.jpg)
%20%E2%80%93%20Kopi.jpg){kind=small}
.jpg){kind=small}
Equinors planer om å kutte utslipp innebærer storstilt utbygging av landbasert vindkraft, og krever så store naturinngrep at vi snart må våge å ta diskusjonen om hvorvidt moderne kjernekraftverk kan være et bedre alternativ.
Equinor ønsker tilnærmet nullutslipp i 2050
Equinor vil kutte klimautslippene med 40 prosent i 2030. Globalt sett utgjør ikke kuttet mer enn 0,13 promille. Like fullt har Norge forpliktet seg, gjennom Parisavtalen, til å ta sin del av ansvaret, og hele 27 prosent av utslippene kommer fra petroleumsvirksomheten. Da er det bra at Equinor går i bresjen for å få det til.
I 2050 ønsker Equinor å ha tilnærmet nullutslipp. Dette skal skje samtidig som Norges landbaserte utslipp skal kuttes tilsvarende. Ifølge Norsk Industri skal effektivisering av vannkraften, subsidier av havvind og «edruelig» utbygging av vindkraft på land sikre nok kraft til det grønne skiftet i oljebransjen.
Equinors strømbehov tilsvarer 1500 landbaserte vindturbiner
Strømbehovet til Equinor i 2030 vil med de nye planene utgjøre 8 prosent av Norges totale kraftproduksjon i 2018. Vi har per nå ikke nok overskudd til å dekke behovet med vannkraft. Det blir da behov for vindkraft, og det økte strømbehovet tilsvarer hele 1500 landbaserte vindturbiner. I tillegg må kraftforsyningen være stabil, noe som krever backup-løsninger på dager med lite vind i form av strømimport, batterier eller gasskraftverk. Dette kommer ikke gratis hverken når det gjelder pris eller utslipp.
Det aller meste av norsk vannkraft selges allerede med opprinnelsesgarantier til utlandet, og mesteparten av strømmen vi selv bruker klassifiseres som «europeisk restmiks». I 2018 inneholdt den 58 prosent fossil kraft, og det er dette en backup-løsning med importert strøm uten opprinnelsesgaranti vil inneholde, i alle fall på papiret.
Troll B og C skal få kraft fra land. Aker Solutions har fått kontrakt for ombygging av plattformene
Kjernekraft er en nødvendig del av fremtidens energimiks
I Norge er det liten politisk vilje til å diskutere kjernekraft, og bare ordet skaper frykt i befolkningen. Innvendingene går på trygghet, pris og avfallshåndtering. Dette til tross, Klimapanelets analyser er helt entydig på at kjernekraft er en nødvendig del av fremtidens energimiks, og medianen i dataene viser en nær tredobling i 2050 i forhold til i dag.
I to kronikker i Aftenposten og VG, diskuterer kjernefysiker Sunniva Rose og jeg disse aspektene. Der refererer vi blant annet til robuste studier som viser at kjernekraft, alle ulykker medregnet, er tryggere enn både fossilt og fornybart. Ifølge klimaforskere ved NASA, har kjernekraft allerede reddet millioner av menneskeliv og spart jorden for enorme utslipp av klimagasser, og vil være viktig i framtiden for å nå nullutslippsmålet. Kjernekraft har de laveste CO2-utslippene av alle energityper når behovet for backup tas med i regnestykket til landbasert vind, og er ifølge Klimapanelet konkurransedyktig på pris.
Håndterbare problemstillinger
Kjernekraft har reelle, men håndterbare problemstillinger. Det er mulig å ta hånd om både avfalls- og våpenproblematikken, og sikkerheten er i dag på et helt annet nivå enn for kraftverkene som ble bygget i forrige århundre. Ifølge Bill Gates er kjernekraft ideelt for å takle klimaendringene fordi det er den eneste karbonfrie, skalerbare energikilden som er tilgjengelig hele døgnet. Han mener utfordringene kan løses gjennom innovasjon.
I dag foregår det en interessant utvikling av et konsept som kalles saltsmeltereaktorer, som kan bygges både mindre og langt billigere enn det som har vært vanlig til nå. Reaktorene fungerer uten vann og trykk, og dermed fjernes faren for slike eksplosjoner som vi så i Tsjernobyl. Det er heller ikke fare for nedsmelting, slik vi så både i Tsjernobyl og Fukushima. Det blir mindre mengder høyradioaktivt avfall, som også brytes mye raskere ned enn avfall fra eldre reaktorer. I tillegg kan de gjenbruke eksisterende atomavfall, og på sikt kan thorium erstatter uran, noe som reduserer våpenfaren. Thorium ble oppdaget i Norge, og ble nylig kåret til Norges nasjonalgrunnstoff. Det finnes nok av dette grunnstoffet til å forsyne hele verden med energi i flere tusen år.
Utfordringer også med vindkraft
Det er ikke bare kjernekraftverk som er assosiert med ulemper. Vindkraftverk leverer ustabil strøm, krever opptil 360 ganger så stort areal og bruker mange ganger mer materialer, hvorav deler finnes i svært begrensede mengder. Et eksempel er bruken av dysprosium for å øke effekten av vindturbinene. Både Norges geologiske undersøkelse og forskere ved National History Museum i London har uttrykt bekymring for ressursmangel knyttet til fornybart, som også gjør bruk av ikke-fornybare ressurser. Vindkraft er heller ikke uten avfallsproblemer ettersom de store turbinbladene er svært vanskelig å resirkulere og må derfor deponeres.
Dersom Equinor, med hjelp av subsidier, hadde bygget et kjernekraftverk med 1,6 GW kapasitet, så hadde de dekket hele sitt elektrisitetsbehov i 2030, og vi hadde spart naturen for svært mange vindturbiner. Arealbehovet ville vært 3-5 km2. Det er dessverre neppe realistisk å få dette til så raskt, men det er likevel 30 år til nullutslippsmålet skal nås.
Dersom vi kunne startet en konstruktiv debatt nå, så ville det være mulig å finne alternativer til en svært omfattende utbygging av vindkraft på land.
Nå vil oljebransjen satse på fornybart, hydrogen og å få ned CO₂-utslippene
