Agnete Fredriksen – Vaccibody

Kriseåret ble til et jubelår for forskningssjefen

I utgangspunktet skulle hun bli sosiolog. Uten gode veiledere hadde kanskje ikke Agnete B. Fredriksen ledet Norges fremste bioteknologiselskap i dag.

Da Agnete startet som biotek-gründer, savnet hun rollemodeller. Etter hvert ønsker hun å kunne prioritere mer tid til å hjelpe unge gründerspirer til en god start.
Da Agnete startet som biotek-gründer, savnet hun rollemodeller. Etter hvert ønsker hun å kunne prioritere mer tid til å hjelpe unge gründerspirer til en god start. (Foto: Sverre Chr. Jarild)

I utgangspunktet skulle hun bli sosiolog. Uten gode veiledere hadde kanskje ikke Agnete B. Fredriksen ledet Norges fremste bioteknologiselskap i dag.

For mange av oss ble 2020 et år uten de store begivenhetene, men for Agnete Brunsvik Fredriksen og Vaccibody ble det et jubelår.

I bioteknologi-selskapets lokaler i Forskningsparken i Oslo er det liv i kontorlandskapet, selv en januardag med koronarestriksjoner. Denne dagen er det flere nyansatte som har sin første arbeidsdag i selskapet. Enkelte kommer fra utlandet, og har først hatt 10 dagers karantene, før de går rett til hjemmekontortilværelsen. De som jobber på laben er likevel til stede i lokalene, og bidrar til en følelse av fysisk samhold mange av oss ikke har opplevd på jobben på snart et år. Men for Vaccibody har det vært i korona-året 2020 de virkelig har fått luft under vingene. Det er nå det tar av. Etter mange års motgang kan de endelig sveve.

Da vi skjøt opp rakettene og håpet på det beste for 2020 var de 28 ansatte. Da kalenderen bikket over til 2021 var de godt over 50 – og de rekrutterer fortsatt.

− Vi har planer om å fortsette og øke gjennom hele året. Det er basert på en ny strategi vi begynte med høsten 2019, om å utvide til infeksjonssykdommer i tillegg til kreft, og å satse mer. Og selvfølgelig har den strategien blitt enklere å effektuere med det samarbeidet vi offentliggjorde 1. oktober. Det krever mer av oss, men gir oss også muligheten til å starte mye nytt, ikke minst fordi det setter oss i en helt ny finansiell situasjon. Nå har vi penger vi skal omsette til verdi. Det må vi ha en god plan for hvordan vi skal gjøre, og da trenger vi folk. Det er stikk motsatt utfordring av hva vi har hatt de siste 13 årene, sier Fredriksen, som både er gründer, president og forskningssjef i Vaccibody.

Gullhøst

1. oktober 2020 inngikk Vaccibody en lisens- og samarbeidsavtale verdt 6,7 milliarder kroner pluss prosenter av fremtidig salg (royalties) med amerikanske Genentech, som er en del av verdens største farmasøytiske konsern − Roche-gruppen. Det er den største avtalen et norsk biotekselskap har fått noen gang. Avtalen innebærer at Genentech kjøper rettighetene til å videreutvikle Vaccibodys patenterte DNA-baserte, persontilpassede kreftvaksiner. På kontraktstidspunktet ble det norske gründerselskapet verdsatt til 17,5 milliarder kroner.

7. oktober ble de børsnotert, og 10. desember kunne Vaccibody rapportere svært lovende pre-kliniske data for en andregenerasjons koronavaksine. Dagen etter meldte Forskningsrådet at de ville støtte videreutvikling av denne koronavaksinen med 14,7 millioner kroner. Da TU gikk i trykken nå en drøy måned senere, var selskapets markedsverdi oppgitt til 19,9 milliarder kroner på Oslo Børs.

For Agnete B. Fredriksen er situasjonen nesten uvirkelig. Hun husker fortsatt den spede starten da selskapet ble etablert i 2007, med 100.000 kroner på bok, og hvor hennes første oppgave som var å søke om penger da hun startet i 20% stilling som vitenskapelig leder i selskapet på toppen av sin 100% postdok-stilling ved Rikshospitalet.

Hele patentet Vaccibody er bygget på startet faktisk med Agnete B. Fredriksens doktorgradsoppgave fra 2007: «Targeting vaccines to antigen presenting cells». Men for å forstå veien dit, hopper vi tilbake til begynnelsen.

Fra revy til biologi

Agnete er født i 1977, og vokste opp på Kjelsås i Oslo med en eldre bror og foreldre som begge var lærere og friluftsmennesker. Det var en fri oppvekst, hvor hun alltid fikk lov til å gjøre det hun hadde lyst til. Foreldrene var opptatt av at barna deres skulle gjøre skolearbeidet skikkelig, men aldri på bekostning av å ha det gøy.

− Vi var en veldig aktiv familie, og jeg har alltid vært veldig glad i sport. Jeg holdt på med alt fra å spille fiolin til å gå på langrenn, spille volleyball og tennis. Men jeg var veldig opptatt av å gjøre det jeg syntes var gøy hele tiden, så om det var en dårlig snøsesong med mye løpetrening istedenfor ski, hoppet jeg fra langrenn til en annen idrett, sier hun.

FAKTA

  • Agnete Brunsvik Fredriksen (43)
  • Stilling: President og forskningssjef i Vaccibody.
  • Familie: Bor i Rælingen med mannen Jostein og deres tre barn: Birk (10), Vera (11) og Gaute (15).
  • Utdanning: Bachelor i biologi ved Universitetet i Tromsø (1999), master i immunologi ved Universitetet i Oslo (2001) og doktorgrad i immunologi ved Rikshospitalet (2007). Hun fikk H.M. Kongens Gullmedalje for doktorgraden i 2008.

Å prioritere det som var gøy fulgte henne også inn på videregående skole. Da tok hun ikke realfag, men drev med revy og gjorde andre ting hun syntes var spennende og morsomt. Det var først da hun var ferdig på videregående, og satt med brevet om at hun hadde kommet inn på sosiologi på universitetet i hånden, at noe inni henne våknet. I dag tror hun det var en erkjennelse av hvor viktig det aktive livet og all tiden ute i naturen var for henne.

− I utgangspunktet hadde jeg nok en drøm om å gå og telle reinsdyr på vidda og kombinere det med jobb. Jeg tenkte det ville være spennende å lære mer om hvordan naturen fungerte, og var veldig fascinert av hvordan dyr og planter hang sammen. Derfor gikk jeg til en studieveileder og spurte om det var mulighet for å studere naturfag selv om jeg ikke hadde tatt realfag på videregående, og på 90-tallet var det faktisk mulig, sier Fredriksen.

Dermed startet hun på en bachelor i biologi i Tromsø. Det var selvfølgelig den flotte naturen som trakk henne nordover, i tillegg til en dose eventyrlyst og et ønske om å ikke være student boende i kjelleren hos mor og far. Ved siden av studiene kunne de som ikke hadde hatt realfag på videregående ta kveldskurs. Der sørget kjemi-professoren for sjokoladekake og cola til alle studentene under ekstraundervisningen, så til syvende og sist gikk det overraskende bra.

Det avgjørende patentet

− Jeg følte jeg kom raskt inn i det. Det var både spennende og morsomt, og jeg trivdes fra første stund. Men gjennom studieforløpet ble jeg mer og mer fascinert av humanbiologien, og syntes det var ennå mer komplekst og interessant, sier hun.

Mot slutten av tiden i Tromsø, fikk de snakke med mange professorer og forskningsgrupper for å ta stilling til hva de ville gjøre videre.

− Jeg falt for det professor Inger Sandlie holdt på med, som på det tidspunktet var antistoffer, sier Fredriksen, som derfor bestemte seg for å ta en master i immunologi ved Universitetet i Oslo, og havnet på Sandlies gruppe. Det fikk ballen til å rulle videre:

− Inger Sandlie hadde et tett samarbeid med Bjarne Bogen, som jobbet med antistoff-varianter av en vaksineleveringsteknologi. Og da jeg var ferdig med masteren, dukket dette prosjektet opp som først ble min doktorgrad, og så Vaccibody AS til slutt, sier hun.

Sandlie og Bogen hadde samarbeidet om vaksinemolekyler siden tidlig 90-tall, og utviklet det patenterte molekylet Troybodies, som de publiserte i Nature Biotechnology i 1999.

Agnete Fredriksen sier hun heller vil ta deres egenutviklede korona-vaksine enn konkurrentenes. – Måten vi målstyrer og leverer vaksinen på, og hvordan vi aktiverer hele immunforsvaret og lager best mulige drepe-T-celler, mener jeg gjør vår vaksine til en sterk andregenerasjonskandidat, sier hun.
Agnete Fredriksen sier hun heller vil ta deres egenutviklede korona-vaksine enn konkurrentenes. – Måten vi målstyrer og leverer vaksinen på, og hvordan vi aktiverer hele immunforsvaret og lager best mulige drepe-T-celler, mener jeg gjør vår vaksine til en sterk andregenerasjonskandidat, sier hun. Foto: Sverre Chr. Jarild

Høyrisiko

− Troybody-molekylet som vaksine hadde imidlertid svakheter. Jeg hadde ideer om hvordan vi skulle løse dette, og Inger Sandlie bidro med en molekylær utforming av molekylet. Basert på dette søkte jeg Kreftforeningen om en PhD-student, og fikk bevilgningen som gjorde at vi kunne ansette Agnete, sier Bjarne Bogen.

Og Agnete satte i gang:

− Den konkrete doktorgradsoppgaven var å lage dette forbedrede molekylet ved å kombinere tre deler fra tre ulike proteiner for å lage et helt nytt konstrukt. Det var ikke bare-bare. Jeg hadde jo tatt master og byttet en og en aminosyre, for så å se hele molekylet falle fra hverandre fordi det er så sensitivt for endringer. Når jeg nå skulle ta en del herfra, en del derfra, og blande det med en siste del fra et annet sted – og så få det til å folde seg riktig og skilles ut og samtidig ha den effekten sammen som de i utgangspunktet hadde hver for seg… det var veldig høyrisiko. Samtidig visste jeg at det ville bli knall hvis de tre delene funket og satt sammen, og jeg ble drevet av at man måtte være såpass innovativ og risikovillig for å skape noe. Men akkurat der og da syntes jeg det var skummelt å bruke det første året av en doktorgrad på noe jeg ikke visste om jeg ville få til. Det var en utfordrende start, sier Fredriksen.

Men hun fikk det til.

− Forskergruppene som hadde jobbet med Troybody hadde opparbeidet mye metodekunnskap i tillegg til viktig og nødvendig biologisk materiale som Agnete visste å utnytte til fulle, og hun fikk flotte resultater som la grunnlag for Vaccibody-teknologien, sier Inger Sandlie.

Da det ble klart at Fredriksen skulle presentere resultatene på en konferanse i Canada i 2003, fikk Sandlie og Bogen det plutselig travelt med å få patentert teknologien.

− Siden jeg hadde jobbet veldig individuelt det første året ble jeg nødt til å skrive mye av patentsøknaden selv. Det ble litt hastverksarbeid. Jeg tror jeg brukte 10 dager på den patentsøknaden, så det var ikke helt optimalt. Men det er jo den søknaden som er hele grunnpatentet vi fortsatt lever av i dag – så det ble bra nok!, sier Fredriksen.

− Det som gjør Agnete unik er at hun setter seg ambisiøse mål og når dem. Hun velger ikke den letteste løsningen, men den beste, sier Sandlie i dag.

Da Agnete Fredriksen disputerte i juni 2007 var allerede Vaccibody et etablert selskap – med den ferske doktorgradsstudenten og de renommerte professorene Sandlie og Bogen som en gründer-troika. Bogen sier i dag at valget av Agnete både var enkelt og naturlig, både fordi hun hadde gjort en kjempejobb med doktorgraden, og fordi hun var svært motivert for oppgaven.

Kultur og motgang

Men motstanden lot ikke vente på seg. Kommersialisering var ikke stuerent i akademia på tidlig 2000-tall. Det ble oppfattet som å bli drevet av feil krefter, fremfor å fremme grunnforskning, ifølge Fredriksen.

− Jeg syntes det var en veldig merkverdig tankegang, for jeg gikk jo inn i biotek-industrien nettopp for å kunne få lov til å jobbe med og få produktene frem til pasientene, sier hun.

− Hvor tror du motstanden mot kommersialisering kommer fra?

− Det har jeg vanskelig for å skjønne. Forskergjengen vi har her forsker jo på et minst like høyt nivå, og det vi gjør er kjempespennende. Det er bare litt mer strukturert, og det er et mål og en mening som er tydelig i andre enden. Men det har jo blitt bedre de siste årene, og innen bioteknologi tror jeg at mange nå ser potensialet. Det begynner å bli anerkjent at en stor del av den akademiske forskningen skjer i tett samarbeid med industrien, sier Fredriksen.

Selv føler hun at motstanden hun opplevde var kulturell, basert på inngrodde oppfatninger av hvordan biotek-selskaper skulle drives, og hvor mye forskning som egentlig skjer i bransjen. For hennes egen del var det skumleste mangelen på sikkerhetsnett om noe skulle gå galt.

− For meg personlig var det å tørre og satse veldig skummelt, fordi vi ikke hadde noe biotek-miljø i Norge i det hele tatt. Det var ingen andre selskaper jeg kunne starte i som en plan B. Om vi feilet, hadde jeg ingen system, finansiering eller trygghet. Det er noe vi ønsker å bygge opp for de som kommer etter, sier hun.

− Hvordan vil dere gjøre det?

− Vårt selskap er en blanding av forskere som kommer rett fra akademia, og folk i ledelsen som kommer fra utlandet og har jobbet i selskaper med mye biotek-erfaring. Ved å samle dem på ett sted, vil mange her få en bagasje som gjør dem egnet både til å starte nye firmaer – og til å bidra i andre norske biotek-selskaper fremover, sier Fredriksen.

− Hva mener du potensialet er for et norsk biotek-miljø?

− Vi har noe av verdens beste forskning på kreft-immunterapi. Det vi mangler er verdikjeden som kommer etterpå. Vi mangler produksjonsmuligheter, og alle påfølgende servicefunksjoner. Selv om vi klarer oss bra med å hente slike tjenester fra Frankrike, Tyskland og USA, hadde det gjort prosessen mye enklere om vi hadde spesialistene i nabobygget. Jeg synes vi må få en bedre kultur for å hjelpe hverandre frem i Norge. Vi burde ha nok selskaper og nok historier til å forstå fordelene av det nå, sier Vaccibody-presidenten.

Nå som Vaccibody har mer enn 50 ansatte, bruker Agnete Fredriksen mer tid på personalpolitikk og det å bygge selskap enn forskning. Men hun er fortsatt med på å legge strategiske planer og vurdere forskningsdata.
Nå som Vaccibody har mer enn 50 ansatte, bruker Agnete Fredriksen mer tid på personalpolitikk og det å bygge selskap enn forskning. Men hun er fortsatt med på å legge strategiske planer og vurdere forskningsdata. Foto: Sverre Chr. Jarild

Avgjørende støtte

Selskapets første produkt var en vaksine mot livmorhalskreft i 2011, som raskt viste seg å kunne være like effektiv på flere andre kreft-former. Men til tross for midler fra Forskningsrådet, og god støtte fra Sarsia Seed, trengte de fortsatt mer penger for å få fremgang i prosjektene. De hadde ikke råd til å ta vaksineteknologien sin inn i klinikk og vise at den faktisk fungerte i mennesker.

− Det var en av de to-tre gangene på veien jeg har vært nær ved å gi opp. Jeg synes det er tungt når man jobber og jobber for å få til noe og alt ser bra ut, og så er det umulig å få det finansiert videre. Det var mange år med mye jobb og veldig lite penger, og i 2014 var det like før jeg ville legge meg ned og gi opp, sier Fredriksen.

Vi kan bytte ut de spesifikke delene som Lego-klosser, og enkelt lage en vaksine mot nesten hva som helst

Sarsia Seed, som fortsatt er en av selskapets støttespillere, ga dem et lån mot at de skulle skaffe flere investorer. Og med hjelp fra Arctic kom gjennombruddet i juni 2014 – da fikk de 35 millioner kroner i investorstøtte. Det var nok til å ta vaksineteknologien inn i klinikk og få bevist at det virket.

Tidspunktet var nok ikke tilfeldig. Tidlig i 2014 ble det norske legemiddelselskapet Algeta kjøpt opp av tyske Bayer for 17,6 milliarder kroner på bakgrunn av suksessen med deres kreftmedisin Xofigo. Plutselig ble bioteknologi «hot», og investorene så potensialet for gevinst.

− Samme periode gikk også immunterapi fra å være helt uglesett til å bli noe som beviselig fungerte. Den sommeren var jeg ganske ekstatisk. Det var en veldig spennende prosess å hente de pengene første gang, og mange av investorene vi fikk da er med oss fortsatt, sier Fredriksen.

Nå testes livmorhalskreft-vaksinens respons videre ved Radiumhospitalet hos sen-stadium kreft-pasienter, med den samme vaksinen som de vet fungerer på tidlig utviklet livmorhalskreft, kombinert med en immun-sjekkpunkthemmer. De første resultatene fra den studien vil komme i løpet av året.

En drømmeprosess

I dag bruker Agnete Fredriksen mest tid på Genentech-avtalen. Fordi de holder til i San Fransisco, har hun en arbeidsdag som starter 08:00, og en ny som starter 17:00. Da er det en fordel med et nyoppusset hjemmekontor i huset i Rælingen, slik at ikke hele familien blir påvirket av hennes odde arbeidstider.

− Da landet stengte ned satt jeg på et gjesterom i kjelleren, men jeg fikk litt klaus. Når jeg skjønte at det ville bli hjemmekontor i en periode som føltes som resten av livet, pusset vi opp et rom ved siden av garasjen som egentlig var barnas herje-rom, med bordtennisbord og gamle møbler. De bruker det ikke så mye, så da fikk jeg isteden et hyggelig kontor hvor jeg kan trekke meg litt bort og hvor de vet at jeg er på jobb. Det har vært godt nå som det har vært mye kveldsjobbing med USA, sier hun.

Genentech har kjøpt rettighetene til Vaccibodys individualiserte, DNA-baserte kreftvaksine, hvor de lager én vaksine per pasient. Overtakelsen skal skje i løpet av en treårsperiode, hvor de har et veldig tett samarbeid innen alt fra bioinformatikk og produksjon til forskning og optimalisering.

− Å lage én vaksine per pasient er ikke noe man overfører fra en dag til en annen. Det er utrolig mange deler som skal fungere sømløst sammen, så nå er vi inne i en ekstrem samarbeidsperiode. Vi jobber veldig tett for å lære det desidert sterkeste forskningsteamet på immunterapi i verden alt om vår plattform og optimalisering på alle mulige måter i tre år nå, og etter det skal vi i prinsippet si «bye, bye», og så er det de som tar det videre, sier hun.

− Hvordan blir det å gi slipp på et produkt du har brukt så mange år på å utvikle, tror du?

− Det er jo de aller beste i verden som skal drive det videre. Etter at vi har fått lov til å være med på å bestemme og si vårt, og overføre kunnskap slik at vi sørger for at de kan alt vi kan før de overtar, så er dette en drømmeprosess. Det er akkurat slik vi ønsker det skal være, samtidig som vi lærer masse av ekstremt dyktige forskere som vi kan ta videre til nye produkter vi utvikler, sier Fredriksen.

− Vi kunne laget Vaccibody-vaksinen både som protein og RNA, men som DNA er produksjonen enklere, og produktet mer stabilt. Vi har klart å lage vaksine for hver eneste pasient vi har prøvd å lage vaksine for. Det samme er det ikke mange av de som bruker RNA som kan si, smiler Fredriksen.
− Vi kunne laget Vaccibody-vaksinen både som protein og RNA, men som DNA er produksjonen enklere, og produktet mer stabilt. Vi har klart å lage vaksine for hver eneste pasient vi har prøvd å lage vaksine for. Det samme er det ikke mange av de som bruker RNA som kan si, sier Fredriksen. Foto: Sverre Chr. Jarild

Korona-vaksinen

Da Vaccibody la ny strategi høsten 2019, og blant annet bestemte seg for også å satse på infeksjonsvaksiner, ansatte de den tidligere vaksinedirektøren i CEPI, Gunnstein Norheim, som ansvarlig for satsingen. Norheim startet 1. april i fjor – få uker etter korona-pandemien slo inn for fullt.

− Vi visste at teknologien vår var velegnet for pandemier, og når vi da hadde behov for å starte med hands-on-erfaring på infeksjon, var det veldig naturlig å begynne med korona, sier Fredriksen.

De kaller Vaccibody en plattformteknologi fordi grunnbasen er den samme, mens de enkelt kan bytte ut det som er spesifikt for hver enkelt sykdom, enten det er kreft eller virus.

− Vi kan bytte ut de spesifikke delene som Lego-klosser, og enkelt lage en vaksine mot nesten hva som helst, sier Fredriksen.

For korona var utfordringen først å finne ut hvilket antigen som måtte til, men så fort det ble klart at ett antigen ga beskyttende effekt i alle klinikk-testede vaksinekandidater, ble det enkelt for Vaccibody å lage sin egen versjon. I fjor sommer så de første gang lovende resultater i tester på mus, og utover høsten ble virkningsgraden så god og fordelene så tydelige at de offentliggjorde sine resultater i desember.

Selv om Vaccibody er et lite selskap i verdenssammenheng, med få ansatte og dermed små muskler sammenlignet med giganter som Pfizer / Biontech og Moderna, mener Fredriksen det de har fått til vil ha stor betydning for selskapets fremtidige satsing på infeksjonssykdommer, uavhengig av om de får muligheten til å bidra til å redde verden fra koronavirus eller ikke.

Det begynner å bli anerkjent at en stor del av den akademiske forskningen skjer i tett samarbeid med industrien

− Det er mange spillere, så det å vite hva som skiller oss fra de andre vaksineteknologiene, og hva vi kan tilby som ikke andre kan tilby, det er helt avgjørende. Med koronavaksinen ser vi at vår DNA-vaksine har en enklere og raskere produksjonsprosess enn mRNA-vaksinene. Vi har også veldig gode foreløpige data som tilsier at vaksinen kan være stabil i lang tid i kjøleskapstemperatur, og at den er effektiv allerede etter første dose fordi vi målstyrer vaksinen mot de cellene i kroppen som er best til å sette i gang en immunrespons. Vi aktiverer også alle deler av immunforsvaret, og har en svært effektiv drepe-T-celle-respons, slik at det ikke bare er antistoffer som nøytraliserer viruset, men også at de infiserte cellene fjernes raskt og effektivt, sier hun. Når de kan få testet vaksinen på mennesker, er usikkert.

− Under pandemien har det blitt ekstremt raske og uvanlige tidslinjer fordi det har hastet å få igangsatt vaksineringen. Det vil nok endre seg for andregenerasjonsvaksinene. Vi fortsetter derfor med å underbygge våre resultater og optimalisere vaksinen i det tempoet vi klarer med den bemanningen vi har, sier hun.

Anerkjennelse

Før jul måtte Fredriksen innløse nesten 250.000 aksjerettigheter (warrants) som ville utløpe ved nyttår. Hun valgte å selge aksjene, og tok dermed en gevinst på cirka 16 millioner kroner. Det ønsker hun ikke å snakke så mye om.

− Om utgangspunktet mitt var at jeg ville bli rik, tror jeg det er veldig mange andre og enklere måter jeg ville gjort det på enn å jobbe i 13 år for å få andre til å forstå verdien av vår teknologiplattform, sier hun.

− Så hva er det som driver deg?

− Det er vel et ønske om å fullføre. Jeg er notorisk på det. Jeg stopper ikke midt i snømåkingen av oppkjørselen heller, jeg må gjøre meg ferdig. Jeg har hele tiden hatt et ønske om å dra Vaccibody videre fordi jeg har tro på teknologien vår, og vil ikke gi opp bare fordi det har vært lange perioder hvor vi ikke har hatt penger eller nok støtte. Den store motivasjonsfaktoren for meg er at jeg vet vi kan hjelpe pasienter. At vi kan bidra med noe andre ikke kan. Det tror jeg veldig på. Jeg føler også vi har fått det verifisert av Genentech nå: De kan plukke akkurat den vaksineteknologien de ønsker fra øverste hylle i hele verdensmarkedet, og så velger de oss. Det gir en veldig god følelse.

I november ble Agnete Fredriksen tildelt Forskningsrådets innovasjonspris, for eksepsjonelt god utnyttelse av forskningsresultater som har ledet til innovasjon. Prispengene på 500.000 kroner donerte hun til innovasjonsprogrammet Spark Norge.

− Etter all motstanden jeg har fått og hvor vanskelig det har vært å være en av de første gründerne som lager biotek-selskap i Norge, er det veldig godt å komme dit at man blir anerkjent for jobben man har gjort. Men det hyggeligste var likevel å få penger jeg kunne gi videre til Spark-programmet, i håp om at det skal gi de som kommer etter meg en litt lettere reise. Jeg savnet selv tilgang på rollemodeller og erfaringer fra folk som hadde vært gjennom de samme fasene da jeg startet, så jeg har veldig lyst til å bidra og hjelpe andre. Når jeg blir eldre og ikke lenger jobber 200% i Vaccibody, er det noe jeg ønsker å prioritere tid til, sier hun.

− Så hvordan føles det – etter så mange år med hard jobbing – å være med og lede det som omtales som Norges mest verdifulle bioteknologiselskap?

− Hele det siste året har vært kjemperart, også før Genentech-avtalen ble signert, fordi man vet at de kan trekke seg i siste sekund. Jeg har følt mye på hvor viktig dette er for oss som selskap, og for meg personlig. Det har vært en slitsom og veldig emosjonell prosess, med ekstremt mye jobb, men også iblandet veldig mange drømmer, sier hun, og smiler.

Det var først i juleferien hun fikk satt seg ned for å kjenne etter. Den ene uken i året hvor hele verden har fri samtidig, kunne hun koble av fra doble arbeidsdager, og isteden nyte hyttelivet med familien på Hafjell og timesvis ute på ski med ungene. Det ga nok overskudd til at hun nå kan kjøre på igjen, med fulle energilagre inn i et nytt og spennende år for Vaccibody.

Artikkelen ble først publisert i Teknisk Ukeblads månedsmagasin, 1/2021.

Les også

Kommentarer (1)

Kommentarer (1)

Eksklusivt for digitale abonnenter

På forsiden nå