I begynnelsen av november 1962 traff en sky av radioaktivt materiale Norge. I nesten en uke gled den over landet fra sør-øst og mot nord. Opp gjennom landet la skyen igjen radioaktiv forurensing og en helt unik isotopsammensetning. Strålingsnivåene økte kraftig.
Fra 30. oktober til 1. november 1962 hadde det nemlig skjedd noe svært utypisk. Russland, eller daværende Sovjetunionen, gjennomførte atomprøvesprengninger på testområdet som kalles Polygonet, mens det blåser feil vei. Altså mot vest.
– Russerne var veldig opptatt av å passe på at vindretningen var vestlig når de gjennomførte sine prøvesprengninger slik at nedfallet ikke kom ned over Vest-Europa. Det var sannsynligvis ikke fordi de ville spare oss for stråling.
Se unikt kart over prøvesprengningene lenger ned i saken!
– Man kan si svært mye om en bombe ved å se på nedfallet. Du får informasjon om størrelsen, design og om sammensetningen og russerne ville ikke dele denne informasjonen, forteller Cato Wendel forsker ved IFE og ekspert på radioaktiv forurensing til tu.no.
Tidligere militærhemmeligheter - nå på YouTube
Under den kalde krigen ble det gjennomført over 2000 prøvesprengninger av kjernevåpen. Nå har videoer av mange av de amerikanske forsøkene blitt digitalisert.
Hemmeligheter som tidligere ble voktet, er nå tilgjengelig til alle og blir publisert på YouTube i sin helhet. Vi har plukket ut noen av de mest oppsiktsvekkende snuttene - se video øverst i saken.
De færreste av prøvesprengningene har etterlatt like tydelig spor i Norge som sprengningen i på testområdet i Kashakhstan. Men de førte til den jevne, høye bakgrunnsstrålingen som er tydelig gjennom hele perioden.
– Noen av prøvesprengningene var så høyt oppe at soppskyen fra detonasjonen kom opp i stratosfæren. Her ble nedfallet fra disse spreningene i flere måneder før det ble ført mot troposfæren, forklarer Wendel.
- Les også: Slik fungerer kjernevåpen
Digitalisert i siste liten
Hver av prøvesprengningene som amerikanerne gjennomførte ble fanget på film av flere kameraer med 2.400 bilderuter per sekund. Altså relativt avansert kamerautstyr til å være 60-tallet.
Men etter den første analysen har de rundt 10.000 filmene ligget urørt. Ikke bare har de samlet støv, de har sakte, men sikkert begynt å råtne bort, i motsetning til radioaktiviteten de dokumenterer.
– Vi kunne kjenne lukten av eddik da vi åpnet filmboksene, forteller våpenspesialist Greg Spriggs ved Lawrence Livermore National Laboratory (LLNL) som har stått for digitaliseringen.
Se hvor prøvesprengningene ble utført:
KART
Som man kan se i gjennomkjøringen over, så er det to dominerende og flere små aktører i dette kappløpet. Storbritannia og Kina gjennomførte 45 tester hver. Frankrike 201. Kina 45. India og Pakistan har gjennomført 6 hver. USA står alene for rundt halvparten av alle prøvesprengningene. Sovjet gjennomførte litt færre. De fleste av enten på Novaja Semlja eller ved Semipalatinsk.
Og det er disse fra Sovjet vi har fått merke effektene av best hos oss.
En uke med nesten doble verdier
I slutten av oktober 1962 bommer altså de sovjetiske meteorologene på værmeldingen eller været snur mens de gjennomfører 3 av de 456 prøvesprengningene ved Semipalatinsk.
De siste sprengningene de gjorde over bakken her ble foretatt i desember samme år. Da hadde gjennomført 116. Etter dette fortsatte de med 340 under bakken.
– I november 1962 kan vi helt tydelig se at det kommer en sky av radioaktivt materiale. Og vi ser en ganske kraftig stigning i bakgrunnsstrålingen, forteller Cato Wendel til tu.no.
Han brukte isotopsammensetningen av plutonium til å identifisere kildene til den radioaktive forurensingen i sin doktorgradsavhandling.
Her skjedde testene som regnet nedfall over Norge
– Jeg fant en klar økning i konsentrasjonene av plutonium og uran som sammenfalt med testseriene. Sammen med meterologiske data og ved å se på hvordan sammensetningen av nedfallet var, klarte jeg å snevre det inn til tre prøvespreninger ved Semipalatinsk testområde, sier han.
Altså kunne han vise at Norge har vært utstatt for direkte transport av radioaktiv nedfall fra prøvesprenginger innenfor Semiplatinsk testområde i Kashakhstan, som da tidligere var Sovjetunionen.
Han brukte overfaltejord fra alle regionene i Norge, en iskjerne fra Svalbard og så fikk han tilgang på Forsvaret sine luftfilter, som sto rundt i hele landet fra 50-tallet til tidlig 80-tall.
– Filterne ble datert og byttet ut hver dag. Dermed kan man følge dag for dag gjennom årene. Radioaktivitetsmålinger av disse filtrene viser tydelige forskjeller på perioder med og uten prøvespreninger. Radioaktiviteten i lufta økte typisk cirka en uke etter prøvesprengninger i Semipalatinsk eller Novaja Semlja, men man kan også se en reduksjon av radioaktivitet i luft under den midlertidige prøvestansen i perioden 1958-1961, og at den tok seg raskt opp igjen etter de store prøvesprengningsseriene i 1961 og 1962, forteller han.
Hele verden som labratorie-rotter
Luftfilterne ble undersøkt for blant annet plutonium og uran.
– Vi fant også en isotopsignatur med plutonium og uran i disse filtrene som samsvarte godt med små detonasjoner som ble foretatt i Semipalatinsk noen uker før denne episoden. Sammenholdt med værobservasjoner fra denne perioden og simuleringer av vindtransport, ga det muligheten til å finne en forbindelse mellom nivåene av stråling og radioaktiv forurensning i Norge og prøvesprengningene som ble gjennomført i Semipalatinsk testområde.
I mange år lå restene fra atomprøvesprengningene her usikret i tunneler under jorden her. Lokalbefolkningen har store skader etter sprengningene fortsatt. Særlig er det økt forekomst av visse krefttyper.
,%20Kazakhstan.jpg)
– Digitaliseringen bidrar til den avskrekkende effekten
De siste fem årene har foskerne ved LLNL jobbet med å finne, skanne, reanalysere og nedgradere de offentliggjorte filmene av prøvesprengningene. Målet har vært å ta vare på materialet for ettertiden.
De har funnet rundt 6.500 filmer. 4.200 har blitt skannet. 4-500 har blitt reanalysert og 750 har blitt nedgradert.
Og forskerne er trygge på at de har lært noe nytt.
– Vi får en mye mer presis måling av den eksplosive sprengkraften nå, forteller Nolan O'Brien ved Lawrence til tu.no.
Han forteller at de originale dataene viste seg å være feil. På 1950- og 60-tallet ble de analysert manuelt. Nå vil de oppdaterte analysene bidra til å gi bedre oversikt over det ødeleggende potensialet til de kjernefysiske våpnene som amerikanerne fortsatt har.
– Presise data er svært viktig for å kunne si noe som helst med sikkerhet om det lageret vi har med aldrende kjernefysiske våpen, sier O´Brien.
Han omtaler våpenlageret som avskrekkende.
– Og for at det skal fortsette å være det, må vi kunne si at det er trygt, sikkert og effektivt uten at vi skal måtte teste det, påpeker han.
Samtidig kan man fortsatt finne restene fra de testene de har gjennomført.
Mest der det regner mest
– I atmosfæren vil nedfallet være små partikler. De vil kunne falle ned til bakken av seg selv. Men mer effektivt vil det fanges opp av nedbør. Derfor vil nedfallet som treffer bakken være større der det faller nedbør, sier Wendel ved IFE.
Og da er det kanskje ingen overraskelse hvor i landet det meste av dette nedfallet havnet.
– Globalt nedfall, som skjedde over flere år, er derfor ofte sterkest i områder med mye nedbør og i Norge var det på Vestlandet, forteller Wendel.
Konsentrasjonen av Plutonium i på bakken ble funnet å variere mellom 0,7 og 149 mBq per kvadratmeter. Slik skiller den globale forurensningen fra disse prøvesprengningene seg fra forurensingene fra for eksempel Tsjernobyl-ulykken (se grafikken nedenfor).
– Her vil nedfallet komme sammen med nedbør i kort tid etter hendelsen. Da vil det meste av forurensningen bestemmes av været akkurat på den tiden.
Mens fra de store prøvesprengningene kan man se nedbørmønsteret over tid ved å måle radioaktiveten.
Minst på Østlandet
– Der det har regnet mest, er det også mest nedfall. Så i Norge er det mest på kysten og mindre i de tørre østlandsområdene fra de store atomvåpendetonasjonene.
Den siste gangen USA gjennomførte en prøvesprengning var i 1991.
USA og Russland har nå begge signert to internasjonale avtaler som regulerer atomvåpenprøvespreninger. Den delvise (PTBT) og den fullstendige (CTBT), men USA har fortsatt ikke ratifisert den sistnevnte. Selv om den ikke ennå har trådt i kraft, er all stans av prøvesprengninger av atomvåpen akseptert av alle statene med slike våpen, bortsett fra Nord-Korea.
– Brutalt å se i ettertid
– De nye dataene øker vår forståelse av den underliggende fysikken ved disse våpnene og øker dermed vår tillit til at de virker avskrekkende, mener O´Brien ved Lawrence labratoriet.
– Hele poenget med dette er altså at vi benytter nye metoder, teknikker og teknologi til å få bedre svar, uten å måtte gjennomføre nye testinger, sier han.
Wendel har også sett de nye, digitaliserte videoene. Han synes det er interessant, men også skremmende å se i ettertiden.
– Det er brutalt for oss å vite nå, men de målte hvor høyt over bakken det var ideelt å sprenge bombene for å få størst mulig ødeleggelse, forteller han til tu.no.
Han forteller at sammen med temperatur og med informasjon om sammensetningen i bomben, så kan man si mye om kraften i detonoasjonen på hvordan illdkulen brer seg ut i filmene. Og selv om det er de detonasjonene som ble gjort høyt opp mot stratosfæren som førte til det nedfallet som han har forsket på er det de bakkenære sprengningene som tydeligvis gjør sterkest inntrykk.
– De prøvesprengningene som ble gjennomført nær bakken, først og fremst på noen av øyene i Stillehavet og Semipalatinsk ga svært store konsekvenser. Man visste det ikke like godt da, men de detonasjonene som ble foretatt på eller nært bakkenivå gir også mer nedfall og større mengder regional og lokal forrurensing.
