K9 VIDAR 155 MM ARTILLERI

Her er Norges nye artilleri i aksjon

Vi var med under de siste testskuddene med K9 Vidar på Rena.

VIDEO: Videoen viser blant annet granater med godt synlig «base bleed» og den siste, kjappe treskuddssalven.

Vi var med under de siste testskuddene med K9 Vidar på Rena.

Rena: Det er mye lyd og kruttlukt når over 40 kg tunge prosjektiler trykkes ut av åtte meter lange kanonrør og slynges ei mil over østerdalsskogene. 

Vi er på et av skytefeltene utenfor Rena, og her nærmer det seg nå sluttføring av den såkalte verifikasjonstestinga av det nye K9 Vidar-artilleriet som er i ferd med å overta for 50-åringen M109.

Tirsdag ble de siste 155-millitetergranatene skutt. Nå gjenstår kun noen mobilitetsprøver som vognene må bestå før den endelige aksepten blir gitt. Alt tyder på at dette vil skje.

Les også

Norske forhold

Prosjektleder Nils Inge Træen i Forsvarsmateriell (FMA) forklarer at det meste allerede er grundig fabrikktestet hos leverandøren i Sør-Korea. Det som har gjenstått, er 46 testpunkter som kun er mulig, eller iallfall mest praktisk, å gjennomføre i Norge.

– Det dreier seg om å verifisere testingen som er gjort og påse at alt fungerer som det skal også i norske forhold, med vår egen ammunisjon og vårt eget ildledningssystem, er kortversjonen fra Træen.

Skytetest med K9 Vidar utenfor Rena. Foto: Eirik Helland Urke

Det er et betydelig apparat som befinner seg på standplassen. FMA styrer det hele, med prosjektledelse fra landkapasitetsavdelingen på Kolsås og med folk fra test og verifikasjonsavdelingen på Elverum. Hæren stiller med mannskap til å betjene skyts og ammunisjonsvogner, mens Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) har ansvaret for innsamling og analyser av skudddata, ballistikkberegninger og en rekke andre målinger. Industrien er også tungt representert. Kongsberg Defence & Aerospace, som leverandør av ildledningssystemet Odin og ICS (integrerte kampsystemer), og selvsagt produsenten Hanwha Defense Cooperation, som har tolv mann på Rena for tida.

Tre av dem, som alle har mer enn 20 års erfaring på systemet, forblir i Norge. De flytter til Narvik for å bidra til å sette opp det nye tekniske kompetansesenteret i Bjerkvik. Her skal det utdannes teknikere og utføres vedlikehold, og til høsten leveres det fire avanserte kjøresimulatorer hit.

Nytt ammunisjonskjøretøy

Det er litt over to år siden Norge bestilte 24 K9-skyts med seks tilhørende K10 ammunisjonskjøretøy fra Hanwha Defense Cooperation i Sør-Korea. Den totale kostnadsrammen er cirka 3,4 milliarder kroner. Artilleriet skal erstatte M109 som kom til Norge i 1969.

Akkurat som planlagt ankom to K9 og en K10 i slutten av november. På nyåret startet akseptansetestinga av systemet, som som nå kalles Vidar og står for «Versatile Indirect Artillery».

Blant det som er nytt for Forsvaret, er kanoner i kaliber 155 mm L/52 som er to meter lengre enn L/39-kanonene på dagens M109. En annen kanskje litt underkommunisert nyhet er søstervogna K10. 

Ammunisjonsvogna K10 laster over granater og ladninger til K9-skytset. Foto: Eirik Helland Urke

Dette er som enorme, beltegående panteautomater. K10 er bygget på samme chassis og har samme drivverk som K9, men i stedet for et kanontårn har den et påbygg og en karakteristisk samlebåndarm stikkende ut foran. Her tar vogna imot granater og ladninger og sorterer dem automatisk i lagringsrommet og sender dem motsatt vei når K9-skytset skal mates med opp til ti skudd i minuttet (produsenten oppgir tolv skudd/minutt i brosjyrene). Det betyr for eksempel at skytset slipper å måtte forlate ildstilling og kjøre tilbake til kommandoplass for å hente ammunisjon fra en lastebil.

K10 har plass til 104 granater og 504 drivladninger bak i rommet der temperaturen holdes stabilt på 21 grader. Hver K10 betjener i utgangspunktet to K9. Derfor skulle Norge helst hatt tolv slike ammunisjonsvogner, men budsjettet tillot kun seks.

Les også

Fire leveranser i år

At det fortsatt er noen rusk i maskineriet, fikk vi et par eksempler på tirsdag. Som da K10-vogna ble matet med en granat og forsøkte å sette den i et magasin der det allerede befant seg en granat. Problemet var vanskelig å løse kjapt ettersom feilmeldingene kom på koreansk.

Men det er verdt å ha med seg at det å avdekke slike småfeil før artilleriet tas i bruk ikke er ensbetydende med fiasko.

Det er fortsatt litt rusk i maskineriet på K10-vogna. Foto: Eirik Helland Urke

Det er bedre å luke ut eventuelle mangler nå enn når det virkelig haster. Dessuten er det, sett bort lingvistiske utfordringer, flere gode grunner til å kjøpe fra Sør-Korea: Dette er velprøvd artilleri som kommer fra en løpende produksjonslinje. Samme type artilleri står oppstilt i tusen skuddklare eksemplarer mot grensa i nord hjemme i produsentlandet. Det er også verdt å huske på at K9 slo tre andre konkurrenter i svært grundige vintertester for tre år siden. Disse testdataene bidro også til at Finland og Estland bestilte samme artilleri, mens både Storbritannia og Australia har bedt om innsyn i papirene.

Stridsvekten på K9 Vidar er 48 tonn, mens den er 46 tonn på K10. Den norske varianten har lagt på seg cirka et tonn i forhold til den koreanske. Det skyldes blant annet ei ekstra kasse med lagsutstyr og et ekstra aggregat. Det siste spiser også av granatkapasiteten som reduseres fra 46 til 44.

K9 og K10 kan ifølge produsenten betjenes med henholdsvis fire og to personer. Den norske hæren har imidlertid valgt å bemanne dem med fem i K9 og tre i K10.

De øvrige 27 norske vognene nå befinner seg på ulike stadier i produksjonen på Hanwha-fabrikken i Changwon, like vest for Busan. Ifølge Mogens Rasmus Mogensen, Hanwhas representant i Norge, er de i rute til å ferdigstille samtlige til riktig tid. Planen er fire månedlige leveranser i mai til august, og med et par måneders seilingstid ankommer de Norge i perioden august-oktober.

Deretter skal de overleveres Hæren som har som mål å være operativ med det nye artilleriet våren 2021.

Gammel og ny ammo

Frode Arnesen, teknisk koordinator i Forsvarsmateriell. Foto: Eirik Helland Urke

Det er mange store og små forbedringer på K9 sammenlignet med forgjengeren M109, forteller teknisk koordinator Frode Arnesen i FMA.

– Som et par eksempler kan vi begynne med at K9 er laget i panserstål, mens forgjengeren er laget i aluminium. Ved siden av ytelsesforbedring i alle ledd, er økt tilgjengelighet et viktig punkt. K9 har uovertruffen kaldstartevne og klarer å starte i minus 40 grader uten hjelp, opplyser Arnesen.

Skytetestingen ble altså avsluttet tirsdag, da det ble skutt indirekte på mål cirka 11.000 meter unna. Siste treskuddssalve gikk unna på under 15 sekunder. Ifølge Mogensen, er rekorden 10,8 sekunder.

Ved å endre elevasjon på røret og kruttladning kan skuddene sendes i ulike baner og slå med på samme mål samtidig, det som kalles MRSI («Multiple Rounds Simultaneous Impact»). Både K9-kanonen og vogna er robuste greier, får vi høre fra norske soldater som nå deltar i testinga etter å ha vært tre uker på opplæring hos produsenten. Rekylen absorberes meget bra og det er svært lite vibrasjon inne. Den kan sende av gårde seks til åtte skudd på ett minutt, eller en skuddtakt på to-tre skudd i minuttet for vedvarende ild over en time.

Skal det skytes på 40 kilometers hold, brukes det maksimal ladning, det vil si seks moduler (DM-72) per skudd. Da er utgangshastigheten 950 m/s på prosjektilene som typisk veier 43-47 kg.

Fra tirsdagens testskyting på Rena. Flammen fra prosjektilets «base bleed»-kruttet er synlig øverst i bildet. Foto: Eirik Helland Urke

K9 har vist at den kan håndtere dagens ammunisjon, eller «ammunisjonsarven» som utgjøres av NM28 – Nammo-versjonen av amerikanske M107 og OEF-3. Et av de viktigste kravene til det nye artilleriet, er at det skal være i stand til å treffe mål på 40 kilometers hold med stor presisjon. Det krever også ny ammunisjon som heter 155 mm IM HE-ER.

Her har Nammo lykkes med å redusere egenspredningen til granaten betydelig gjennom moderne produksjonsteknologi, strenge toleranser i alle ledd som tar vekk vektvariasjonen denne typen ammunisjon tradisjonelt har hatt. Raufoss-selskapet har også jobbet i mange år med å optimalisere den såkalte «base bleed»-teknologien. Det vil si krutt som brennes typisk 30-45 sekunder etter avfyring for å redusere prosjektilets luftmotstand.

Les også

Kommentarer (13)

Kommentarer (13)

Eksklusivt for digitale abonnenter

På forsiden nå