KOMMENTAR: 23. konsesjonsrunde – klimasøksmålet

Klimasøksmålet: En dom fra og for fortiden

Det var mindretallet i Høyesterett som trakk opp de mest interessante perspektivene da dommen i klimasøksmålet ble avsagt tirsdag.

Markering utenfor Høyesterett da klimasøksmålet ble behandlet i november. I dag kom dommen: Full seier for staten, men et mindretall mener det ble begått så store saksbehandlingsfeil at konsesjonsrunden skulle vært kjent ugyldig.
Markering utenfor Høyesterett da klimasøksmålet ble behandlet i november. I dag kom dommen: Full seier for staten, men et mindretall mener det ble begått så store saksbehandlingsfeil at konsesjonsrunden skulle vært kjent ugyldig. (Eirik Helland Urke)

Det var mindretallet i Høyesterett som trakk opp de mest interessante perspektivene da dommen i klimasøksmålet ble avsagt tirsdag.

Oljebransjen fikk sin ventede julegave, da Høyesterett avviste anken knyttet til leteboring i Barentshavet. Førstevoterende Borgar Høgetveit Berg konkluderte i realiteten med at spørsmålet om leteboring var noe domstolen ikke burde beskjeftige seg med, fordi det var et uttrykk for Stortingets vilje. Joda, det finnes mange juridiske detaljer i den 47 sider lange avgjørelsen som ble lest opp i direktesending tirsdag morgen. Men dette framstår som essensen: Vi holder oss unna. Dette er politikkens bord.

Dermed ble også resten av flertallets redegjørelse ganske så uinteressant. Høyesterettsdommer Berg, sønn av Høyres mangeårige stortingspolitiker Hallgrim Berg, gjorde det flere steder direkte og indirekte klart at dette spørsmålet må være opp til politikerne å vurdere.

Særlig Høyesteretts flertall gikk langt i å avvise at det som nå er paragraf 112 i grunnloven, skulle kunne brukes i praksis.

Vi sendte domsavsigelsen direkte - se opptaket her!

Kronglete vei til avgjørelse

Kjernen i denne paragrafen lyder:

«Alle har rett til eit helsesamt miljø og ein natur der produksjonsevna og mangfaldet blir haldne ved lag. Naturressursane skal disponerast ut frå ein langsiktig og allsidig synsmåte som tryggjer denne retten òg for kommande slekter.»

Disse programerklæringene kan synes meningsløse i en lovtekst, hvis de ikke skal kunne anvendes.

Veien fram til Høyesteretts avgjørelse har vært kronglete. Tre dommere ble erklært inhabile fordi de på et eller annet tidspunkt i livet hadde gjort eller sagt noe som kunne trekke i retning av at de faktisk var opptatt av miljø. Satt på spissen: Ingen høyesterettsdommere ble sjekket for habilitet knyttet til hvorvidt de støtter økonomisk vekst eller ei.

Vi kan tolke dette som at staten var så lite sikre på egen sak, at de måtte ty til alle triks for å sikre en mest mulig medgjørlig Høyesterett. Kanskje bidro det til å sikre seieren denne gangen, med 11 mot 4 stemmer. Men hvem vinner i lengden?

Dårlige utredninger

Skal vi se mot framtiden, var det langt mer interessant å lytte til vurderingene fra høyesterettsdommer Bergljot Webster. Hun ga miljøorganisasjonene en liten, men tydelig, seier:

«Når det gjelder spørsmålet om utredning av klimakonsekvensene av forbrenning, er jeg imidlertid kommet til at det er begått saksbehandlingsfeil som må lede til at de utvinningstillatelsene som ble gitt i 23. konsesjonsrunde i Barentshavet sørøst, er ugyldige».

Webster peker på at konsekvensene av oljeleting i Barentshavet ikke bare kan analyseres helt isolert – de må settes i en større sammenheng. Her ligger det indirekte sviende kritikk av både Olje- og energidepartementet og konsekvensutrederne. Utredningene var for dårlige og kom for sent. De respekterte i realiteten ikke grunnlovens §112 – som også skal sikre at befolkningen får miljøinformasjon. I Websters drøfting av saken finner vi altså de mest interessante vurderingene.

Les også

Lov å ta dårlige beslutninger

Hva nå? Det kan tenkes at miljøorganisasjonene kan ta saken videre til menneskerettighetsdomstolen (EMD). Det vil ta tid, og er det egentlig realistisk at EMD vil kjenne det norske vedtaket ugyldig? Vil det i så fall ha en praktisk konsekvens? Antakelig ikke.

Miljøorganisasjonene har forsøkt å benytte rettsapparatet for å stoppe en villet norsk politikk. At dette er en politikk som ikke nødvendigvis er særlig framtidsrettet, er mulig. Likevel: I et demokrati er det også viktig at de folkevalgte har frihet til å ta dårlige avgjørelser, like mye som gode.

Det som derimot er viktig, er at folkevalgte tar avgjørelser på godt grunnlag. Et grunnlag som altså var altfor dårlig, om vi aksepterer mindretallets vurdering. Og den framstår som god og veldig godt begrunnet, i motsetning til flertallets mer summariske syn.

Levert det svaret oppdragsgiver ønsket

Norge er svært opptatt av at norsk petroleumsvirksomhet er et gode for verden, fordi vi er flinkere enn andre til å utvinne olje og gass. Det henger svært dårlig sammen med at vi da ikke er i stand til å utrede konsekvensene av den samme virksomheten. Man kunne tro at noen ville frykte at gode utredninger av konsekvensene ville gi svar som verken Olje- og energidepartementet, oljeselskapene eller flertallet på Stortinget ønsker.

Etter tre runder i rettsapparatet, er vi i stor grad tilbake der vi startet: Er det flertall på Stortinget for å legge til rette for oljeutvinning i Barentshavet – selv om det så langt har vært et område fullt av tørre brønner? Prosessen gjennom det norske rettssystemet indikerer at kvaliteten på utredningene før beslutningen ble tatt, har vært overraskende svak.

Det er veldig lett å mistenke at man har levert svaret som ble etterspurt. Politisk er det nesten utenkelig at en konsekvensutredning skulle sette stopper for en konsesjonsrunde. En slik innstilling er ikke fremtidsrettet, den heller.

Vi må i stedet lete etter hva som er det beste svaret for Norge og norsk industri i et klimanøytralt samfunn, som vi faktisk skal styre mot. Deretter må vi ta beslutningene på faglig godt grunnlag. I motsetning til hva et betydelig mindretall i Høyesterett mener faktisk skjedde i 23. konsesjonsrunde.

Les også

Kommentarer (14)

Kommentarer (14)

Eksklusivt for digitale abonnenter

På forsiden nå