Når statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) og olje- og energiminister Terje Aasland (Ap) møter nordsjøkolleger om havvind i Ostende 24. april, mangler de noe alle deres europeiske kolleger har: Et havvindmål for 2030.
Regjeringen skal ha ros for å holde sitt første havvindløfte, ved å lyse ut Norges første havvindområder på Utsira Nord og Sørlige Nordsjø II. Nå er tiden kommet for å melde seg på i konkurransen med andre nordsjøland og følge opp et annet havvindløfte nedfelt i Hurdalsplattformen, nemlig å sette et norsk mål for havvind i 2030.
Hard konkurranse
Havvind er fortsatt en meget god industrimulighet for Norge. I økende grad er vi også blitt avhengig av kraft fra havvind for å nå egne klima- og industripolitiske mål i 2030 og holde prisene på et fornuftig nivå. Men konkurransen om å bygge havvind i Nordsjøen er hard. Landene rundt oss vil også industrialisere havvind og sikre nok kraft til sin grønne omstilling.
Felles for andre land rundt Nordsjøen er at de har et mål for havvindproduksjon i 2030 og flere planlagte utlysninger enn oss utover 2020-tallet.
Ostende ligger i Belgia, som med sin 73 kilometer lange kystlinje har mål om 8 GW (gigawatt) havvind i 2030. Norge med sine 2500 kilometer har ikke noe mål for 2030. Storbritannia har mål om 50 GW i 2030. Andre land har derfor et konkurransefortrinn: Industriaktører og utbyggere kan planlegge og skalere opp sin kapasitet i disse landene, fordi de vet at det kommer flere prosjekter de neste årene.
God timing nå
Å bygge store volum med havvind krever betydelige investeringer i – og oppbygging av – ny industrikapasitet. Derfor er forutsigbarhet, planlagt utbyggingstakt og ikke minst konkrete utlysninger helt avgjørende. Uten klare planer og flere konkrete utlysninger vil industrioppbyggingen i beste fall komme senere her til lands, men mest sannsynlig flyttes til andre land som har flere utlysninger og kjent utlysningstakt frem mot 2030. Dermed risikerer vi at norsk havvindsatsing ikke når industriell målestokk.
Det ville være god timing om regjeringen nå følger opp Hurdalsplattformen og setter et mål for hvor mye havvind Norge skal ha i 2030.
Regjeringen har riktignok varslet en stor utlysning i 2025, men dette er for vagt til at aktørene tør å planlegge kapasitetsutvidelser. Noe tilsvarende kan man si om 2040-målet om å lyse ut 30 GW. Målet gir retning, men ikke forpliktende innhold de neste årene, ut over utlysningene på Sørlige Nordsjø II og Utsira Nord.
Regjeringen vil tildele områder for 30 GW havvind før 2040
Kraftunderskuddet
Dersom et mål for 2030 skal ha relevans for den første utbyggingsfasen, bør det settes så snart som mulig, slik at det kan fungere som forpliktende rettesnor for arbeidet med utlysning, tildeling og utbygging, og sette oss på kartet i den europeiske konkurransen. Uten et mål vil vi mangle en underliggende, politisk driver til å faktisk oppnå noe konkret til 2030, siden den til enhver tid sittende regjering da vil kunne fremstille egen fremdrift som ambisiøs.
Norge styrer mot et kraftunderskudd i deler av landet allerede fra 2026. Dette skjer samtidig som vi skal gjennom en grønn omstilling, hvor vi trenger mye kraft til både å kutte klimagassutslipp og til nye grønne industriprosjekter. Ulike analyser viser at vi trenger 40–50 TWh ny produksjon til 2030.
Her er vårt forslag
Derfor trenger vi et nytt havvindmål for 2030.
Vi starter diskusjonen med å foreslå 8,5 GW. En analyse Thema har gjort for NHO, viser at dette kan gi oss opptil 39 TWh til 2030, noe som langt på vei vil løse kraftutfordringene våre.
Bransjen er klar, men et så ambisiøst mål i 2030 vil kreve svært mye. Tildelingsformer må avklares, og en ny utlysning for Sørlige Nordsjø II fase 2 må komme raskt, med en lønnsom nettløsning.
Saksbehandlingen må effektiviseres, rammene for forutsigbare finansieringsløsninger må på plass, og Utsira Nord må finansieres. Sist, men ikke minst må vi sikre gode bærekrafts- og sameksistensløsninger, hvor gode forundersøkelser og god dialog er stikkord.
Alt dette er krevende. Men vi har mye å vinne og lite å tape på å jobbe for et havvindmål som setter Norge på kartet i møte med beinhard europeisk konkurranse.
Etterlyser tydeligere fremdrift på havvind: – Vi har så mye å ta igjen
