DEBATT: Nasjonal transportplan

Kutt i vei og bane!

Dagens jernbaneutbygging er klimaskadelig og utdatert, men får titalls milliarder. Til dels bygges det parallelt med nye motorveier som gir stor overkapasitet. Klimagevinsten som statsministre i tur og orden har snakket om, vil i beste fall komme for sent, sannsynligvis aldri.

Artikkelforfatteren tar til orde for at investeringene i nye veier og ny jernbane må reduseres kraftig om Norge skal oppnå sine klimamål innen 2030. Her fra bygging av ny E134 gjennom Kongsberg i 2019.
Artikkelforfatteren tar til orde for at investeringene i nye veier og ny jernbane må reduseres kraftig om Norge skal oppnå sine klimamål innen 2030. Her fra bygging av ny E134 gjennom Kongsberg i 2019. (Foto: Tormod Haugstad)

Dagens jernbaneutbygging er klimaskadelig og utdatert, men får titalls milliarder. Til dels bygges det parallelt med nye motorveier som gir stor overkapasitet. Klimagevinsten som statsministre i tur og orden har snakket om, vil i beste fall komme for sent, sannsynligvis aldri.

  • Debatt

Dette debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger. Debattinnlegg kan sendes til nettdesk@tu.no

Professor emeritus Knut Bjørlykke m.fl. hevder i novemberutgaven av Teknisk Ukeblad at vi glemmer miljø- og klimakonsekvensene av det å forsyne hele verden med batteridrevne personbiler.

Samtidig gir Teknas president Lise Lyngsnes Randeberg ros til regjeringen for vedvarende historisk satsing på jernbane. Kanskje ikke helt overraskende, i Tekna er vi investerings- og teknologioptimister. Men mye tyder på at Bjørlykke her tenker mer klima enn Tekna.

Ciceros Bård Lahn uttalte nylig: «Valgene hver av oss tar som forbrukere, har til sammen en betydelig klimaeffekt. Den omstillingen som er nødvendig for å overholde verdenssamfunnets klimamål vil kreve at de aller fleste bryter med vante handlingsmønster og tar andre valg enn i dag».

Kortere reiser

Dette må bety at rike land nå må klare å vri offentlig og privat pengebruk bort fra det arealkrevende og materielle. Enkelt sagt, kortere reiser for personer og varer, mere til tjenester, mindre til tunge industrivarer. Offentlige institusjoner blir da nøkkelen og må gå foran, spesielt på investeringer fordi driftsomlegging tar mer tid. Slik kan vår politikk bygge på relevant kriseforståelse.

Dagens jernbaneutbygging er klimaskadelig og utdatert, men får titalls milliarder. Til dels bygges det parallelt med nye motorveier som gir stor overkapasitet. Klimagevinsten som statsministre i tur og orden har snakket om, vil i beste fall komme for sent, sannsynligvis aldri. For Norge er forpliktet i EU-samarbeidet til å redusere utslipp og karbonavtrykk med 50-55% innen 2030, bl.a.  ved storstilt import av elbiler.   

Fergefri E39 er unnfanget uten forståelse for klimakrav. Var det Vestlandets svar på intercity-triangelet? «Covid-årets» erfaringer med nettmøter var ukjent – ferger på batteri og/eller hydrogen er kommet siden.

Vei- og baneprosjekters karbonavtrykk fra anleggsfasen er i dag grovt sagt proporsjonal med pengebruken. Regner vi 30–40 tonn CO₂ per million investert og prosjektkostnader kanskje opp mot 400 mrd. kroner, aner vi CO₂-konsekvenser i titalls millioner tonn. Uhørt.

Investeringene må kuttes kraftig

Norges klimamål for 2030 synes nå vanskelig å nå, med mindre både vei- og baneinvesteringene reduseres betraktelig, ved siden av at andre offentlige sektorer også tenker tilsvarende. Tradisjonell politikk må altså snus opp ned ved at det offentlige etterspør mindre industriprodukter. Da vil folk flest oppleve at klimautfordringen tas på alvor.

Reduseres for eksempel jernbaneinvesteringene, vil det dempe veksten i eiendomspriser og byggekostnader i Oslo-området, et stort problem for menigmann i boligmarkedet.

Statens behov for skatteinntekter vil avta og midler frigjøres, for eksempel til FoU i nye næringer, til klimatiltak med snarlig effekt (CO₂-fangst og lagring, skogtiltak, biodrivstoff etc. etc.) og ikke minst til betydelige økninger i NAV-rammene slik at folk «overlever» nødvendige omstillinger i arbeidslivet.

Les også

Fossil energi styrker skitten industri i fjerne land

Korrelasjon mellom inntekt, ressursbruk og CO₂-konsekvens er et faktum for enkeltpersoner så vel som nasjoner. Dette er like logisk som at høye personellkostnader gir pådriv for investering i driftsmidler. Her i landet har en gavmild natur og et velorganisert velferdssamfunn, med høy tillit, høy kompetanse og arbeidsmoral og ikke minst – ressursbruk – gjort oss rike.

I dette bildet har salg av fossil energi stått helt sentralt, for det har ikke bare gitt store CO₂-utslipp hos energikundene, vi har i stor grad bidratt til å styrke skitten industri i fjerne land. Slik er rikdommen blitt vår mest grunnleggende klimautfordring.

Men heldigvis, få land har et bedre utgangspunkt for en lønnsom og mindre smertefull omstilling enn et velutdannet og søkkrikt Norge. Hvis våre folkevalgte tør i tide.

Innlegget ble først publisert i Teknisk Ukeblads månedsmagasin, 1/2021.

Les også

Kommentarer (5)

Kommentarer (5)

Eksklusivt for digitale abonnenter

På forsiden nå