Teknologien har gjort at det ikke lenger er så farlig hvor du er, så lenge du er der du er når du skal være der, sier professor Tian Sørhaug. (Bilde: Håkon Jacobsen)

– Vi har gått fra å være on time til å være online

  • Karriere

Tian Sørhaug

  • Født 1949
  • Professor ved institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, UiO
  • Har cand mag. og cand. polit i sosialantropolologi fra Universietet i Oslo.
  • Begynte å jobbe på arbeidsforskningsinstituttet (AFI – WRI) som forskningsassistent i 1977, og har siden vært både seniorforsker og direktør ved instituttet.
  • Har jobbet som forsker og foreleser ved Universietet i Oslo, University of Stanford, MIT og Bristol University.
  • Sørhaug har også vært direktør for TIK (Senter for teknologi, innovasjon og kultur) ved Universitetet i Oslo.
  • Heter egentlig Hans Christian, men tok navnet Tian, etter farens yngstebror

Kilde: UiO

– De pappeskene redder ekteskapet mitt, sier professor Tian Sørhaug (62) idet vi legger merke til stabelen av papp som preger et ellers noenlunde velorganisert kontor.

Professoren flyttet inn på et større kontor for to måneder siden, og holder fortsatt på med å flytte deler av den store boksamlingen sin fra et overfylt hjem til hovedstadens universitet.

Fascinert av matematikken

Sosialantropologen har forsket på norsk arbeidsliv i snart 40 år, og blant annet skrevet mye om ledelse og konsekvensene av ny teknologi i arbeidslivet.

Sist så du ham kanskje i ekspertpanelet i underholdningsprogrammet "Big Bang" på NRK. Men han skulle egentlig bli matematiker.

– Jeg var, og er fremdeles, fascinert av matematikken. Etter min mening er det et mye mer estetisk fag enn kunsthistorie. Men så fant jeg ut at jeg ikke var god nok. Og jeg savnet et fag med mer folk i, forteller Sørhaug.

På Dikemark

Under et studieopphold arbeidet han på Dikemark psykiatriske sykehus. Virkeligheten som gjorde ham glad i antropologen, ikke omvendt. Sørhaug mener likevel matematikkbakgrunnen har hjulpet ham i sosialantropologien.

– I matematikken gjør du ting så enkelt som mulig og skjærer bort konteksten. Det er mye som er mer snasent i matte, det er vanskeligere, men samtidig mer elegant. I antropologien er det tjukke fakta og historier som er data. Men felles for begge fagene er at det handler om å se mønstre.

Håkon Jacobsen

Kvakksalver

Det var ingen selvfølge at Tian Sørhaug skulle bli akademiker. Han kom fra en lesende arbeiderfamilie, som han selv sier.

Ibsen, Twain og Freud sto i bokhylla i et hjem som brøt med mange av 50-tallets normer.

Moren var sydame, faren var såkalt "vill" analytiker; en terapeut uten diplomutdanning som tok imot pasienter på hjemmekontoret.

– Han ble faktisk stevnet for kvakksalverloven en gang, men det ble ingen dom, forteller Sørhaug. Kameratene syntes det var rart å komme til et hjem der moren var ute hele dagen og kom hjem til nylaget middag, kokkelert av herren i huset.

Online, ikke on time

Tian Sørhaug har fulgt nøye med på den teknologiske utviklingen i arbeidslivet. Mobiltelefonen har overrasket ham mest.

– Men som Nietzsche sa: Store endringer kommer på kattepoter.

Sørhaug mener den nye teknologien har gjort arbeidet bærbart, mer interaktivt og konvergerende.

– Vi har gått fra å være on time til online, tilgjengelige. Da jeg begynte med forskning, var det bare skipsmeglere som hadde telexer med seg på fjellet. Det kostet utrolig mye penger, men det var de bare var nødt til, for de var globaliserte allerede da. Teknologien har gjort at det ikke lenger er så farlig hvor du er, så lenge du er der du er når du skal være der.

– Denne tilgjengeligheten som var så kostbar, har blitt så ...tilgjengelig.

Les også: Stoler ikke på hjemmejobbere

– Tillitskrise preger arbeidslivet

Nytt grensesnitt

Sørhaug ser seg rundt.

– Dette er ikke et kontor lenger. Teknologien har gjort at vi har gått fra å fokusere på grenser til å fokusere på grensesnitt. Før var jobben en tid og et sted, nå er den en tilstand, som Gudmund Hernes elegant har formulert det. Og samtidig som du er friere, øker friheten og tvangen på samme tid, fordi du ikke lenger er beskyttet mot jobben på samme måte som før.

Bundet av tid

Sørhaug påpeker at klokketiden ikke regulerer arbeidet lenger.

– Før visste du at åtte timer var nok, fordi det var da du var på jobb. Nå vet vi ikke lenger hva som er godt nok. At jeg har forberedt meg åtte timer til et foredrag, er det ingen som bryr seg om. Hvis jeg har holdt et dårlig foredrag, kan jeg ikke skylde på at "i dag var ordene mine dårlige". Det er jeg som er dårlig. Vi er fortsatt bundet av tid, men samtidig er vi i en kontinuerlig prosess, der vi må levere kvalitet hele tiden.

Sørhaug mener dette nye grensesnittet, mangelen på grenser, fører til en viktig endring.

– Før i tiden ble folk utslitt, nå blir de utbrent. Folk har problemer med å skille mellom selvutvikling og selvutbytting. De tar gjerne på seg én oppgave for mye.

På'n hele tida

For ett år siden satt Sørhaug ved siden av to unge menn på kafé og tyvlyttet på hva de snakket om. "Å, jeg er så lei av å være på'n hele tida", sa den ene. Og så sukket den andre: "ja, denne tilgjengeligheten".

– Og så gikk det opp for meg at de var datavaktmestere, sier Sørhaug.

– De var it-ansvarlige for et firma og programforpliktet til å være online hele tiden, slik at sånne som meg kommer på nett eller får hjelp hvis noe teknisk skulle skjære seg. De ble presset av et system til å være tilgjengelige hele tiden. Det ytre presset blir et indre press, for ting må jo skje med en gang i våre dager.

Håkon Jacobsen

Kontroll og tillitsmangel

Når teknologien flytter grensene, oppstår nye kontrollbehov- og mekanismer, mener Sørhaug. Han mener det moderne arbeidslivet er inne i en tillitskrise.

– Tradisjonelt har lederen hatt direkte kontroll med medarbeiderne, men nå må medarbeiderne i større grad administrere og kontrollere seg selv. Lederens rolle blir dermed å kontrollere at de ansatte kontrollerer seg selv – såkalt revisjonsledelse. Jeg tror vi lever i et samfunn med for lite balanse mellom tillit og kontroll. Tillit er magisk, for det forutsetter seg selv.

Sørhaug trekker frem utfordringene som oppstår i et arbeidsliv der den som sitter på toppen ikke nødvendigvis kan mest.

Flatere arbeidsplasser

–Tradisjonelle hierarkiske organisasjoner trives best med den mest kompetente på toppen, som kan drive organisasjonen framover og ta avgjørelser. Men nå er kompetansen ofte nederst i organisasjonen. Vi beveger oss mot arbeidsplasser som er flatere, og mer grensesnittbaserte, og et klassisk triks i ledelsesteorien er dermed å innføre flere kontrollmekanismer.

Det er vanskelig å komme med konkrete forslag til løsning på hvordan ledere kan kontrollere på riktig måte, sier Sørhaug, men han trekker frem målstyringens far NN og prøver likevel.

– Man kan lede på mange måter, og en av dem er såkalt verdibasert ledelse. Når vi lager revisjonssystemer, er det viktig at de blir verdibaserte og får en funksjon og mening. Skal jeg fylle ut et skjema, må jeg forstå verdien i at jeg gjør det.

– Lev mer, arbeid mindre

Sørhaug mener å se en estetisering av arbeidslivet, som han bekymrer seg over.

– Alle skal være presentable for en kunde. Universitetet er ett av de arbeidsstedene man fortsatt kan være skikkelig rar og likevel bli anerkjent. Jeg kan gulpe på genseren min, men hvis jeg holder en god forelesning som er viktig for studentene, så driter de i hvor jeg har gulpa. Men der ute, for å si det sånn, må man tilfredsstille en del estetiske stiler, alle skal fronte og det er et betydelig ubehag ved moderne produksjons- og organisasjonsformer.

Må jobbe for å være noe

Han peker på at kunnskap har en annen type plass i økonomien enn før og at for stadig flere blir arbeidet en total ytelse, ikke en avgrenset ting.

– På 80-tallet var det flere som trodde at vår følelse av verdighet ville bli løsrevet fra arbeidet. At det ikke ville være en katastrofe å bli arbeidsledig, fordi det er andre måter å være et helt menneske på. Christian Vennerød skrev boken "lev mer, arbeid mindre". Christian har alltid jobbet som et villdyr, så det er en pussig sak det der. Men teorien ser ikke ut til å slå an. Så vidt jeg vet, er vi den eneste sivilisasjonen der rike folk jobber mye. I andre kulturer sitter de rike i skyggen av et tre og diskuterer politikk og av og til deltar de i en krig, men jobbe, det gjør de ikke. Norske rikinger jobber hele tiden, fordi du må jobbe for å være noe.

Lære av teknologi

Tian Sørhaug har tidligere vært direktør i Senter for teknolog, innovasjon og kultur (TIK). Jobben tok han fordi han mener samfunnsvitenskapene har mye å lære av de teknologiske fagene.

– Teknologien har kognitiv makt og påvirker hvordan vi ser på verden. Samfunnsvitere har en tendens til å redusere alt til sosiale relasjoner. Vi er gode på makt og menneskers intensjoner og interesser, men kanskje ikke så gode på forholdet mellom makt og materialitet. Sånn som denne datamaskinen. Jeg vil ikke si jeg blir styrt av den, men i alle fall sterkt påvirket. Og egentlig litt styrt, når jeg tenker meg om.

Les også: Bør fri til latino-ingeniører

Her skriker sjefene mest

Hyrer halve It-Norge

Unge drives ikke av penger