I Dordrecht, foran et mellom­lager av uferdige målere. Østvang vet sannsynligvis langt mer om detaljer ved de forskjellige målerne enn de som produserer dem. (Bilde: Joachim Seehusen)
Johnny Østvang, servicesjef Krohne, i Dordrecht, Nederland under Flowskolen 2015. (Bilde: Joachim Seehusen)

Profilen

Læremesteren fra Kirkenær – med verdensrekord på Bastøfergen og Maserati i garasjen

Profilintervju med Johnny Østvang

Johnny Østvang

  • Er født på Kirkenær i Solør i september 1955.
  • Han bor nå i Moss, og har bodd der de siste 37 årene.
  • Østvang har kone, tre voksne barn og en intens interesse for gamle biler. I garasjen har han en Fiat Ritmo, en Alfa Romeo og en Maserati.
    Det må være italiensk – det meste som er italiensk fenger Johnny Østvang.
  • Han er nå servicesjef hos Krohne – det har han vært siden 1997 da selskapet fortsatt het Fagerberg.
  • Tidligere har han jobbet for Peterson i Moss, han har sittet i Ifea-utvalg og i prøvenemnda i Østfold.

Flowskolens far. Det er Johnny Østvang, servicesjef hos Krohne og en pedagog av rang. Han sårer ingen og kan få folk til å le seg skakke av egne feil uten at det blir kleint. Men lærerikt er det.

På siste Flowskole, på Krohnes fabrikk i Dordrecht i Nederland, spaserte han ivrig frem og tilbake, stadig innom flipoveren for å lage en skisse, og deltakernes spørsmål renner ut som erter av en sekk.

Vil ha kritiske spørsmål

Han vender seg mot forsamlingen med et spørrende blikk.

– Dere er så tause, hvorfor sier dere ingenting?

Svaret er sannsynligvis at ingen ønsker å avbryte ham. Kunnskapen strømmer ut i et så intenst tempo at det blir lite behov for utfyllende spørsmål. Dessuten både stiller han og besvarer dem selv, før noen har oppdaget at det et kort øyeblikk var et ørlite element der av et ubesvart spørsmål.

Han fortsetter å gå gjennom forskjellige måleprinsipper. Igjen utfordrer han deltakerne: Er det noen måleprinsipper som mangler? Det er det ikke, han har vært gjennom dem alle, derfor er det nokså stille fra forsamlingen.

– Hjælp meg! Jeg holder på å skrive om Flowskolen for femte gang. Utviklingen har vært voldsom, ingenting av det jeg sa i 1998 er sant lenger. Meningen med Flowskolen stammer fra da jeg selv var kunde. Kundene spør for lite, de må stille spørsmål til leverandøren.

Kjemper mot kunnskapsmangel

Selv om Johnny Østvang alltid kan beskrive en vanskelig problemstilling med en god historie og humor, ligger det mye alvor bak. Han er bekymret over sviktende kunnskaper. I Automatisering bisto han i utgave nr. 08/14 med en større artikkel om målefeilene som stadig gjentas.

Les: Målefeilene som gjentas

– Det er alvorlig kunnskapsmangel der ute. Reformene i skoleverket har gjort faget altfor bredt. Måleteknikk har ikke stor plass, og skolevesenet følger ikke utviklingen. De mangler penger til utstyr. Man må jo til store lærebedrifter som Borregaard for å finne en lærerigg – jeg vet faktisk ikke om noen andre enn den Borregaard har.

Østvang retter også sitt kritiske blikk mot bedriftene, og rollen mange av dem tar. Han peker på at når det er så populært å outsource serviceavdelingene, havner man raskt i en situasjon der bedriftene ikke lenger har noen som kan læres bort.

– Toget er ikke gått, men folk må jo få lov til å delta på kurs. Vi er ikke alene om dette, etter at vi begynte med Flowskolen startet vi Krohne Akademiet. Selv om vi var først, er det flere der ute, og nå er det vanlig å tilby kurs og etterutdanning. Dette må bedriftene bruke.

Les: Mindre støtte for automatikerlærlinger

Spesialundervisning

Johnny Østvang har ikke tall på hvor mange deltagere han har hatt gjennom kursene sine. Men mange er det. En av årsakene kan være at han i ungdomstiden selv fikk en nokså uvanlig form for tilrettelagt spesialundervisning.

Det startet da han på ungdomsskolen så en reklameplakat for industriell automasjon på en videregående skole i Horten. Egentlig ville han bli radio- og tv-reparatør, men han søkte likevel i Horten. Der kom han ikke inn, elever fra Vestfold ble prioritert. Dermed ble det elektro i hjemtraktene i stedet. Men to uker ut i skoleåret kom en telefon.

– Det var en dame fra Halden som lurte på om jeg ville begynne på industriell auto­masjon der. De stilte med hybel, og jeg måtte svare innen lunsj dagen etter.

Det viste seg at linjen var nystartet, og skolen hadde rett og slett glemt å føre opp den nye linjen i katalogen. Derfor kom det ingen søkere og de ringte land og strand rundt til alle som hadde søkt ved andre skoler uten å komme inn. Unge Johnny takket ja, og reiste til Halden.

– Vi var fem elever. Innen to uker hadde de fire andre sluttet. Da måtte jeg signere en avtale om å stå løpet ut, og jeg var den eneste eleven i klassen. Læreren het Tormod Andersen, han var en meget oppdatert mann, og jeg behøvde ikke kjøpe en eneste lærebok. Alt var håndskrevne kompendier, jeg har dem fortsatt på loftet.

«Onkel Tormod», som fort ble lærerens rolle, trakk den kommende automatikeren gjennom pensum så raskt at de var ferdige i god tid før påske. Da sto lærlingebedriftene nærmest i kø, store kjente navn i norsk industri. Valget falt på Peterson i Moss.

Les: Tilbyr automasjons-studier på nett

Ville feie vanntårn

– De hadde ry på seg for å være høyteknologiske, det fristet litt. Dessuten var det Peterson som lå nærmest Kirkenær.

Han tok fagprøven i 1980, deretter ble det militærtjeneste før han fortsatte som automatiker hos Peterson. I 1985 ble han forfremmet til arbeidsleder i instrumentavdelingen, tidenes yngste i en slik rolle hos mossebedriften. Den gang var det 1000 ansatte, og 35 i instrumentavdelingen. Da han forlot Peterson – etter 19 år, 10 måneder og fire dager – var det 300 igjen og kun 12 i instrumentavdelingen.

– Jeg fikk noen fantastiske kurs i arbeidsledelse hos Peterson.

Han tegner et bilde av en god bedrift med engasjert og god ledelse der kunnskap sto sentralt. De første tankene om Flowskolen stammer fra denne tiden.

2015-utgaven av Flowskolen er som nevnt lagt til en av Krohnes fabrikker i Nederland. Der har de installert to store vanntårn som brukes til kalibrering av nylagde målere. Det høyeste rager 42 meter opp og er synlig på langt hold i det panne­kakeflate landet. To ganger årlig blir tårnet kalibrert, da sitter det to mann i en gummibåt i tårnet og gjør sine målinger.

– Men i fjor, en gang jeg var på besøk her nede, dukket plutselig et par menn opp fra det lokale nederlandske feiervesenet. De påpekte av pipa ikke var meldt inn, og at den ifølge deres registre ikke hadde vært verken kontrollert eller feid noen gang. Dette ville de gjøre noe med.

Da måtte noen hente direktøren, som sa at de gjerne fikk både kontrollere og feie, men da måtte de også ha en båt, for pipa var fylt med vann.

Johnny Østvang foran Krohnes 42 meter høye vanntårn for kalibrering. Dette tårnet ville det lokale feiervesenet ha inn i registeret over piper og feie fritt for sot. Joachim Seehusen

Bastøfergen – verdens første

Johnny Østvang har ikke bare kuriøse historier på lager. Han har selv montert verdens første Coriolismåler til drivstoffmåling på skip.

Tidligere var det turbinmålere som ble mest brukt. Kravet fra Justervesenet var at disse måtte kalibreres hver fjerde dag for bruk i fiskale målinger. Disse turbinmålerne var et problem. Hvis man pisket 10 prosent gass inn i oljen, gikk turbinen raskere og viste større volum enn det som faktisk gikk gjennom. Lønnsomt for dem som leverte oljen, men svært lite lønnsomt for dem som kjøper den. Det var ikke ukjent at dette ble brukt for å øke fortjenesten.

– I 2006 monterte jeg en Coriolismåler på Bastøfergen, og jeg er ganske sikker på at det var verdens første. Nå er det utelukkende Coriolismålere som brukes til drivstoffmåling på skip.

Les også: Løypemelding fra de som måler olje- og gass

Eksoslukt

Når han ikke tenker på målinger eller automatisering, kommer det frem at Johnny Østvang liker å samle på alt mulig rart.

– Jeg har mange samlinger, sier han, uten å presisere nærmere hva disse består av.

Men for to ting er han helt klar: Italia og bil.

– Ved siden av hus hjem er jeg svak for Italia. Så har jeg noen biler. Det går i eksos­lukt, de er aldri på verksted. Sammen med sønnene mine gjør jeg alt selv.

Det kommer frem at i sommerhalv­året blir det mye biltreff. Noen er opptatt av amerikanere og V8, for andre er det gamle engelske sportsbiler som vekker gløden. Bilinteressen til servicesjefen er noe uvanlig.

– Ritmo. Jeg har en Fiat Ritmo.

Den blir nevnt først, deretter Alfa Romeo­ som hos de fleste nok har en høyere stjerne. Før toppen av kransekaken kommer.

– I fjor kjøpte jeg en Maserati. Fin bil.