Fire skipslaster ammoniakk fra Finnmark kan forsyne Svalbard med energi et helt år

Lokalstyret på Svalbard ønsker å erstatte kullkraften med utslippsfrie løsninger. Ammoniakk laget på vindkraft fra Raggovidda i Finnmark seiler opp som en aktuell løsning.

For å erstatte kull i Longyearbyen trenger man mellom 15.000 og 20.000 tonn ammoniakk. Det tilsvarer fire skipslaster i året, gitt at man har nok lagringskapasitet på Svalbard.

Terje Skansen, konsernsjef i Varanger Kraft, sier til Svalbardposten at de ser på mulighetene for å etablere tankanlegg for ammoniakk under vann for å spare energi til kjøling.

Fra skipsdrivstoff til kraftforsyning

Selv om behovet på Svalbard ikke er så stort, mener industripartnerne at det trengs en årsproduksjon på 110.000 – 120.000 tonn NH₃ for å få økonomisk lønnsomhet. Produksjonen er tenkt å skje i Berlevåg, med vindkraft fra Raggovidda.

Det er store, anerkjente selskaper som står bak prosjektet: Aker Solutions, Wärtsilä, Grieg Star, Kværner, Statkraft, Store Norske og Varanger Kraft deltar i prosjektgruppen, og Statnett er tilknyttet partner.

Gruppen har utspring i ZEEDS-initiativet, som jobber med nullutslipp i skipsfarten. Ammoniakk er svært aktuelt som drivstoff for skip, enten direkte til ombygde forbrenningsmotorer eller til brenselceller. Nå tar Zeeds altså steget opp på land.

Ammoniakk har flere praktiske fordeler foran hydrogen. Blant annet går det over i flytende form ved minus 30 grader, mens hydrogen blir flytende først ved minus 253 grader.

Det trengs også mindre ombygging av motorer som skal gå på ammoniakk. På land er planen å bytte ut kullforbrenningsanlegget på Svalbard med multifuel-motorer som kan forbrenne både diesel og ammoniakk.

Mikke Mus-test

Administrerende direktør Terje Skansen i Varanger Kraft er ivrig etter å komme i gang. Området har mye innestengt vindkraft, og skal derfor teste hydrogenproduksjon fra vindkraft. I testperioden er planen å produsere ett tonn hydrogen om dagen, med elektrolyseteknologi fra belgiske Hydrogenics.

– Det gir oss læring, men blir et Mikke Mus-prosjekt i forhold til et fullskala ammoniakkanlegg på 110.000 tonn, sier Skansen.

Han sier at ammoniakkanlegget kan stå klart i 2025, men er klar over at det er noen utfordringer på veien. Blant annet er nok strøm en forutsetning.

– Vindkraft er som kjent variabel, så vi må ha backup i form av strøm fra nettet. Det er i svakeste laget og må bygges ut, sier Skansen.

Også finansiering må på plass, og det må bygges skip for frakt av ammoniakk, men det er kjent teknologi. Yara frakter årlig store mengder ammoniakk, som må kjøles ned til -34 grader Celsius for å bli flytende.

Trenger mer vindkraft

Varanger Kraft mener også at de må søke konsesjon om enda mer kraft. For å produsere 110.000 tonn hydrogen vil de trenge ca. 250 MW kapasitet, med et årsforbruk på 800-1.000 GWh.

I dag er Raggovidda vindkraftpark 45 MW. Varanger Kraft hadde opprinnelig en konsesjon på 200 MW, men etter vindkraftopprøret ble konsesjoner som ikke var påbegynt trukket tilbake. Varanger Kraft har anket avgjørelsen.

I høst var Stortingets energi- og miljøkomité på besøk på Raggovidda og ble orientert om prosjektet. Både Liv-Kari Eskeland (Høyre) og Ruth Grung (Ap) deltok. Begge sier at de ikke ønsker å stanse en utbygging der det er lokal enighet og lite konflikt om å bygge ut vindkraft.

– Jeg har tro på at det lar seg løse, sier Eskeland.

– Vi følger det opp i komiteen, sier Grung.

Nullutslipps-fyrtårn

Terje Skansen i Varanger Kraft ser for seg både nye arbeidsplasser i Berlevåg og positive miljøeffekter. Svalbard får i dag strøm og varme fra eget kullkraftverk, som skal legges ned. Regjeringen jobber med alternativer, men har foreløpig ikke konkludert.

– Bruken av grønn ammoniakk som energi, både i skipsfarten og i Longyearbyen, kan redusere de norske utslippene med 115.000 – 130.000 tonn CO₂ per år, sier Skansen.

På Svalbard er det tverrpolitisk enighet om at hydrogen eller ammoniakk kan være et godt alternativ. Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet i Lokalstyret ønsker å samarbeide med Varanger kraft og ZEEDS for å finne en karbonfri energiløsning for øysamfunnet.

– I tillegg til Longyearbyen finnes det 1.500 andre småsamfunn i det arktiske beltet som trenger grønne løsninger. Knekker vi kodene og viser fram teknologien på Svalbard, er det store eksportmuligheter, sier Liv-Kari Eskeland (H).