De norske Hercules-flyene skulle etter planen bare tilbringe en kort tid i Arizona før de fikk nye eiere. Men nå har transportflyene stått lagret på flykirkegården i over ni år.
De norske Hercules-flyene skulle etter planen bare tilbringe en kort tid i Arizona før de fikk nye eiere. Men nå har transportflyene stått lagret på flykirkegården i over ni år. (Bilde: Forsvaret)

C-130H HERCULES

Norske Hercules-fly har stått lagret og til salgs i USA i ni år. Nå kan de endelig bli solgt

Etter flere handler som har gått skeis, kan det nå nærme seg overdragelse.

De som avtjente verneplikten for noen år siden, har gjerne tilbragt noen ukomfortable timer bak i et C-130H transportfly.

Fra de ble tatt i bruk i 1969 til de ble faset ut i 2008 var de seks Hercules-flyene en nøkkelkomponent i det norske forsvaret. Etter nesten 40 års tjeneste uten større uhell var planen å selge dem kjapt.

Slik har det ikke gått. Nå har flyene stått parkert i USA i over ni år. Men etter det Teknisk Ukeblad kjenner til, er det nå igjen bevegelse i saken.

Nederland og Sør-Afrika

Det skal pågå innledende forhandlinger i det som kan ende i et salg av transportflyene.

Blant en rekke ikke-navngitte nasjoner, skal interessentene være blant andre luftforsvaret i Nederland, et statlig flyvedlikeholdsselskap i Sør-Afrika og en sivil, amerikansk aktør.

Forsvaret er imidlertid svært sparsomme med informasjon etter flere henvendelser fra Teknisk Ukeblad.

– Flyene er ennå ikke solgt, men noe mer kan vi ikke si nå, uttaler kommunikasjonsrådgiver Asgeir Spange Brekke i Forsvarsmateriell.

Fire av C-130H-flyene på Gardermoen før avreise til Arizona sommeren 2008.
Fire av C-130H-flyene på Gardermoen før avreise til Arizona sommeren 2008. Bilde: Forsvaret

USA stoppet flysalg

Det var i juli 2008 at fem norske C-130H ble fløyet fra Gardermoen til Arizona. På det tidspunktet var det et håp om å selge flyene kjapt. Ledelsen i Forsvarets logistikkorganisasjons avhendingsprosjekt (Flo) dro samme måned til Farnborough air show med en haug med salgsbrosjyrer, og hadde allerede sju interessenter på hånd.

Slik gikk det ikke. Etter det Teknisk Ukeblad fikk oppgitt, falt det fra interessenter på grunn av den langvarige papirmølla det er å bli godkjent som kunde av amerikanske myndigheter. Året etter skal det har vært hele elleve land som hadde meldt interesse for flyene, uten at det lyktes å gjøre noen handel.

Hermetisk lukkede Hercules-fly på flybasen Davis-Monthan.
Hermetisk lukkede Hercules-fly på flybasen Davis-Monthan. Bilde: Forsvaret

To år senere tok Teknisk Ukeblad opp saken på nytt og det var ny optimisme hos Forsvarets flyselgere. I midten av september 2010 ble det avholdt visninger for tre-fire potensielle kunder, og Forsvaret regnet med at alle flyene skulle være solgt i løpet av et par måneder.

Deretter forsvant saken noe år i offentligheten før flysalget i månedsskiftet september/oktober i 2015 endelig skulle være landet. Det var fram til amerikanske myndigheter grep inn og stanset overdragelsen. Ifølge VG hadde Flo ikke bare hadde gått god for kjøperen, men også hadde skrevet under kontrakten.

Salget til en kontraktspart i USA måtte oppheves fordi betingelsene for endelig overdragelse ikke ble innfridd av kjøper. Myndighetene mente at garantien for at militært materiell skulle havne i feil hender ikke var god nok, skrev VG.

Ni år i ørkenen

I ni år har de norske flyene stått lagret sammen med fire- fem tusen andre amerikanske fly som enten er faset ut for godt eller midlertidig tatt ut av tjeneste. De befinner seg på 309th Aerospace Maintenance and Regeneration Group (AMARG), også kalt «The Boneyard», på flybasen Davis-Monthan i Tucson i Arizona.

Et sted mellom fire og fem tusen fly befinner seg her på AMARG. Noen er stedt til hvile, mens andre skal kunne settes i drift igjen på kort tid.
Et sted mellom fire og fem tusen fly befinner seg her på AMARG. Noen er stedt til hvile, mens andre skal kunne settes i drift igjen på kort tid. Foto: Staff Sgt. Perry Aston

Dette er et gunstig lagringssted. Ikke bare på grunn av lite regn og lav luftfuktighet slik at ikke flyene korroderer bort, men også fordi sanda er så hardpakket at det ikke er behov for å bygge parkeringsramper. Tiden blir stoppet på flyene som er satt i såkalt nullstilstand. De er hermetisk lukket med omslag på alle åpninger. I det norske klimaet ville det krevd hangarplass å ha dem stående.

Fra norsk hold er det tidligere framholdt at de fem norske «hercene» er i ekstremt god stand. Det er metervis av dokumentasjon på alt som er gjort med hvert enkelt fly. Flyene fikk nye vinger like før de ble faset ut. Eller rettere sagt brukte vingesett. Det kom fram i prospektene at noen av vingene tidligere er benyttet av både amerikanske og chilenske fly.

Det er den såkalte center wing-strukturen som på salgsflyene har kortest levetid igjen. Men på samtlige eksemplarer er det en beregnet levetid på godt over 15 000 flytimer som betyr at flyene kan være i drift i mange år til.

Kommunikasjon-, navigasjon- og våpensystemer er fjernet fra maskinene. Bortsett fra gråfargen er dette nå per definisjon sivile fly.

Et C-130H Hercules gjøres klart i hangaren på Gardermoen flystasjon i januar 2008 noen få måneder før utfasingen.
Et C-130H Hercules gjøres klart i hangaren på Gardermoen flystasjon i januar 2008 noen få måneder før utfasingen. Foto: Torbjørn Kjosvold / Forsvaret

Kjøpte fire nye C-130J

De seks transportflyene ble bestilt til et annet konsept enn det etterkommerne brukes til i dag. For eksempel med mobiliseringsforsvar der det var snakk om å forflytte tropper raskt mellom landsdelene.

Men på 2000-tallet hadde svært aktiv tjeneste satt sine spor på arbeidshesten. Det ble oppdaget sprekkdannelser i vingene. 300 millioner kroner ble bevilget for å skifte vinger på fire av flyene, i tillegg til annet stort vedlikehold som var nødvendig for å oppheve operasjonelle restriksjoner som ble lagt på flyene i 2005.

De siste årene med H-versjonen var tilgjengeligheten sjelden over 50 prosent, ifølge opplysninger Teknisk Ukeblad tidligere har fått fra luftforsvarsledelsen. I mai 2007 ble hurtiganskaffelsen av fire erstattere til cirka 3,5 milliarder kroner vedtatt.  

I november året etter mottok Forsvaret det første av fire oppgraderte C-130J («Frigg»). Året etter, i juni 2009, fulgte «Idunn», mens «Nanna» og «Siv» ble levert våren 2010. Sistnevnte ble som kjent mistet på tragisk vis i Kebnakaise 15. mars 2012. 

Erstatteren, «Frøya», ble levert allerede i september samme år ettersom flyet, som egentlig var påtenkt US Air Force, ble hentet rett fra produksjonslinja på Lockheed Martin-fabrikken i Marietta, like utenfor Atlanta, Georgia.

Større og mer klatredyktig 

Det som med det blotte øye skiller Norges gamle og nye herculeser er lengden og motorene. Skroget på J-versjonen er strukket med 15 fot (4,5 meter). Det gjør naturligvis flyet i stand til å ta mer last i volum, dog ikke så mye mer vekt.

C-130J «Idunn» over Oslo.
C-130J «Idunn» over Oslo. Foto: Per Erlien Dalløkken

En annen synlig endring er de fire nye Rolls-Royce AE2100D3 turbopropmotorene med vesentlig mer skyvekraft enn de gamle. Firebladspropellene på H-versjonen er erstattet med Dowty R391 seksblads komposittpropeller. 

Dette bidrar til at J-versjonen er i stand til å ta av og klatre langt raskere enn H-versjonen, noe som er en stor fordel ved taktiske oppdrag.

Det man ikke ser fra utsiden er den oppgraderte avionikken. Nattkapasitet, oppdatert og mer integrert missilforsvar og mer presise posisjonerings- og droppegenskaper, var de egenskapene daværende luftforsvarssjef trakk fram for Teknisk Ukeblad som de fremste forbedringene med den nye versjonen da leveransene startet.

Kommentarer (5)

Kommentarer (5)