Her kollisjonstestes Sailbuoy før ferden over Atlanteren.

Sailbuoy

Sailbuoy ble første autonome fartøy over Atlanteren

Slik lyktes de.

  • Maritim

Det norske selskapet Offshore Sensing er de første i verden som har klart å krysse Atlanteren med et autonomt fartøy. Da fartøyet Sailbuoy nådde irskekysten i slutten av august tidligere i år, ble det en verdenssensasjon, omtalt i medier over hele kloden.

I følge daglig leder, David Peddie, i Offshore Sensing var kryssingen av Atlanterhavet nærmest rene barnematen. Det var da fartøyet fortsatte over Norskehavet at det virkelig fikk juling. Men ingen fra verdenspressen var til stede da Sailbuoy ble plukket opp utenfor Bergen i oktober.

– Det siste stykket til Norge fikk den virkelig juling og ble kastet rundt som i en vaskemaskin, forteller Peddie.

Sailbuoy hadde da vært på sjøen i 120 dager og seilt til sammen 7800 kilometer. Med seil som fremdrift og en solcelledrevet datamaskin som har navigert fartøyet, klarte den to meter lange, seilende bøyen det ingen annen farkost til da hadde fått til.

Røft hav

Det var under deltakelse av den årlige «Microtrans Challenge» at rekordforsøket ble gjennomført. I år deltok tre fartøyer. Sailbuoy brukte 80 dager fra Newfoundland i Canada til mållinjen utenfor Irland.

– Sailbuoy kan tåle det meste, til og med å bli kjørt ned av andre skip. Det største problemet har vært nysgjerrige fiskere. Vi har flere ganger opplevd at de har prøvd å plukke den opp.

For Peddie var det en drøm å kunne krysse Atlanterhavet. Mange har prøvd å komme seg over – nærmere bestemt 27 fartøyer før det endelig lyktes for det bergensbaserte selskapet. Det har vist seg å være ekstremt vanskelig.

David Peddie, daglig leder i Offshore Sensing, med det autonome fartøyet som var det første i verden til å krysse Atlanterhavet Foto: Otto von Münchow

– Ingen har klart å komme fram til mållinjen før de har havarert – før oss. Atlanteren er et tøft hav å krysse. Det er masse stormer og lite sollys til solpaneler. Det er kaldt, og det flyter isfjell i nordområdene, forteller Peddie.

– Vi så at hvis vi klarte å krysse det, ville vi ikke bare sette verdensrekord, men også ettertrykkelig få bevist at dette er vi gode på. Det at vi faktisk klarte det, har gitt en reklameverdi som har vært helt uvurderlig.

Første forsøk stoppet av en løs skrue

David Peddie har jobbet med autonome fartøyer siden før 2005. Det var da han og kolleger ved CMR i Bergen (Christian Michelsen Research) utviklet den første prototypen. Ved siden av Peddie har teamet bestått av Frank Ådland, Anne Hageberg og Gaute Lied.

Sailbuoy sjøsettes fra et skip i forbindelse med testingen av farkosten. Foto: Offshore Sensing

Den gang var autonome fartøyer et sideprosjekt til gjengen i CMR, men da den første kommersielle versjonen av den seilende bøyen stod klar i 2014, ble videre utvikling og kommersialisering overført til det nystartede selskapet Offshore Sensing. David Peddie fulgte med som daglig leder.

– Jeg har lang erfaring med seiling. Så jeg vet hva som må til for å seile på havet. Og så vet jeg hva som må til av elektronikk på bøyer, sier sivilingeniøren til Teknisk Ukeblad.

Peddie understreker at CMR har vært helt sentral i utviklingen av Sailbuoy. CMR er fortsatt majoritetseier i Offshore Sensing med David Peddie og Bergen Teknologioverføring inne med mindre aksjeposter.

Allerede i fjor prøvde Offshore Sensing på å krysse Atlanterhavet. Men den gang kom den seilende bøyen bare halvveis før selskapet mistet kontrollen på den. Dette var første generasjon av Sailbuoy, som egentlig hadde fungert helt bra. Men en liten defekt førte til havariet.

– En liten skrue hadde løsnet, falt ned på elektronikkortet og kortsluttet det. Det viser bare hvor nøye du må være. Små detaljer kan ødelegge alt. Det var surt, men vi bestemte oss for at vi bare måtte prøve neste år.

Plankekjøring

Årets rekordforsøk ble gjennomført med tredjegenerasjon Sailbuoy. Offshore Sensing fikk en kanadiske forskere fra Marine institutt i Newfoundland til å sette ut det autonome fartøyet utenfor kysten av Newfoundland. Deretter var det rene plankekjøringen i følge Peddie.

– Når det virker, er det lett.

Via satellitt kunne han følge med overfarten på mobiltelefonen sin. Han kunne også legge inn kursendringer, som å unngå oljeplattformer, om nødvendig – eller få Sailbuoy til å legge kursen videre mot Bergen etter at den hadde nådd irskekysten.

Det var egentlig meningen at farkosten skulle plukkes opp utenfor Irland, men de Offshore Sensing hadde avtalt jobben med, klarte ikke å få den opp. Dermed fortsatte den videre til Norge. Og det var da møkkaværet kom forteller Peddie.

– Det var storm på storm, til vi kunne plukke den opp utenfor Sotra. Vi var litt spent da vi fikk den inn. Ville den være helt nedslitt? Men vi ble overrasket - det var nesten ingen slitasje. Og da hadde den seilt sin egen sjø i fire måneder.

– Det var egentlig ganske utrolig. Det var jo gått hele åtte måneder siden sist vi hadde sett den; da vi sendte den fra Norge for å la den delta i Microtrans Challenge. Og plutselig dukket den opp i bølgene.

Da hadde Sailbuoy tilbakelagt først 3000 kilometer over Atlanterhavet og deretter ytterligere 1500 kilometer til Norge. Som en ekte seilbåt har Sailbuoy imidlertid måtte krysse opp mot vinden, og dermed har den totalt seilt vesentlig lenger enn dette, tilsammen 7800 kilometer.

 Sailbuoys rute over Atlanterhavet. Men de største strabasene opplevde farkosten etter at verdensrekorden var satt, da den skulle krysse Norskehavet. (Ill: Offshore Sensing) Ill: Offshore Sensing

Enkel og funksjonell

David Peddie peker på flere grunner til at Offshore Sensing lyktes i å krysse Atlanteren med Sailbuoy. For det først hans seilerfaring, han vet hvor røft det er der ute. Når du bor på Vestlandet, har du opplevd hva en storm på havet betyr. Det eneste havet som er tøffere, er Sørishavet, mener Peddie.

– Spesielt Nordsjøen er ekstremt værhardt. Hvis du bor i California eller ved Middelhavet, har du knapt sett værforhold som vi har.

Etter 120 dager på havet nådde Sailbuoy norskekysten. Da hadde den allerede krysset Atlanterhavet, som verdens første selvkjørende fartøy. Foto: Offshore Sensing

Et annet suksesskriterium, i følge Peddie, har vært designet. Sailbuoy ble konstruert for å kunne tåle Nordsjøen om vinteren, ekstremt værharde forhold og lite sol. Seilbøyen måtte dessuten tåle å bli påkjørt av andre båter eller fanget av nett.

Sist, men ikke minst, har utviklerne brukt veldig lang tid på testing. Underveis har alt skjedd fra løse skruer til knekte master. De ulike versjonene av farkosten har fått testet seg i skikkelig dårlig vær.

– Vi har løst problemene etter som de har dukket opp. Ved å prøve og feile har vi kommet frem til noe som funker. Designmessig har vi prøvd å lage ting så enkelt som overhodet mulig, sier Peddie.

– Det er en kjent sak at jo mer komplisert, dess flere feilkilder. Ved å holde det enkelt, ville vi ha en bedre sjanse til å lykkes.

Kommersiell bruk

Seilbøyen til Offshore Sensing har bare to bevegelige deler.

Den ene er vingeseilet, som ikke blir justert eller styrt. Ved mye vind styres farkosten opp mot vinden, istedenfor at seilet blir revet som ellers med stoffseil. Vingeseilet er enormt sterkt.

Den andre bevegelige delen er roret, som er det eneste som styres ved hjelp av autopiloten. I følge Peddie har Sailbuoy gode seilingsegenskaper, selv om den ikke er en regattabåt. Den klarer raskt å komme opp til 70 prosent av skrogfarten.

Sailbuoy er allerede et kommersielt produkt. Spesielt forskningsmiljøene er interessert i autonome fartøyer, men også oljebransjen vil etter hvert kunne bli interessert. Sailbuoy er billig i drift og relativ rimelig å anskaffe.

Den vil kunne samle inn data, for eksempel om vær og vind, kvaliteten på sjøvann og bølgehøyde. I kombinasjon med ekkolodd vil den også kunne brukes til for eksempel bestandsoverslag.

Kommentarer (1)

Kommentarer (1)

Eksklusivt for digitale abonnenter

På forsiden nå