Norske skip skrapes på asiatiske strender. Norscrap West vil gjøre jobben i Norge, helt uten miljøutslipp

Mens svært mange utrangerte skip havner på strender i Sørøst-Asia, ligger en moderne og miljøvennlig slipp på Hanøytangen ved Bergen klar til å ta imot skip på inntil 10.000 tonn netto.

Men ambisjonene er enda mye høyere. Geir Olav Bøe i Norscrap West har laget skisser for bygging av en diger tørrdokk med verkstedhall over; et anlegg hvor framtidas opphogging, demontering og gjenvinning kan utføres uten miljøfarlige utslipp hverken til luft eller vann. 

På dagens slipp ligger den 40 år gamle fiskebåten Ganthi sammen med den vel 60 år gamle brønnbåten Bårdsund. Gravemaskinen som er påmontert ei kraftig stålsaks, er i gang med å klippe bit for bit av skroget til brønnbåten.

Artikkelen fortsetter etter annonsen

annonsørinnhold

– Spennende å jobbe med løsninger som har en direkte og målbar effekt på miljøet

Fiskebåten ser foreløpig hel ut, men innvendig er demonteringen i full gang. Hovedmotor og annet utstyr skal tas på land og klargjøres for gjenbruk, før stålsaksa overtar resten. Før opphoggingen kan starte, blir dessuten miljøfarlig avfall tatt hånd om.

Ved kai ligger en større lekter fortøyd. Den gjøres klar til å bli vinsjet inn på slippen for opphogging og gjenvinning.

• Opphugging av norske skip: – Vi håper norske verksteder kan konkurrere på miljø, sikkerhet og pris

Norges største

Norscrap West i Hellik Teigen-gruppen eier og driver anlegget for opphogging og gjenvinning av ulike typer skrap på Kværners tidligere byggeplass for betongplattformer på Hanøytangen.

– Her har vi 85 dekar til disposisjon. Målt i areal er dette dermed Norges største anlegg for mottak, opphogging og gjenvinning av jern- og metallskrap, sier Geir Olav Bøe, daglig leder ved bedriften. Han hevder dessuten at anlegget på Hanøytangen er landets mest velutstyrte.

Årlig har gjenvinningsbedriften produsert cirka 75.000 tonn stål og jern.

Med økende aktivitet innenfor skipshogging er ambisjonen å øke produksjonen til cirka 100.000 tonn årlig.

For vel ett år siden sto den nye slippen ferdig med 18 millimeter tykke og helsveiste stålplater i bunnen, i 350 meters lengde. Under stålplatene er det støpt betongdekke med membran for å hindre lekkasje ned i grunnen.

I plata er det laget tre dreneringsrenner tvers over slippen. Overflatevann med forurensing fra skip på slippen renner først til et grovsedimentbasseng hvor de groveste partikler sammen med oljerester skilles ut. Vannet pumpes etterpå til et langt større basseng som rommer 2200 kubikkmeter. Der fjernes finpartikler og eventuelle tyntflytende oljerester. Alt overflatevann fra hele anleggsområdet skal ifølge Bøe samles via sandfang og rør og til sist pumpes inn til dette bassenget før renset vann kan slippes ut på 20 meters dyp. 

Les også

Grønn skipsfart: Ekstremt dårlig tid for klimamål

Planer om en ny dokk

Foreløpig er det mest fraktebåter, ferjer, fiskebåter og noen offshorefartøy som er plukket fra hverandre på den nye slippen. I tillegg er Kværners gamle dokk benyttet til hogging av tre farkoster; to russiske trålere og tankskipet Fjord Champion. Tankskipet var 170 meter langt og på 32.000 tonn dødvekt.

Ifølge daglig leder Geir Olav Bøe kan den nye slippen håndtere 200 meter lange skrog på en sikker og miljøvennlig måte.

Likevel har Bøe liggende på skrivebordet skisser som viser hvordan et langt større gjenvinningsanlegg kan bygges like i nærheten av dagens. En diger dokk skal kunne sprenges ut i fjell. 2,5 millioner kubikkmeter stein må sprenges løs og transporteres bort. Salg av stein ser Bøe på som en viktig inntektspost i byggeregnskapet.

Artikkelen fortsetter etter annonsen

annonse

Storskala havvindpark i Sverige skal drive et av Europas største prosjekter for grønt hydrogen

Den utsprengte dokken skal utstyres med port i enden slik at vannet kan tappes ut når skip er slept inn. Over det hele skal det reises en verkstedhall. Bunnen i dokken skal ligge 20 meter under normal vannstand utenfor porten. 

– Dette blir framtidas miljøvennlige løsning for opphogging av så vel skip som offshoreinstallasjoner. Dermed vil vi få full kontroll med potensielt skadelige utslipp til både luft og til vann, sier Bøe.

Men han legger til at realiseringen ligger et stykke fram i tid og vil kreve store investeringer, trolig nær 700 millioner kroner.

– Først må vi lykkes med skipshogging i det anlegget vi alt har bygget, sier Bøe, som viser til at gjenbruk av maskiner og utstyr hører til dagens orden i det eksisterende anlegget. 

Vinsjer skipet inn

På skraphandlertomta står et bygg som huser kraftige elektromotorer og tilhørende hydraulikkpumper. Alt dette utstyret ble kjøpt brukt fra Technip FMC, som benyttet det i et prosjekt offshore. Nå er det brukte utstyret blitt kraftverk for vinsjen på slippen. Selve vinsjen kan trekke 130 tonn. Ved hjelp av to åtteskårede blokker, vil kraften fra vinsjen ifølge Bøe kunne ganges opp med 16 slik at trekkraften blir på hele 2080 tonn.

– Dette er nok kraft til å trekke på land et skip som veier 10.000 tonn, sier Bøe. Han legger til at forankring av blokker og vinsj er egenutviklede konstruksjoner som er sveiset på Hanøytangen, og at systemet er verifisert og sertifisert.

En kjetting av imponerende dimensjon, ligger foran blokkene, klar til innfesting i neste større skip som skal trekkes inn over stålplata.

Bøe forteller videre at når stålskrog trekkes inn over plata må den hele tiden spyles og kjøles med vann.

– Dersom det oppstår varmgang mellom skrog og bunnplate blir det som en friksjonsveis og hele skroget kan sette seg fast i slippen, forklarer Bøe. 

Les også

Enova fjerner batteristøtte

Fragmentering og saks 

Gjenvinningsanlegget på Hanøytangen er også utstyrt med et fragmenteringsverk hvor skrap av jern og annet metall knuses ved hjelp av hammere festet til en rotor. Knuste fragmenter sorteres deretter med en kombinasjon av kraftige støvsugere og magneter.

Større elementer av metall fra skipsskrogene blir transportert til anleggets stasjonære saks. Den har en kraft på 1250 tonn og kan produsere opptil 40 tonn ferdig klippet skrapjern i timen. De mest massive stålstykkene blir kuttet manuelt med skjærebrenner. Manuell sortering blir dessuten benyttet for å få best mulig utnyttelse av ymse verdifulle spesiallegeringer, som for eksempel forskjellige typer messing og nikkellegeringer.

– 95 prosent av et skip kan gjenvinnes, resten som hovedsakelig er innredninger om bord, blir brent ved høy temperatur og dermed gjenvunnet i form av energi og varme, sier Bøe.

Tøff konkurranse

 Hovedproduktet fra gjenvinningsbedriften er jernskrap, og det meste av dette blir solgt til et stålverk i Tyskland. Der tilbys det vanligvis en bedre pris enn ved levering i Norge.

Likevel blir det stor forskjell på den prisen som Norscrap kan betale for et skipsvrak kontra prisen som et selskap i et land med lave lønninger og lave anleggskostnader kan tilby. Ifølge Bøe vil de to tilbudene trolig være på henholdsvis 80 og 300 dollar per tonn. 

– Hva skal til for at norske skipshoggerier skal kunne konkurrere internasjonalt?

– Vi trenger styring fra nasjonale myndigheter og internasjonale organisasjoner gjennom lover, regler og miljøkrav. Dessuten burde bankene ved finansiering av nye skip stille krav om hvordan de en gang skal skrotes, sier Geir Olav Bøe. 

Les også

– Store ringvirkninger for hele den maritime næringen