Deng Xiaoping: «Hold hodet kaldt og profilen lav. Aldri ta ledelsen, men ta sikte på noe stort».
Beijing, Kina 1978: Deng Xiaoping har nettopp kommet hjem fra en studietur til de markedsliberale høyborgene Bangkok, Kuala Lumpur og Singapore. Han har alltid vært en ambisiøs liberaler i kommunistpartiet. Et utskudd og en kranglefant. Som en konsekvens har han fått føle partiledelsens vrede ved to anledninger.
Først gjennom kulturrevolusjonen i 1966, deretter gjennom «kritiser Deng»-kampanjen i 1976. Likevel har han klart å komme fra det med livet og posisjonen i behold. Nå, to år etter Maos død, besitter han makten og kunnskapen han behøver for å sette sine langvarige ambisjoner ut i live.
«Det finnes ingen grunnleggende motsetninger mellom sosialisme og markedsøkonomi», slår reformisten fast og fyrer av startskuddet til det som skal bli det største veksteventyret i mennesket historie. Kina skal bygges, og det skal skje raskt.
Råmaterialer graves opp av en utømmelig arbeidsstyrke. Planer, skisser og målsetninger rulles ut – kraner og lastebiler ruller inn. Jernbanelinjer, fabrikker og hele byer spretter opp der det en gang bare lå rismarker og kjerreveier. Den vestlige verden står forblåste på sidelinjen.
Grunnsteinen i utbyggingen er stålet. En sentral komponent i alt fra skip og skyskrapere til toglinjer og gassledninger. Stål er i sin enkelhet en legering av karbon og jern – lett tilgjengelig under beina på kineserne. Men i sin enkelhet er det også sprøtt og lettknekkelig – stålet trenger en herdekomponent, mangan, for å bli til det anvendelige og slitesterke metallet vi kjenner i dag.
Kina har tradisjonelt importert, prosessert og solgt manganet, men i takt med økt stålproduksjon trenger de stadig mer til seg selv. De går fra å oversvømme manganmarkedet til å sluke sine egne legeringer.
Les også: Kina bygger 13 av verdens høyeste skyskrapere
Midt i smørøyet
Sauda, Norge 2014: På en skyfri sommerdag er det lite som vitner om at Sauda hvert år er åsted for nedsmelting av manganmalm til mer enn 200.000 tonn ferdige legeringer. Den beryktede Sauda-lufta, beskrevet av forfatter Kjartan Fløgstad som et teppe av «manganrøyk, frostrøyk, gud veit kva slags røyk. Ikkje ein solstråle slapp gjennom…» har for lengst klarnet opp.
I dag ser det rent ut, og grønne skråninger ruver opp på alle kanter av den sammenklemte sentrumskjernen.
Det er hit, opp i skrentene, en må dra for å få et bilde av smelteverkets fotavtrykk i Sauda.
Et gråbrunt område opptar halve byens kystlinje, og strekker seg flere hundre meter inn langs deltaet til Storelva. Areal som i større kystbyer ville representert en ekstra null på tomteprisen dekkes av slagghauger, industribygg og tungt maskineri. Selv om prosessene i dag er blant de – etter smelteverksstandard – reneste og mest høyteknologiske i verden, vitner området fremdeles om tungindustri.
– Sauda er som et amfi, med smelteverket på scenen og innbyggerne som publikum. Det er en flott beliggenhet, sier verksdirektør Kåre Bjarte Bjelland.
Les også: Vegvesenet vil forby rusttregt stål
«Går itj på null»
Verksdirektøren viser veien forbi en gammel smijernsport, runder et renseanlegg og trer inn i «Fleskekassen» - administrasjonsbygget. Det er stille her i dag.
På lørdager opereres hele fabrikken av 13 personer, og de befinner seg for det meste i kontrollrommet eller i ovnshuset. Totalt arbeider 220 personer på smelteverket, hvorav 40 er eksternt ansatte. For 50 år siden var tallet 1300. Det hele er muliggjort gjennom effektivisering og forenklinger i prosessen.
– Det finnes alltid måter å drive en prosess på med færre folk. Men for så si det som Hjallis: «ingen kjæm nån gång te å gå på null», oppsummerer Bjelland.
Norges lønnsnivå og miljøkrav gjør det nødvendig å drive med færrest mulig mennesker. Dette er en av få kostnader smelteverk kan kontrollere og konkurrere på, presiserer han.
Les også: «Kinas Steve Jobs» topper verdens største mobilmarked
En storm av elektroner
– Vi er 1000 mil fra vekstmarkedet i Kina, og 750 mil fra gruvene i Gabon. Hva i all verden gjør vi her?
Bjelland har stilt dette spørsmålet før. 49-åringen har tilbragt mesteparten av sitt voksne liv på verket. Først som ferievikar, deretter som økonomisjef, personalsjef og til slutt verksdirektør. Han venter tre sekunder og svarer seg selv:
– I Sauda har vi unik kompetanse opparbeidet gjennom generasjoner, og en effektiv produksjonsprosess. Dessuten er kraftprisen konkurransedyktig og energileveransen stabil sammenlignet med andre land. Vi har et forbruk opp mot 750 giga-wattimer i året – ti ganger mer enn resten av Sauda. Det blir litt i lengden.
Smelteverkets to ovner putrer løs 24 timer i døgnet og har en samlet effekt på 80 megawatt. Strømregningen blir deretter. 200 millioner kroner i året.
Heldigvis styrer de unna store ledningstap. Kraftprodusenten, AS Saudefaldene, holder til noen hundre meter unna, og har etter en milliardoppgradering en produksjonskapasitet på ca 1,8 terawattimer.
Les også: De lager magnetene som skal redde verden fra Kina
Verdens største eksportør
Ferdigvarene pumpes ut som aldri før.
I Sauda produseres to typer manganlegeringer – høykarbon og raffinerte.
Førstnevnte er varen de sitter igjen med etter å ha smeltet ned manganmalm med koks som reduksjonsmiddel i ovnene. Gjennom et Manganese Oxygen Refining (MOR)-anlegg reduseres karboninnholdet i legeringen ytterligere, og de får et raffinert produkt.
Dette er nisjen i Sauda. Levebrødet.
Raffinerte legeringer er de mest kostbare og benyttes i stål med høye krav til slitestyrke og rustfrihet – for eksempel i akslinger og kritiske bærekonstruksjoner.
To smelteverk – ett i Sauda og ett i Porsgrunn – gjør Norge til verdens største eksportør av raffinerte manganlegeringer.
Varetransporten skjer gjennom de snaut 300 skipene som årlig legger til kai ved fabrikken. Malm bringes inn fra gruver i Gabon og Sør-Afrika, legeringer sendes ut igjen til stålprodusenter i Europa og Nord-Amerika. Aktiviteten har vært i kraftig vekst de siste ti årene.
Les også: Asia installerte over halvparten av verdens solceller i fjor
Kniven på strupen
Situasjonen i dag står i sterk kontrast til tilstanden for tjue år siden, da Kina for alvor hadde skvist seg inn på det vestlige markedet for manganlegeringer. Statlige insentiver gjorde det gunstig å drive smelteverk i landet, og de presset prisene ned og konkurrenter ut.
Verket i Sauda, den gang under Elkem AS, holdt selv på å gå under. Gjennom 90-tallet viste regnskapet svake tall, og fremtidsutsiktene var i beste fall usikre.
– Hvis det hadde fortsatt på samme måten ville det vært enormt vanskelig å drive smelteverk i Norge. Det var ingen lønnsomhet, forklarer Kåre Bjarte Bjelland.
Elkem AS solgte seg ut i 1999, tre år før den store oppsvingen. Manganvirksomhetene i Porsgrunn, Sauda og Marietta (Ohio, USA) ble overtatt av gruvegiganten Eramet Group.
Eramets franske markedsmeteorologer hadde allerede skimtet en sulten drage bak det mørke skydekket.
Les også: Bygger verdens høyeste skyskraper med 80.000 tonn stål
Østavinden som la seg
Oppsvinget i kinesisk stålproduksjon startet for alvor i 2002 og satte i gang en global dominoeffekt. Med de kinesiske legeringene ute av banen, skjøt etterspørselen etter malm og ferdige legeringer i været og skapte en ubalanse i markedet. Dette betydde gode penger for Eramet og smelteverket i Sauda.
– I 2008 satt vi igjen med et overskudd på 50 prosent. Uhørte marginer. Kan du tenke deg hva som ville skjedd om jeg startet en sportsbutikk og satt igjen med en slik fortjeneste? Det ville poppet opp en sportsbutikk på ethvert gatehjørne, forklarer verksdirektøren.
Nettopp dette har skjedd. Ny smelteverksindustri er i framvekst i Asia, blant annet i Malaysia der strømprisene er lave, og marginene har sakte, men sikkert krøpet nedover og flatet ut for smelteverket i Sauda. Men de går i pluss.
Les også: Vil du gjøre forretninger i Kina? Notér deg disse, rare, reglene
Veien videre
Kjempen har gått fra å være en liten aktør, til en konkurrent og til premissleverandør. Nå følges utviklingen av en hel industri. Hva blir dragens neste trekk?
– For øyeblikket viser prognosene en lineær vekst i det globale markedet frem til 2020, for det meste drevet av Kina. Ellers kan vi komme til å se en større vekst i nisjemarkedene for lavkarbonlegeringer (raffinerte legeringer, journ. anm) som brukes i rustfritt stål , forklarer Alberto Saavedra, leder for markedsanalyse i det internasjonale manganinstituttet (imni).
Men en rekke faktorer kan spille inn. Smelteverk for mangan og stål står blant annet bak store deler av forurensingen i Kina i dag, et problem myndighetene er i ferd med å ta tak i. I tillegg er industrien følsom overfor kraft- og økende bemanningspriser, påpeker Saavedra.
Kurven for manganetterspørsel følger stålproduksjonen, som i Kinas tilfelle følger kurven for generell økonomisk vekst. Dersom en boble skulle sprekke i Kina, vil stålindustrien før eller siden måtte kjenne på sparekniven.
I mellomtiden seiler mangansmelteverk på vinden av kinesisk stålproduksjon. Norges smelteverk ligger fremdeles tiår foran Kina rent teknologisk, og det gir dem flere konkurransefortrinn. De har hatt god tid på seg til å bygge opp forspranget. I 2015 har smelteverket putret i hundre år, og Bjelland har all tro på de har hundre nye foran seg.
I hvert fall hvis dragen tillater det.
Les også:
Robotarmer lar verftsarbeiderne løfte blytungt
