Kjell Bendiksen har fortsatt et par arbeidsdager i uka ved IFE på Kjeller.
Kjell Bendiksen har fortsatt et par arbeidsdager i uka ved IFE på Kjeller. (Foto: Sverre Chr. Jarild)

Kjell Bendiksen - IFE

Kjell Bendiksen: – Hydrogenproduksjon fra naturgass er det eneste realistiske alternativet for å nå klimamålene

Og vi har grunn til å skjemmes om vi ikke klarer en fornybarandel på 80 prosent.

Kjell Bendiksen nærmer seg 71 år, men har fortsatt et fint hjørnekontor og et par arbeidsdager i uka ved Institutt for energiteknikk på Kjeller. Det er åtte år siden han gikk av som direktør for instituttet. Rett før sommeren ble det kjent at styret har besluttet å stenge atomreaktoren i Halden for godt. Dermed går virksomheten der over i en helt ny fase. Nå er det dekommisjonering som gjelder.

Kjell Bendiksen

Født: 20. september 1947

Gift med Randi Krumsvik Bendiksen, tidligere UD-diplomat, bl.a. i Berlin.

To barn: Christian som er advokat og Helle som er veterinær. Tre barnebarn.

Har hovedfag i kjernefysikk fra UiO.

Var Professor II i Flerfasestrømning (1988-1993) og i Energisystemer (2010-2017) ved UiO. Er fortsatt Professor II Emeritus der.

Var administrerende direktør ved Institutt for energiteknikk 1995-2010.

Ledet Kristian Birkeland-senteret ved UiO og IFE 2010-2017.

Æresmedlem i Norges Tekniske Vitenskapsakademi.

Har hatt en rekke verv i utvalg nasjonalt og internasjonalt.

Fritidsinteresser: Fjellturer og sykling. Romersk historie.

– I prinsippet skal hvert land ta hånd om eget avfall, men jeg håper jo fortsatt at Norge kan få en avtale med kjernekraftland som Frankrike, Sverige eller Finland om slutt-deponering av avfallet. Det viktigste på kort sikt er å ta vare på den kompetansen som IFE i Halden har opparbeidet, slik at den kommer til nytte når arbeidet med dekommisjonering starter for fullt.

Noe mer ønsker ikke Bendiksen å si om den beslutningen som er tatt. Det er ikke lenger hans bord. 

Han hadde vært viseadministrerende direktør under Jon Olav Berg i fire år da Berg så tragisk gikk bort, 29. april 1995. Bendiksen måtte ta over som administrerende direktør dagen etter.

– Jeg hadde egentlig ikke noen tanker om å bli direktør da, men i den situasjonen hadde jeg egentlig ikke noe valg.

Det ble 15 år i direktørstolen før han takket for seg 1. mai 2010.

Gode karakterer

Oppveksten på et lite småbruk på Tennskjær i Troms i årene etter krigen bar preg av nøysomhet. De fleste unge dro til sjøs, men Bendiksen, som var en av fire søsken, ville gå på realskole. Han lyttet på radio og var som 10-åring blitt veldig inspirert av Sputnik 1 – den første satellitten i bane rundt jorda. Bendiksen ble hektet på astronomi og fysikk.

– Det var jo ingen vei der den gang, så vi måtte bort fra bygda for å gå på videregående skole. Etter realskole i Målselv dro jeg til Nordfjordeid for å gå på gymnas.

– Du måtte ha gode karakterer for å komme inn der?

– Siden Eids gymnas var to-årig og rekrutterte til bare to klasser, en reallinje og en engelsklinje, måtte man ha gode karakterer. Det fine var at elevene kom fra hele landet og at det var et meget godt miljø der.

Etter artium dro Bendiksen til Universitetet i Oslo for å studere kjernefysikk.

– Det spørsmålet betrakter jeg som utilbørlig, svarer Bendiksen når vi spør om han traff kona på UiO. Men ja, han giftet seg med jus-student Randi Krumsvik et år før han var ferdig og fikk en midlertidig stilling ved Institutt for Atomenergi (IFA) som IFE het den gang. Mye takket være fysikkprofessor Tormod Riste som også var forskningssjef ved IFA.

På den tida hadde et regjeringsoppnevnt utvalg og Stortinget konkludert med at det ikke var aktuelt å bygge kjernekraftverk i Norge. Men på IFA var atomenergi fortsatt dominerende, og Bendiksen ble plassert i en gruppe som utviklet datamodeller for drift av kjernekraftverk. Det bidro til at han senere fikk jobb i OECD Nuclear Energy Agency (NEA). Først to år ved Euratoms forsknings-senter i Italia, og så et år ved det franske atomenergi-instituttet (CEA) i Saclay, et par mil sør for Paris.

– Vi skulle etablere og kvalitetssikre et internasjonalt bibliotek av dataprogrammer for drift av kjernekraftverk, spesielt sikkerhetssystemene, som alle medlemslandene i OECD fikk tilgang på. Dette internasjonale samarbeidet i NEA har fortsatt stor betydning for global kjernekraft-sikkerhet, sier Bendiksen.

Datakraft

Arbeidet omfattet svært store regnemaskinprogrammer som krevde de største og mest avanserte datamaskinene den gang. Det ga Bendiksen god innsikt i numerisk modellering av kompliserte fysiske prosesser og datamaskin-utviklingen på den tida.

– Det kom godt med etter at jeg dro tilbake til IFE, ikke minst for utviklingen av OLGA-modellen, forteller Bendiksen. 

– Men hvorfor startet dere med forskning på flerfasetransport av olje og gass og utvikling av OLGA på IFE? Hvor kom ideen fra? 

– Etter at jeg kom hjem fra Frankrike i 1979, var det klart at det ikke kom til å bli noe kjernekraft i Norge - i stedet var Norge på full fart inn i oljealderen. Og IFE var inne i en kraftig omstillingsfase, fra kjernekraft til andre energiformer, spesielt olje og gass.   

De første feltutbyggingene i Nordsjøen var på relativt grunt vann. Der kunne man benytte kjent teknologi, men etter hvert ble de store funnene gjort på stadig dypere vann, noe som krevde gigantiske plattformer  på Statfjord, Troll og Oseberg, Kostnadsoverskridelsene på Statfjord på 70-tallet vakte så stor bekymring at regjeringen satte ned et eget utvalg, ledet av Sintef-sjefen Johannes Moe, til å utrede hvorvidt den norske oljevirksomheten noen gang ville komme til å bli lønnsom.  

– Spørsmålet var om dette kunne gjøres enklere, om de nye store gassfeltene langt til havs, som Troll, Snøhvit og Ormen Lange kunne bygges ut på en helt annen måte, med minimal prosessering på plattformene og direkte overføring til land for prosessering der. Det samme gjaldt mindre oljefelt i nærheten av eksisterende plattformer, for eksempel fra brønnene på Statfjord-satellittene direkte til plattformene der. Vi var overbevist om at flerfasetransport av olje og gass kunne gjøre dette mulig, og ville få stor betydning for oljevirksomheten fremover, sier Bendiksen

Ved nyttår 1980 unnfanget han ideen til OLGA-modellen sammen med kollega ved IFE, Dag Malnes. Alt i juni 1980 hadde Bendiksen programmert en første versjon av OLGA som klarte å simulere småskala lab-data forbausende godt. Men for å kunne benyttes ute på feltet måtte OLGA testes og verifiseres eksperimentelt ved større anlegg. 

– Vi gikk derfor sammen med Sintef om et fellesprosjekt ved Sintefs Flerfase-laboratorium på Tiller. Det var så nær fullskala anlegg som det var mulig å komme den gang, sier Bendiksen. 

Olga: Her måles ulike strømningsregimer av olje, gass og vann med avanserte instrumenter. Foto: Sverre Chr. Jarild

Kreativ kone 

Etterhvert fikk selskapene også feltdata, som gjorde det mulig å dimensjonere rørledninger ved hjelp av OLGA og prosjektere flerfasetransport av olje og gass. Det første store gjennombruddet kom med det såkalte TOGI-prosjektet, hvor urenset gass ble overført fra Troll til Oseberg for gassinjeksjon. Det ble verdens første fjernstyrte undervannsinnretning og starten på det norske subsea-eventyret.

– Men hvor kom navnet OLGA fra?

– Det var min kone Randi som foreslo det, kvelden før vi skulle presentere modellen for Statoil. Olje og gass, OLGA, enkelt og greit, sier Bendiksen smilende. 

Han blir krassere i uttrykket når jeg ber ham forklare mer teknisk hvorfor det er nødvendig å beregne strømningen av olje, gass og eventuelt også vann og sand i hele rørsystemet til enhver tid. Det er nemlig ikke helt lett å forstå for en som ikke har fysikken under huden, men kort fortalt handler det om flere ting: 

Flerfasestrømning er komplisert, og opptrer i mange ulike former eller strømningsregimer, som kan variere mye langs rørledningene og i tid. Den kan være lagdelt, med olje på bunnen og gass i toppen av røret, glatt og fin ett sted, og en kaotisk smørje av olje, gass og vanndråper andre steder.  

Små forandringer, f.eks. i rørhelningen, kan gi store utslag og få avgjørende betydning for transportegenskapene når det gjelder væskemengde, stabilitet og trykkfall.

Når olje og gass skal transporteres over lange avstander, trenger oljeselskapene  pålitelige modeller for å beregne og analysere hva som skjer i rørsystemet til enhver tid.

For en som har jobbet med å modellere flerfasestrømning i 40 år er dette basiskunnskap. Men heller ikke Kjell Bendiksen ante hvilke konsekvenser hans egen forskning skulle få. Da Aftenposten fikk en fagjury til å kåre de viktigste norske oppfinnelsene i forrige århundre, ble flerfaseteknologien valgt. Andre har sagt at den er hovedårsaken til at Oljefondet nå er på 8600 milliarder. 

– Noen mener du har fått for lite av æren?

– Nei, det er bare tull. Det er mange som har bidratt.

Tid for omstilling

I de 15 årene Kjell Bendiksen ledet IFE var det en betydelig omstilling både på Kjeller og i Halden.

– Vi så at oljevirksomheten endret karakter. Selskapene bygde opp mye intern kompetanse, og vi måtte omstille oss mot slutten av 90-årene. Det sto helt klart for meg at IFE burde satse på fornybar energi og spesielt solenergi, som da begynte å komme i USA. Vi ble med i Forskningsrådets programmer og investerte i et nytt Solbygg med topp moderne utstyr, som ble innviet av kong Harald i 2007.

I 2006 var Kjell Bendiksen (t.h.) vert for generaldirektøren i det internasjonale atomenergibyrået, El Baradai, i kontrollrommet inne i JEEP II-reaktoren. Privat foto

– Hvorfor sol og ikke vind?

– Blant annet fordi vi hadde en unik materialkompetanse på instituttet, fra forskning på silisium og andre materialer ved atomreaktoren på Kjeller.

Bendiksen fikk en sentral rolle i regjeringen Stoltenbergs satsing på CO2-fangst, som leder av Gassteknologi-utvalget. Det ble opprettet i 2001 og skulle utrede nye, miljøvennlige anvendelser av naturgass i Norge.

Dette var før Stoltenberg lanserte sin berømte «månelanding» på Mongstad, men etter at Bondevik-regjeringen hadde gått av fordi Kårstø-kraftverket ble bygget uten CO2-rensing. Utvalget konkluderte imidlertid med at det ikke ville være mulig å rense Kårstø-anlegget før om 8-10 år. 

– Vi manglet den gang som nå god nok teknologi og lønnsomhet. Bellona var uenig, men vi fikk jo rett, dessverre. 

– Hva sier du i dag etter det som har skjedd på Mongstad? 

– Testsenteret på Mongstad mener jeg er viktig, og det har fått en unik posisjon for testing av renseteknologier for CO2, også internasjonalt.

Unike Norge

Kjell Bendiksen glimter til når han får snakke om energimiks og mulighetene for å nå FNs klimamål.

Kjell Bendiksen har æren for at IFE omstilte seg og satset på solcelleforskning mot slutten av 1990-tallet. Foto: Sverre Chr. Jarild

– Norge er egentlig helt unikt med en fornybarandel på nesten 70 prosent. Vi sitter på den grønne gren, og har mer vannkraft enn vi trenger i normalår – nok til å elektrifisere hele transportsektoren. Derfor bør vi fortsatt satse på vannkraft, som er regulerbar og vil få stadig større verdi i eksportmarkedet. For skip og tungtransport som har vesentlig større energibehov enn personbiler, vil hydrogen være et godt alternativ. For mindre skip og ferjer kan derimot batterier være en god løsning.

Kjell Bendiksen mener det er essensielt å se på energibehovet for industrien når man diskuterer klimamålene globalt. Han mener kort fortalt at det bare er hydrogen som kan være et reelt alternativ til fossilenergi, i stor skala.

­– I global sammenheng ser jeg ingen annen løsning enn produksjon av hydrogen fra naturgass eller kull med CO2-håndtering og deponering av CO2 i egnede lagringsområder. Dette kommer til å koste penger, men for store industriland som Tyskland, England, Japan, Kina og USA er det ingen andre reelle alternativer om de skal fase ut kull. Det er vel ingen uenighet om at det viktigste er å bli kvitt kullet, men det går sakte fordi det er så mye billigere uten CO2-håndtering enn å etablere en helt ny verdikjede basert på hydrogen, mener Bendiksen.

– Er du imponert over veksten i utbyggingen av sol og vind?

Nå rister Bendiksen ørlite grann på hodet. Han henter fram sin egen rapport fra UiO, «Det norske energisystemet mot 2030», publisert i 2014.

– Studien godtgjør at Norge kan få en bærekraftig innenlands energiforsyning og et tilnærmet bærekraftig energisystem med en fornybarandel på ca. 80 prosent i 2030. Norsk fornybar energiproduksjon vil da høyst sannsynlig være større enn innenlands forbruk av energi. Utfordringen er å få ned fossilandelen i transportsektoren.

Sol og vind

Bendiksen mener at vi i Norge også bør ta i bruk sol og vind der det er mulig, men det er ikke nok til å nå klimamålene. Norge har allerede oppfylt målsettingen om at 67,5 prosent av innenlandsk energiforbruk skal komme fra fornybar energi i 2020. 

– Det er en helt annen situasjon enn i EU, hvor fornybarandelen ligger på omkring 15 prosent. Dette skyldes et enormt fossilt energiforbruk, hovedsakelig basert på kull og olje, som må fases ut og erstattes med fornybar energi, CO2-håndtering og eventuelt kjernekraft, for å nå IPCCs klimamål. Det blir raskt et spørsmål om politikk. Og om penger, fordi kullkraft er så billig. Dette er burde miljøbevegelsen være mer opptatt av om vi skal unngå global oppvarming. 

– Er du fortsatt tilhenger av kjernekraft?

– Nei, ikke i Norge. Det vil imidlertid være et viktig alternativ for å kutte CO2-utslippene globalt, på lengre sikt. Slik jeg ser det, er storskala produksjon av hydrogen fra naturgass eller kull med CO2-håndtering det eneste realistiske alternativet for å nå IPCCs globale klimamål. Og det er fullt mulig å få en norsk fornybarandel på 80 prosent om vi også gjør det. Vi har grunn til å skjemmes om vi ikke klarer det, sier Kjell Bendiksen. 

Kommentarer (25)

Kommentarer (25)

Eksklusivt for digitale abonnenter

På forsiden nå