Men det har forundret meg at svært lite har blitt skrevet og sagt om selve husbyggingen og hvordan man kunne (og burde) ha bygget disse husene på en måte som i større grad kunne gitt beboerne en beskyttelse når skredet først kom.
Videoene og bildene fra rasområdet viste med all tydelighet at husene bare klappet sammen som korthus i det øyeblikket grunnen under begynte å forsvinne. Det er åpenbart at det overhodet ikke var tenkt på at det kan være mulig å bygge hus som i større grad kan beskytte beboerne når slike raskatastrofer først skjer.
California går foran
Undertegnede har gjennom mange år jobbet mye i California og familien har også bodd i Los Angeles i en periode. Bare i den perioden vi bodde der opplevde vi flere jordskjelv i området vårt; det første med en styrke på 4.4 på Richters skala.
Tilfeldigvis besøkte jeg like etter dette jordskjelvet et nytt boligbyggefelt som lå i en skråning ikke så langt fra der vi bodde. Jeg kom i snakk med ingeniøren som ledet dette arbeidet og spurte ham hvordan de kunne bygge hus i slike områder hvor det jo ofte var jordskjelv og i tillegg legge husene i en skråning med stor fare for utglidninger og ras.
Droppet kjellere
Det ble et svært interessant møte. Ingeniøren var veldig ivrig etter å vise hvordan husene ble konstruert slik at de ikke skulle klappe sammen selv om de ble utsatt for store ødeleggende krefter. Det startet med at man droppet alt som het kjellere, og bygget disse husene på en veldig sterk og tykk såle av betong med langt mer armering enn det jeg noensinne har sett brukt i norske hus.
Mannen påstod at denne betongsålen ville holde selv om mer enn ¾ av underlaget forsvant brått. I stedet ville denne betongsålen da kunne seile nedover raset med huset oppå omtrent som en snegle med huset på toppen som han sa.
Ned mot 1000 meter lever arter som kan være svært verdifulle
Trematerialer og én etasje
Selve husene, fortalte ingeniøren, ble alltid bygget i trematerialer og kun med én etasje (pluss et lite kryploft). Veggene hadde langt flere solide stendere og skråavstivere enn det jeg har sett blir benyttet på norske hus. Jeg la også merke til at skråstagene ble festet til stenderne med kraftige bolter, ikke spikret slik man bruker i Norge. Bunnsvillene var også skrudd solid fast til betongsålen med kraftige bolter. Dermed ville bygge tåle svært mye belastning uten å klappe sammen slik de gjorde i Gjerdrum.
Ingeniøren fortalte at han hadde sett jordskjelv og skred hvor flere slike hus hadde seilt nedover svært bratte rasskråninger uten større skader og hvor personene i husene hadde klart seg fint med bare småskrammer.
Sette nye krav til bygging
Når jeg nå mange år etter dette møtet med denne hyggelige ingeniøren i Los Angeles ser hvordan husene i Gjerdrum var bygget i flere etasjer og åpenbart ikke bygget med tanke på best mulig beskyttelse og soliditet hvis et ras skulle skje, slår det meg at det er på tide myndighetene tar fatt i dette og setter nye og klare krav også til hvordan selve husene som bygges i slike rasfarlige områder skal konstrueres.
Vi må bare innse at uansett hvor mye man gjør av undersøkelser i et område med kvikkleire på forhånd og eventuelle krav til behandling av området før utbygging vil slike forferdelige rasulykker fortsatt skje også i fremtiden. Derfor må man nå komme med klare krav til hvordan man skal bygge husene i disse områdene slik at de som bor der har en reell sjanse til å overleve når ulykken først skjer. Det hadde de dessverre ikke i Gjerdrum.
Innlegget ble først publisert i Teknisk Ukeblads månedsmagasin, 2/2021.
Kutter 3000 tonn CO2 i året
