Olje i bakken som ikke kan selges, har ingen verdi.
Dette enkle faktum synes å være den nye ledetråden for OPECs strategi. Sikker etterspørsel står nå øverst på dagsorden. OPEC-møtet i november 2014 stadfestet dette prinsippet, på initiativ av Saudi-Arabia, med støtte av de øvrige Gulfstatene.
Tilsynelatende møter det forståelse også hos de mindre velstående medlemmene av OPEC, og også blant noen oljeeksportører utenfor OPEC.
Les også: Splitter nye Gudrun fikk helidekk fra Kina. Nå har det slått sprekker
– Preget av splid
Tradisjonelt er OPEC preget av splid mellom velstående oljeeksportører i Gulfen, som ønsker en moderat oljepris av hensyn til sine langsiktige interesser, og mindre velstående oljeeksportører, som ønsker en høy oljepris, fortrinnsvis ved at de velstående eksportørene i Gulfen gir avkall på volum og inntekter.
I dagens situasjon protesterer Algerie, Nigeria og Venezuela heftig mot vedtaket. Irak og Iran synes motstrebende å godta lavere oljepriser. Saudi-Arabias svarte at volumkutt burde bæres av alle OPECs medlemsland, fortrinnsvis i samarbeid med andre oljeeksportører, først og fremst Mexico, Norge og Russland. Dette fortoner seg lite realistisk, trolig med hensikt.
I realiteten synes Saudi-Arabia, sammen med Kuwait og De forente arabiske emirater å ønske lave oljepriser.
Av hensyn til sikkerheten i etterspørselen har Saudi-Arabia, sammen med de øvrige Gulfstatene, en langsiktig interesse av at konvensjonell olje beholder en høy andel av verdens energimarked og at de selv beholder en god del av oljemarkedet.
Les også: 7 grafikker som forklarer hvorfor Johan Sverdrup-feltet er så viktig
Saudi-Arabia bestemmer
På kortere sikt har de en interesse av å stimulere etterspørselen etter olje. Virkemidlene er lavere priser og om nødvendig høyere eksportvolum. De har penger til å tåle lave oljepriser og lavere oljeinntekter.
Så lenge etterspørselen etter olje forblir lav, bestemmer Saudi-Arabia. Mange OPEC-land risikerer sosial uro og politisk ustabilitet, men nye regimer ville kanskje utvinne mer olje, dersom de kunne. Venezuela er et eksempel.
Etter mange år med historisk uvanlig høye oljepriser slår markedet tilbake med nye kjensgjerninger for både etterspørselen og tilbudet. På etterspørselssiden svekkes oljens dominerende stilling i transportsektoren med økende konkurranse fra LNG i lastebiler og båter og elektrisitet i biler.
På tilbudssiden er ukonvensjonell olje på full fart inn i markedet. Skiferolje i USA er den viktigste nykommeren, og det er store forekomster av ukonvensjonell olje mange steder i verden. Hittil synes amerikansk skiferolje mer robust overfor lavere priser enn hva mange observatører hadde forestilt seg. Dessuten har høye oljepriser bidratt til å dempe verdens økonomiske aktivitetsnivå og dermed etterspørselen etter olje.
Les også: Stanser hundrevis av rigger: Kan gi hopp i oljeprisen
Gass mer lønnsomt
I økonomisk fagspråk forsterker disse endringene priselastisitetene. Det betyr at både etterspørsel og forsyninger blir mer følsomme for prisendringer. I dette tilfellet for olje utløser prisendringene ikke bare marginale forandringer i volum som etterspørres og tilbys, men grunnleggende strukturelle endringer i markedet.
Med oljepriser som på få år ble femdoblet, ble investeringer i gassdrevne motorer og LNG-forsyningskjeder radikalt mer lønnsomme. En historisk referanse er at høye priser etter 1974 fordrev olje fra kraftproduksjon og oppvarming. Likeledes, siden 2004 har en høy oljepris stimulert investeringer i elektriske biler og hybrider.
Virkningen av en femdoblet oljepris på konkurrerende forsyninger burde ikke ha vært en overraskelse. I flere tiår, har industrien visst om store skiferforekomster i USA; hindringen var teknologi og kostnadene for å få det ut av bakken. Utviklingen av horisontal boring har løst teknologiproblemet; høye oljepriser har løst kostnadsproblemet.
Denne kombinasjonen av høye priser og fremskritt i horisontal boring har ansporet en historisk gjennombrudd i verdens oljemarked, med skiferolje øker ressursgrunnlaget betydelig, og oljemarkedets økonomi endres grunnleggende, og begrenser OPECs evne til å styre.
Les også: Er det dette vi skal tjene milliardene våre på i fremtiden?
Høye variable kostnader
Konvensjonell oljeutvinning krever store investeringer under en innledende periode, etterfulgt av mange år med lave variable kostnader. Derfor er investeringene betinget av prisforventninger, men faktisk utvinning er robust overfor prisendringer. Når investeringene er gjort, er kapitalen «senket kostnad».
Skiferolje krever ikke store kapitalinvestering i begynnelsen, men de variable kostnadene er høye. Derfor er utvinningen følsom overfor prisendringer, i et hvert fall innenfor en kort tidshorisont. Dette gir OPEC innflytelse.
Den nye situasjonen er at to ulike oljeindustrier former markedet. Når etterspørselen etter olje er lav, setter kostnaden for ikke-konvensjonell olje taket på prisen. Når etterspørselen er høy, setter disse kostnadene gulvet på oljeprisen. Dette er en oppskrift på ustabile priser. For noen tid, vil kostnadene ved nordamerikansk skiferolje sette et tak på råoljeprisen. Det er usikkert på hvilket prisnivå og innen hvilken tidsramme amerikansk skiferolje vil bli rammet av prisfallet.
Les også: Dette er fremtidens oljesluk
Utkonkurrere skifer
Kostnadene er dynamiske; utfordringen for konvensjonelle oljeprodusenter er å holde prisene på et nivå som ikke vil stimulere store investeringer i ikke-konvensjonelle olje, med mindre etterspørselen skulle stige opp uventet. Utfordringen for skiferoljeprodusentene er å kutte kostnader for å være konkurransedyktig.
Utfordringen for OPEC er å beholde markedsandel og oljeprisen på et nivå som vil svekke lønnsomheten for den største konkurrenten, ikke-konvensjonell olje.
For ikke-OPEC produsenter av konvensjonell olje, som f.eks. Mexicogolfen, Nordsjøen og Russland, er utfordringen å senke kostnadene. Følgelig synes scenen satt for en konkurranse nedover av kostnader og priser.
Løpet kunne avsluttes dersom oljeprisen skulle falle til et nivå som gjør ikke-konvensjonelle olje ulønnsom, men siden ikke-konvensjonelle olje krever begrenset innledende investering, kan det lett aktiveres. Derfor kan det være i OPECS interesse å holde oljeprisen på et lavt nivå. En annen mulighet kunne være for etterspørselen etter olje til å stige til et nivå som ikke kunne dekkes av tilgjengelige forsyninger av konvensjonell og ukonvensjonell olje, med insentiver for kjernen i OPEC, Gulfstatene, til å øke volumet, i den grad det skulle være mulig, og til slutt ta høyere priser senere.
Les også: Det norske oljeselskap nekter å godta Sverdrup-fordelingen
Historisk lav priselastisitet
For OPEC er måten å komme dit midlertidig lavere oljepriser for å stimulere verdensøkonomien og oljeetterspørselen. Likevel er risikoen at høyere oljepriser igjen ville utløse forsyninger av ikke-konvensjonell olje og kanskje etterspørselen går tregere. Dette er den nye virkeligheten for OPEC og andre konvensjonell olje eksportører.
Tilbudet av olje har historisk hatt en lav priselastisitet på grunn av hindringer for inngang i markedet og kostnadsstrukturen. Høye kapitalkostnader har vært avskrekkende, til tross for de påfølgende lave variable kostnadene. Hindringen er ikke forsvunnet, men den er lavere enn før. OPECs kjerne i Gulfen har vært en residual produsent, på grunn av store reserver og lave kostnader.
Avgjørelsene om volum og pris er skjønnsmessig, basert på deres økonomiske og strategiske interesser. Med ikke-konvensjonell olje utfordringer en annen leverandør Gulfstatene, forutsatt at prisen er tilstrekkelig. Derfor er, som nevnt ovenfor, tilbudet av olje til verdensmarkedet blitt mer pris elastisk
Les også: Her ser du hvorfor oljeprisen faller
20 mbd innen 2020
OPECs kjerneland i Gulfen ser sin posisjon truet av konvensjonell olje fra andre steder, ikke-konvensjonelle olje og fornybar energi; alle har høyere totale kostnader enn konvensjonell olje fra Gulfen. Gulfstatene må foreta en avveining mellom kortsiktige inntekter og langsiktige strategiske posisjoner. Nå de velger det siste og investerer i kapasitetsutvidelse.
Signalene er at Saudi-Arabia, Kuwait og De forente arabiske emirater vil ha en kapasitet på 20 mbd (millioner fat oljeekvivalenter daglig) innen 2020. Alternativet er å kutte produksjonen og miste inntekter for å forsvare kortsiktige interesser til høykost oljeprodusenter innenfor og utenfor OPEC, og deretter kutte igjen og igjen.
På denne bakgrunnen var beslutningen i OPEC i november 2014 om ikke å kutte volumer og la prisene falle, rasjonell. Bekymringen var at med høye priser ville etterspørselen etter OPEC olje synke og at land med store reserver om et tiår eller to kanskje ikke ville finne et marked for sin olje, som deretter vil være uten verdi.
Les også: Sa opp 700 ansatte – nå søker Aibel etter ingeniører igjen
Historisk sett ikke radikalt lav pris
Derfor vil tilbudet av konvensjonell olje sannsynligvis å øke, ikke reduseres som svar på lavere priser. Særlig gjelder dette land med store reserver og moderate kostnader. Kjernelandene i Gulfen kan i noen grad å gjøre opp for prisnedgang ved volumvekst. Andre oljeprodusenter, konvensjonell eller ikke-konvensjonelle, må kutte kostnader, i tillegg til behovet for makroøkonomiske justering.
I et historisk perspektiv er oljeprisen ikke radikalt lav i 2015. Realprisen, kjøpekraften av et fat olje målt i norske kroner er tilbake til nivået i 2005. Det var ikke et dårlig år for oljeindustrien eller for Norge. Problemet er at siden den tid har både oljeindustrien og eksportørene, deriblant Norge, internalisert stigende priser og har svart med høyere kostnader.
Les også: For to år siden trengte de 350 nye ansatte, nå er boreselskapet saksøkt av oppsagte arbeidere
Vant til uvanlig høy avkastning
Oljeselskapene er blitt vant til uvanlig høye inntekter og en uvanlig avkastning på investert kapital. Leverandørindustrien, med flaskehalser og i mange tilfelle imperfekt konkurranse, har vært i stand til å kreve stadig stigende priser. Regjeringene i de oljeeksporterende landene har enkelt klart å tilpasse seg stigende inntekter ved å øke utgiftene.
Forbrukerne i disse landene er blitt vant vant til økende levestandard i en tid da mange av deres naboer har opplevd nedgangstider. Nå banker virkeligheten på døren.
Gjennomsnittlig oljepris siden 1974, målt i 2013 verdier, har vært omlag USD 56/fat. Det er nivået i 1985, før oljeprisen begynte sin femten år lange nedtur som først endte i 2000. En gjentakelse er mulig.
Les også: Fraktes med gigantskip: Her skal Goliat ankres opp i Norge
Behov for diversifisering
Med en lav oljepris har OPEC-landene muligheten å gå nedstrøms, investere i eksportraffinering og petrokjemi. Dette kan være fornuftig fordi prisbevegelser på råolje og produkter ikke er synkroniserte. Ut fra dette perspektivet er Saudi-Arabias investeringer i eksportraffinering og i raffinerier i Kina og USA fornuftige og kan tjene som eksempel.
En annen mulighet er å gå inn i forsyningskjedene til oljeindustrien, skape arbeidsplasser i en del av verdikjeden der OPEC-land, så langt, ikke er aktiv. Her kan Norge tjene som eksempel. En tredje mulighet er å åpne opp for nye innenlandsk eide oljeselskap for å fremme mangfold, konkurranse og innovasjon, i tillegg til å skape arbeidsplasser.
Disse alternativene demper ikke behovet for OPEC-landene til å diversifisere sine økonomier og dempe oljeforbruket på hjemmebane. I mellomtiden utviser OPEC handlekraft, ikke med sikte på høye oljepriser, men på markedsandel og sikker etterspørsel.
Les også:
Sabotasje, slagside, Ptil-pepper og mann over bord
Kommer det én alvorlig hendelse til, må Petroleumstilsynet vurdere ressursene
Mann falt i sjøen i Barentshavet Kommer det én alvorlig hendelse til, må Petroleumstilsynet vurdere ressursene
