Klimatilpasning: Mange snakker om det – de færreste praktiserer det

Det er lett å tenke at hver enkelt må lage sin egen, særegne klimatilpasningsvei – helt fra bunnen av. Sånn er det heldigvis ikke.

Klimatilpasning: Mange snakker om det – de færreste praktiserer det
Overvannsbassenger er et eksempel på klimatilpasninger. I Deichmans gate i Oslo sentrum skal dette regnbedet bidra til å holde kontroll på overvannet. Foto: Bent Braskerud

De siste årene har klimatilpasning vært nevnt sporadisk – den senere tiden temmelig ofte. Den økte interessen skyldes blant annet vektleggingen av nettopp klimarisiko og -tiltak i FNs klimapanel, og det faktum at klimatilpasningen i Norge nylig fikk strykkarakter av Riksrevisjonen.

Basert på et godt dokumentert risikobilde er det all grunn til å ta klimatilpasning på alvor. Og: Klimatilpasning er ikke bare et offentlig anliggende, det er vel så viktig for privat sektor – men mange famler i blinde.  Det som mangler, er beskrivelser av hvordan både offentlige og private virksomheter skal møte risikobildet knyttet til en varmere, våtere og villere framtid.

Klimarisiko og internasjonale standarder for tilpasning

Planlegging er alltid vanskelig når man står overfor en framtidig og lite forutsigbar påvirkning. Størst usikkerhet er det knyttet til graden av kommende klimaendringer. Dette får vi gjerne presentert som ulike scenarier – og de spriker. Hvert scenario arter seg i tillegg ulikt, avhengig av for eksempel sektorer eller geografiske områder.

Forståelsen for viktigheten av klimatilpasning er nok økende, men mange mangler rett og slett metoder og verktøy for hvordan de skal gripe det an, skriver Jacob Mehus (t.v.) og Knut Jonassen i Standard Norge. Foto: Standard Norge

Utviklingen, altså graden av kommende klimaendring, bestemmes langt på vei av politisk vilje til oppfølging, kunnskapsnivå, opinionsdannelse og motivasjon på ulike nivåer i samfunnet. Det hjelper lite at mange land har ratifisert Paris-avtalen, dersom oppfølgingen uteblir.

Vi ser samtidig klare tendenser til at konspirasjonsteoretikere og opportunistiske politiske miljøer forsøker å bagatellisere klimautfordringene. Dette er makrotrender og usikkerheter man må ta høyde for under planleggingen.

Forståelsen for viktigheten av klimatilpasning er nok økende, men likevel har mange problemer med å komme i gang. De mangler rett og slett metoder og verktøy for hvordan de skal gripe det an. I en situasjon der virksomhetenes primære formål er så uensartede, omgivelsene så forskjellige og graden av klimaendring så uforutsigbar, er det lett å tenke at det ikke finnes et minste felles multiplum og at hver enkelt må lage sin egen, særegne klimatilpasningsvei – helt fra bunnen av.

Les også

Samling av beste praksis

Heldigvis er dette ikke tilfellet. I flere år har fagfolk fra mange land og sektorer kommet sammen for å utvikle felles, internasjonale verktøy. Som et resultat av dette er nyeste kunnskap og beste praksis samlet og nedfelt i tre målrettede ISO-standarder på området. Standardene gir informasjon om hvordan man skal gjennomføre og følge opp en klimatilpasning for egen virksomhet – fra A til Å.

De er tilpasset alle typer virksomheter, uavhengig av størrelse, plassering, om de er private eller offentlige, hvilken bransje de tilhører, type samarbeidspartnere og rolle/posisjon i og avhengigheter av eventuelle verdikjeder.

Fra løst snakk til klimatilpasning i praksis

Det at Norge og verden nå har fått gode og effektive verktøy for klimatilpasning, er et viktig svar på bekymringene i både klimarapportene fra FN og bekymringene fra Riksrevisjonen. Metodene, kravene og retningslinjene er generiske og baserer seg på beste praksis internasjonalt.

Nå er det opp til norske virksomheter, offentlige og private, å ta standardene i bruk, slik at vi – både som land og som enkeltvirksomheter – kan forberede oss best mulig på de endringene som kommer. Akkurat det kan vise seg å utgjøre de ultimate framtidige suksessfaktorene.

Les også