FNs bærekraftsmål er et flott dokument om hvordan verden kan og må bli bedre i dette århundret. Rapporten fra Riksrevisjonen om Norges arbeid for å følge opp målene, er derimot trist lesing.
Riksrevisjonens kritikk kan tolkes som om Norge er flinkere til å grønnvaske oss selv, enn faktisk å utøve politikk som endrer utviklingen.
Se på hvordan Riksrevisjonen selv oppsummerer rapporten der regjeringen og Stortingets innsats karakteriseres som «svært kritikkverdig»:
- Mangler egen nasjonal plan for å følge opp bærekraftsmålene, slik Stortinget har forutsatt.
- Mangler klargjøring av hvilke ambisjoner Norge har for bærekraftsmålene, og hva som skal prioriteres.
- Stortinget ikke har blitt informert om hvilke mål som er særlig utfordrende for Norge og hvordan disse følges opp.
- Mangler nasjonale delmål.
- Bærekraftsmålene ikke er tydelig nok integrert i den vanlige budsjettprosessen.
Skjer masse – utenfor politikken
Men vent litt: Forteller ikke TU nesten daglig om nye teknologiske framskritt i Norge, om nye energikilder, nye løsninger for lagring og nye ideer om hvordan ressursene kan brukes mer effektivt og mindre miljøskadelig?
Visst gjør vi det. Og det skjer enormt mye på ulike nivåer i norsk samfunnsliv. En nær samlet maritim bransje jobber knallhardt for å finne løsninger for store og små skip. Oppdrettsnæringen elektrifiseres. Byggebransjen leter etter hvordan de kan kutte utslippene av klimagassutslipp i betongproduksjonen, og hvordan de kan bruke materialer om igjen i større grad. Oljebaserte selskaper leter etter overganger til havvind og solceller.
Ikke alle norske selskaper har genuin interesse av dette arbeidet. Noen er selvsagt ute etter å grønnvaske seg, for å ha et godt image. Andre ser genuine muligheter i det enorme markedet som begynner å bli svært så synlig i en ikke altfor fjern framtid. Blant annet spår Statnett for eksempel at grønt hydrogen vil være konkurransedyktig på pris innen et tiår.
Det mangler ikke på indikatorer for Norges framskritt eller tilbakegang. Til sammen 232 forskjellige punkter måles. Under bærekraftsmålet om industri, innovasjon og infrastruktur, nevner regjeringen omfanget av fire felts vei. Det handler riktignok om infrastruktur, men kan det være at regjeringsapparatet nærmest misforstår hele konseptet med bærekraftsmålene?
Den teorien underbygges av at regjeringen selv inntil nylig har ment at bærekraftsmålene handlet om utviklingspolitikk. Men til syvende og sist handler det vel så mye om hvordan vi skal innrette vårt eget samfunn på lang sikt.
Næringen ivrigere enn regjeringen
Riksrevisjonen kritiserer at det mangler en helhet i tenkingen. Det kjenner vi jo igjen fra andre områder. Tidligere i år fikk regjeringens forslag til hydrogenstrategi, som i realiteten var en statusrapport over tingenes relativt triste tilstand, hard kritikk for å mangle visjoner. Nettopp en slik strategi skulle trukket linjene til bærekraftsmålene.
– Det må på plass mer konkrete tiltak for flere av sektorene. Det har vist seg at når næringen blir stilt overfor målsettinger med konkrete krav og årstall, så skjer det en endring, sa daglig leder Hege Økland i NCE Maritime Cleantech til TU i sommer.
Men det var først etter at Teknisk Ukeblad over tid satte et skarpt søkelys på prosessen for ny ferge over Vestfjorden, at regjeringen endelig landet på at ferga skal gå på hydrogen.
Kanskje hadde det vært en idé å ha folk som Økland på statsrådsplass? Det framstår i alle fall som om det er en enorm avstand mellom hva ledende politikere sier, og hva de er interessert i å gjennomføre.
Dette er havvind-aktørene
Krise gir muligheter
Særlig nå under koronakrisen har vi hatt en glimrende anledning til å justere virkemidlene i retning av ytterligere satsing på nye teknologier og fornybar energi. I stedet har vi fått skatterabatter til olje- og gasselskapene og kutt i flyseteavgiften – kanskje kommer det også nok en redningspakke til flyselskapene.
Tiltakene for å utvikle og styrke en ny industri rettet mot nye, fornybare energikilder og nye teknologier, er ganske fraværende. Krisen har også gitt muligheter, men har vi egentlig grepet dem? Foreløpig virker det ikke slik.
– Norge taper industrielle muligheter ved manglende satsing på havvind, lød for eksempel kritikken mot statsbudsjettet for 2021, som nå ligger til forhandling i finanskomiteen.
Havvind har for det politiske flertallet i Norge dessverre så langt blitt et prosjekt for å elektrifisere olje- og gassproduksjonen.
Industriselskaper går foran
Heldigvis aner vi nå konturene av flere spennende satsinger i regi av næringslivet. Aker gjør det mange har sagt at Equinor burde gjøre: De etablerer nye selskaper innen fornybar energi, med sikte på å få til en spisset satsing på både havvind, hydrogen og karbonfangst. Tirsdag kom meldingen om at Fred Olsen Energy og Hafslund Eco vil gå sammen og søke om konsesjoner for å etablere havvind i Norge.
FNs bærekraftsmål er verdens felles arbeidsplan for å utrydde fattigdom, bekjempe ulikhet og stoppe klimaendringene innen 2030. Nettopp det siste elementet er det punktet hvor Norge sliter foreløpig – selv om vi er verdensledende i kjøp av elbiler.
Regjeringen har varslet at det skal komme en nasjonal handlingsplan for å nå bærekraftsmålene. Foreløpig er det liten grunn til å ha store forhåpninger til den planen, som på sitt beste kunne være et sjøkart for Norge som nasjon i retning en sterk, levende industri etter at olje- og gassalderen har passert middagshøyden. Det er dit vi må sikte.
Havvind-milliarder: – En investering for Norge
