CO2-lagring på norsk sokkel kan være et første skritt mot etablering av norsk sokkel som storskala sentrallager for CO2 fra Europa. Dette kan i seg selv bli et betydelig forretningsområde, skriver Sintef i en rapport om CO2-lagring.
CO2-lagring på norsk sokkel kan være et første skritt mot etablering av norsk sokkel som storskala sentrallager for CO2 fra Europa. Dette kan i seg selv bli et betydelig forretningsområde, skriver Sintef i en rapport om CO2-lagring. (Illustrasjon: Alligator film /BUG - Statoil)

KOMMENTAR: Lagring av CO2 i Nordsjøen

CO2-lagring kan bli det siste store industrieventyret i oljesektoren

Lagring av klimagasser kan ikke utsette overgangen til fornybare energikilder, men det kan bidra til en viktig mellomløsning – hvis prosjektet lykkes innen kort tid.

TU.no fortalte før påske at regjeringen vil anbefale Stortinget å bidra til å finansiere boring av den første brønnen til CO2-lageret i Nordsjøen. Equinor, Shell og Total arbeider med transport og lagring av CO2 i det norske fullskalaprosjektet.

Den norske stat vil ta tre firedeler av regningen, som totalt er anslått å bli på over en halv milliard kroner.

Å bruke penger på dette, er en god løsning så sant prosessen kommer raskt i gang. Kravene om reduserte klimagassutslipp kommer stadig nærmere, og det haster med å finne gode teknologiske løsninger.

Fortsatt vet vi ikke om det å etablere et lager av CO2 på norsk sokkel, er økonomisk drivverdig. De tre operatørene har ingen kunder, fordi det foreløpig ikke er noen som fanger CO2 i slikt omfang at det er relevant å transportere gassen til et fjernlager. Internasjonale regler laget med tanke på helt andre avfallsprosesser, er et annet hinder som må passeres.

Hvis ingen tar tak og setter ideen om å etablere det som kan bli et europeisk CO2-lager i Nordsjøen ut i livet, vil vi aldri få vite om dette er et reelt bidrag til at store mengder karbondioksid kan lagres under havbunnen

Hvis ingen tar tak og setter ideen om å etablere det som kan bli et europeisk CO2-lager i Nordsjøen ut i livet, vil vi aldri få vite om dette bare er en spennende, upraktisk idé – eller et reelt bidrag til at store mengder karbondioksid kan lagres under havbunnen i stedet for å slippe ut i atmosfæren.

Man kan si at selskapene som er involvert har tjent store summer på oljevirksomhet, og at det er forurenserens ansvar å håndtere kostnaden ved avfallet, som CO2 defineres som i denne sammenhengen.

Liten investering

På den annen side har den norske stat tjent enda mer på virksomheten. I den store sammenhengen er en investering på rundt 350 millioner kroner for Norge, relativt lite målt mot de potensielle gevinstene i prosjektet.

CO2-lagring på norsk sokkel kan være et første skritt mot etablering av norsk sokkel som storskala sentrallager for CO2 fra Europa. Dette kan i seg selv bli et betydelig forretningsområde, skriver Sintef i en rapport som ble lagt fram for et knapt år siden.

Slik blir prosessen i fullskalaprosjektet for CO2-fangst, -transport og -lagring. Equinor, Shell og Total jobber med å utvikle et lager i Nordsjøen. Olje- og energidepartementet foreslår at staten skal støtte boringen av den første brønnen. Illustrasjon: Equinor

Det blir ikke noe storskala av å levere CO2 til brusprodusenter og drivhus. Skal vi lykkes med å lagre karbondioksid i stort monn, trenger vi et stort, industrielt og kommersielt format

Mange steder driver ulike aktører med å fange CO2 i liten skala. Men det blir ikke noe storskala av å levere CO2 til brusprodusenter og drivhus. Skal vi lykkes med å lagre CO2 i stort monn, trenger vi et stort, industrielt og kommersielt format. Da trengs en infrastruktur for å frakte CO2 dit den skal lagres, og den må kunne lagres på steder som er velegnet.

Der kommer Nordsjøen inn. Området har lagret hydrokarboner i millioner av år, og det er en spennende idé å etablere et lager som ikke bare er en tilleggsfunksjon på et olje- eller gassfelt.

Lagring er ikke ny teknologi

Er prosjektet vellykket, kan det komme flere kunder raskt. TU.no skrev også like før påske om at Aker Solutions skal fange CO2 fra avfallsforbrenning i Nederland, ved hjelp av et standardisert modulanlegg for CO2-fangst. I det prosjektet skal CO2 som fanges bli brukt, men det er fullt mulig å se for seg liknende prosjekter hvor store punktutslipp fanges og fraktes til et europeisk lager. Heldigvis har forskning ført til at fangst av karbondioksid har blitt mye rimeligere

Regjeringen kan ikke bare stille med penger, den må også jobbe raskt for å få EU og de andre EØS-landene med på de justeringene som trengs.

Lagring er dessuten ikke nytt. Equinor har relativt lang erfaring fra Sleipner og Snøhvit. Foreløpige erfaringer indikerer at det er liten risiko for lekkasjer.

Det nye er tanken om at dette kan bli et europeisk lager. Da trengs som nevnt regelendringer på politisk nivå. Regjeringen kan ikke bare stille med penger, den må også jobbe raskt for å få EU og de andre EØS-landene med på de justeringene som trengs.

Problemet er: Uten et lager, er det ingen som fanger CO2 for å lagre den. Uten noen som fanger CO2 med sikte på lagring, er det ikke marked for et lager. Vi trenger altså et lager for å komme i gang.

Fossile kilder uansett på vei ut

En del kritikere vil mene at det å satse på lagring i stor skala, kan medføre at fossilalderen forlenges. Hvis klimagassutslippene fra kullkraftverk kan fanges og puttes i et hull under Nordsjøen, vil viktig motivasjon for å skifte ut kull som energikilde, forsvinne.

Jeg tror det er en altfor enkel slutning. Fossile brennstoff er på vei ut allerede. Velbrukte, men i større og større grad utdaterte teknologier viker. Dieselbusser erstattes av elektriske busser – ikke bare i fylkeskommunale anbud i Norge, men i Kina og flere andre land. Elbilrevolusjonen skyter fart. Nullutslipp fra skip er ikke lenger utopi. Overgangen tar selvsagt tid, men lar seg ikke stoppe. Energibehovet er faktisk ventet å gå ned fra 2035.

Men mens dette teknologiskiftet pågår, slipper vi ut altfor store mengder av klimagasser. Konsentrasjonen av karbondioksid øker i atmosfæren. Dette problemet må løses nå, helt uavhengig av om vi klarer å redusere CO2-utslippene over tid så mye som trengs for å oppfylle målene i Paris-avtalen om en temperaturstigning på «bare» 1,5 grader.

I tillegg til å ta den første regningen, er kanskje tempo i beslutningene det aller viktigste regjeringen kan bidra med

Noen industrielle prosesser, som sement, stål og avfallsforbrenning, vil ha CO2-utslipp også i framtiden. Ideen om en lagring under Nordsjøen er en løsning over tid som synes god nettopp for slike industrielle prosesser. Vi kan ikke slutte å produsere sement. Men vi må gjøre noe med avfallet, nemlig karbondioksid. 

Investeringsbeslutningen for det norske brønnprosjektet er ventet neste år eller i 2021. Da snakker vi om reell oppstart kanskje om fem år. Spørsmålet er om vi har tid til å vente så lenge. I tillegg til å ta den første regningen, er kanskje tempo i beslutningene det aller viktigste regjeringen kan bidra med – slik at Shell, Equinor og Total faktisk kan pushes til å komme i gang så raskt som mulig. Fangstprosjektene som er planlagt trenger ikke flere utsettelser, om de skal bli realisert.

Selv om oljealderen er på hell og gassalderen omtrent har nådd toppen, kan lagring bli det nye industriprosjektet som gjør at Norge spiller en viktig rolle i å løse problemene som nettopp olje- og gassproduksjonen har bidratt til. Det kan gi nye, spennende industrielle muligheter. Men det haster å komme i gang.

Kommentarer (7)

Kommentarer (7)

Eksklusivt for digitale abonnenter

På forsiden nå