere, er Strålevernets korte forklaring. Avdelingsdirektør Per Strand mener det avgjørende vendepunktet kom da forurensningsloven ble gjort gjeldende for radioaktivt avfall i 2014.

– Da ble det stilt krav om at det gamle brenselet måtte undersøkes, sier han.

I november 2017 annonserte IFE på sine nettsider det de kalte en «milepæl for atomoppryddingen». IFE hadde klart å løsne beholderne som hadde rustet fast.

– Etter flere års målrettet arbeid ser vi nå resultater, uttalte sektordirektør Henning R. Var til Romerikes Blad.

– Nå vil vi jobbe med en løsning der brenselsstavene løftes til over vannivå. Men løsningen må gjennom en nøye prosess med evaluering og godkjenning før den kan tas i bruk, forklarte sektordirektøren.

Men i praksis var det lite som skjedde: TU har fått tilgang til en serie dokumenter som viser hvordan Statens Strålevern gang på gang har purret på IFE for å få nedlagt det gamle lageret og flyttet brenselet til et trygt sted. 30. januar 2018 påla Statens Strålevern IFE å bygge et nytt lager som «erstatning for Jeep 1-stavbrønn», med frist om ferdigstillelse 1. juni 2019. Men da IFE 19. mars i fjor skulle levere en tiltaksplan for det nye lageret, fantes det ingen plan for å bygge noe nytt. I stedet beskrev planen hvordan brenselet kunne lagres videre i den gamle stavbrønnen.

I brevet, som TU har fått tilgang til, beskriver Instituttet en plan om å løfte opp brenselselementene av brønnen, slik at de kunne henge i flukt med gulvet i stavbrønnen. Slik skulle man unngå at brenselet ble utsatt for mer fukt og forsøksvis tørke det: «Til gjennomføringen av dette beregnes det nå en konstruksjon som kan settes ned i brønnene som kan holde på lagringsbeholderen i hevet stilling, men implementeringen krever nye løsninger for å ivareta sikringskrav,» skrev IFE i rapporten til Strålevernet.

• (Bakgrunn) Har funnet fukt i beholdere for atomavfall: Strålevernet frykter radioaktive utslipp

Nytt krav fra Strålevernet

Men Statens Strålevern var ikke fornøyd med svaret. I et nytt brev, datert 6. juli 2018, påla de igjen IFE å bygge et nytt lager for det brukte atombrenselet, og gjentok fristen om ferdigstillelse 1. juni 2019. IFE fikk også krav på seg om å bygge et nytt lager i Halden: «Brevet fra IFE omhandler kun utvidelse av lagerkapasitet ved Kjeller og Halden og beskriver verken tiltak for å utbedre lagringsforholdene eller har en fremdriftsplan for det videre arbeidet,» skrev Strålevernet. Og fortsatte: «Revidert tiltaksplan for nye lagre må oversendes Statens Strålevern så snart som mulig og seinest 3. september 2018».

Men 20. august i fjor varslet IFE Statens Strålevern om at de ikke ville klare å overholde fristen. Instituttet påpekte at de måtte «etablere en safety case» som også tok hensyn til «transport fra stavbrønnen og fram til det nye brenselslageret. Dette vil medføre en vesentlig forsinkelse i framdriften,» skrev IFE. De skrev ingenting om når det nye lageret kunne stå klart.

Saken måtte nå opp i IFEs sikkerhetskomite, og først i midten av september i fjor forelå ny rapport til Strålevernet. I den nye rapporten skriver IFE at det nye lageret kan ferdigstilles i «desember 2019.» Men heller ikke denne fristen mener administrerende direktør Nils Morten Huseby lenger er realistisk:

– Nei, det er ikke realistisk å få det til i løpet av året, sier Huseby til TU nå.

– Det har ikke vært bygget nukleære anlegg siden 1960-tallet i Norge, så det er et omfattende arbeid å planlegge og avklare alle forhold knyttet til sikkerhet og reguleringer, sier han.

I mellomtiden har Statens Strålevern skiftet navn til Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet (DSA). Avdelingsdirektør Per Strand, gir uttrykk for at han forstår hvorfor IFE har problemer med å overholde fristene.

– På kort sikt er det et mål å få opp et nytt og bedre lager. Men vi må også være sikre på at IFE kan håndtere brenslet på en god og sikker måte før det flyttes. Som myndighet mener vi at situasjonen ikke er bra som den er. Men når det skal gjøres noe med brenselet, så må risikoen være identifiserbar og håndterbar, og IFE har pålegg om å gjøre sikkerhetsvurderinger og komme med tiltak for å gjøre det håndterbart, sier Strand til TU.

I og med at man ikke kjenner den fulle tilstanden til brenslet, mener IFE det foreløpig er tryggest å la brenselet stå der det står.

– Det står trygt der nå, og vi har en kontinuerlig overvåking av tilstanden til brenslet, så det er ikke noen sikkerhetsrisiko på kort og mellomlang sikt, sier Huseby i IFE.

– Vi utreder muligheten for å etablere et nytt mellomlager i et bygg som tidligere har vært brukt til atomvirksomhet på IFE, der det gamle uranrenseanlegget i sin tid lå. Det bygget er renset opp, og vi tror det kan egne seg for lagring av dette brenselet, utdyper han.

• Har funnet alvorlige skader på Kjeller-reaktoren. Nå kan reaktoren bli stengt

Peker på ny organisasjon

Men etter hva TU forstår er det utålmodighet i DSA:

– Vi skulle ønske at det ble gjort raskere, men når det ikke blir lagt fram gode risikovurderinger og sikkerhetsanalyser, så er det det noe vi må ta hensyn til, sier Per Strand.

Samtidig er det store omorganiseringsprosesser på gang rundt forvaltningen av det norske atomavfallet. Der IFE gjennom all tid har hatt ansvar for å håndtere sitt eget atomavfall, skal ansvaret nå flyttes over til en ny uavhengig etat, kalt Norsk Nukleær Dekommisjonering (NND). Denne organisasjonen vil få det operative ansvaret for å rive, eller dekommisjonere som det heter, de gjenværende to atomreaktorene i Norge, Haldenreaktoren og Jeep 2. I tillegg skal NND legge en langsiktig plan for hva som skal gjøres med det brukte atombrenselet, inkludert det som ligger lagret i stavbrønnen. Et stort nytt sentrallager for alt atomavfallet fra både Kjeller og Halden, er foreslått som en løsning.

Mens IFE mener situasjonen rundt stavbrønnen må ses i sammenheng med etableringen av NND, mener Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet at situasjonen ved stavbrønnen er så akutt, at man ikke kan vente på NNDs langsiktige strategi.

– Vi er veldig opptatt av den langsiktige prosessen, men dette har en helt annen tidshorisont. Problemene med stavbrønnen må løses nå, sier avdelingsdirektør Per Strand. Huseby på IFE mener de tar påleggene fra DSA på alvor og sier de har planer for å flytte brenselet.

– Vi overførte oksidbrensel fra stavbrønnen til et annet brenselslager her på Kjeller-området i 2018. Denne metoden ble godkjent og observert av DSA. IFE planlegger å bruke en lignende metode for å overføre det metalliske brenselet fra stavbrønnen over til et nytt lager som etableres i det tidligere uranrenseanlegget, sier Huseby. 


– Men transporten kan imidlertid ikke utføres før det er bevilget konsesjon til å bruke uranrenseanlegget som et lager for brukt brensel, sier han. Han sier søknad om dette vil bli behandlet som del av en konsesjonssøknad.

– Situasjonen er vanskelig og må håndteres, konstaterer Per Strand.

– IFE må finne metoder dette brenselet kan håndteres og flyttes på. Den totale risikoen må være akseptabel, sier han.

– DSA er opptatt av at IFE må holde internasjonale standarder og komme med metoder og oppbevaringsløsninger som gjør det minst mulig sannsynlig at det oppstår skade på brensel og eventuell forurensing. Som jeg sier, vi er bekymret og vi følger IFE veldig tett på dette området og stiller krav. Det må komme til en bedre løsning på kort sikt, sier Strand.

Direktør i nyopprettede NND, Pål Mikkelsen, sier til TU at etaten ikke er direkte involvert i arbeidet med stavbrønnen nå, men at den langsiktige håndteringen av dette brenselet står høyt på prioriteringslisten for NND framover. Om dette brenselet skal mellomlagres i mange år til, eller sendes til behandling i utlandet, har etaten enda ikke bestemt, og uansett hvilken langsiktig strategi man velger, vil det ta mange år før man kan ta en slik beslutning, sier han.

– Derfor er det veldig viktig at man får sikret de fasilitetene man har på IFE så godt som mulig, og i hvert fall med et tiårsperspektiv for øyet, sier han. 

• Thorium: Nytt skritt mot «fysikerens drøm og ingeniørenes mareritt»