Iskanten

Iskanten rykket tilbake til start – med ett sentralt unntak

2020-versjonen er til forveksling lik den fra 2011.

Det er ikke store forskjellene mellom iskanten slik den så ut i 2011 og slik den ser ut i forslaget regjeringen har lagt frem i år. Den mest merkbare forskjellene er at oljelisensene lengst nord i Barentshavet sørøst ikke lenger er innenfor iskantsonen.
Det er ikke store forskjellene mellom iskanten slik den så ut i 2011 og slik den ser ut i forslaget regjeringen har lagt frem i år. Den mest merkbare forskjellene er at oljelisensene lengst nord i Barentshavet sørøst ikke lenger er innenfor iskantsonen. (Foto: Klima- og miljødepartementet/Kjersti Magnussen)

2020-versjonen er til forveksling lik den fra 2011.

Fredag i forrige uke la regjeringen frem sitt forslag til forvaltningsplan for de nordligste havområdene, deriblant hvordan de mener iskantsonen fra nå av skal defineres. De landet på et slags kompromiss mellom de miljøfaglige rådene og oljeindustriens ønsker, ved å trekke streken så midt mellom som det omtrent er mulig.

Klima- og miljøminister Sveinung Rotevatn (V) skryter av å ha flyttet grensen sørover og utvidet iskantsonen med nærmere 56.000 kvadratkilometer. Men det gjelder kun om man sammenligner med 2015-versjonen, et forslag til ny grense som aldri ble offisielt vedtatt.

Som kartet i toppen viser er den nye grensen til forveksling lik den som ble brukt i 2011, før grensen ble foreslått flyttet nordover av Solberg-regjeringen i 2015. Noen steder går den litt lenger sør, noen litt lenger nord.

Men spesielt ett unntak er viktig. Og litt for påfallende til å virke helt tilfeldig.

Les også

Ble flyttet nordover

For å forstå hvorfor dette har betydning, må vi ta med litt av historien. I 2015 skulle regjeringen utlyse nye blokker for oljeleting i 23. konsesjonsrunde. Det første på 21 år som åpnet opp helt nye områder.

Problemet var bare at enkelte av de helt nye områdene kolliderte med iskantsonen, hvor det i samarbeidsavtalen mellom Høyre og Frp, med Venstre og KrF som støttepartier, var spesifisert at det ikke skulle være petroleumsvirksomhet.

Her kan du lese mer om iskantsonen, isfrekvens og hva saken handler om.

Løsningen var enkel. Noen få timer før daværende olje- og energiminister, Tord Lien (Frp), inntok talerstolen for å lyse ut de nye blokkene, kom daværende klima- og miljøminister Tine Sundtoft (H) med meldingen om at iskanten ble flyttet nordover.

Frem til da var det en versjon fra 2011 som var gjeldende. Denne definerte iskanten som 30 prosent isfrekvens i april, basert på isdata fra 1967 til 1989.

Regjeringen hadde derimot kommet frem til at det var på tide med en oppdatering, all den tid isen faktisk beveger seg nordover. De la en nyere tidsperiode til grunn; 30 prosent isfrekvens i april, basert på isdata fra 1985–2014.

Dermed var alle oljelisensene i 23. konsesjonsrunde nærmest på magisk vis utenfor iskantsonen og åpningen av dem var ikke lenger i strid med regjeringsavtalen.

Tilbake til start

Så hører det med at dette så klart ble møtt med store protester, og opposisjonen satte foten ned. I 2017 bestemte energi- og miljøkomiteen at «en eventuell ny definisjon av iskanten skal skje med utgangspunkt i en helhetlig revidering av forvaltningsplanen for Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten». Som altså er det som er gjort nå.

Til tross for at den foreslåtte iskanten i 2015 aldri ble vedtatt, er det likevel denne versjonen som har blitt brukt i forvaltningen siden den gang. Rotevatn og hans regjeringskolleger mener dermed det er denne man må ta utgangspunkt i, når man sammenligner med den nye grensen. Det er ikke alle i opposisjonen enige i. 

Det er ingen tvil om at 2020-linjen på kartet ligger et betydelig stykke sør før 2015-linjen. Problemet er bare at den også ligger på omtrent samme sted som 2011-linjen, som altså var utgangspunktet før alt dette startet.

Så egentlig har iskanten bare rykket tilbake til start. Uansett om man mener det er riktig å legge 2011 eller 2015 til grunn, så kommer man ikke utenom at grensene fra 2020 og 2011 er svært like.

Og så var det denne forskjellen.

Omstridte oljelisenser

Da er vi tilbake til disse oljelisensene som alt handlet om i 2015. For de blokkene som var innenfor iskantsonen i 2011, som havnet utenfor i 2015 – ligger igjen utenfor i 2020. Så vidt det er.

Blokkene det er snakk om ligger helt nord i Barentshavet sørøst. Equinor er operatør og har siden tildelingen boret to brønner i Korpfjell-prospektet, én med et lite gassfunn som ikke er regnet som kommersielt, og én tørr.

Regjeringen gikk for et kompromiss for definisjonen av iskanten, da de la frem forvaltningsplanen for nordområdene. Den går lenger sør enn grensen de foreslo i 2015, men fremdeles lenger nord enn de miljøfaglige rådene. Foto: Polarinstituttet

Hadde regjeringen valgt å legge 0,5 prosent isfrekvens til grunn, slik de miljøfaglige rådene tilsa, ville Korpfjell havnet innenfor iskantsonen. I alt ville hele åtte tildelte lisenser havnet nord for grensen.

Da ville det store spørsmålet vært om den nye grensen skulle ha tilbakevirkende kraft, og om lisensene som var innenfor grensen dermed ble ugyldige. Eventuelt kunne man unntatt allerede tildelte lisenser og latt oljeselskapene fortsette å operere. Det kunne potensielt blitt nok en betent debatt.  

Når 15 prosent ble tatt litt ut av luften, kan man jo lure på hvorfor det var akkurat det tallet som ble valgt, annet enn at det ligger omtrent midt mellom de to eksisterende forslagene, 0,5 prosent og 30 prosent. Om ikke annet må det være lov å spørre om det er helt tilfeldig at den foreslåtte grensen går akkurat på utsiden av Barentshavets mest omstridte, tildelte oljelisenser.  

Les også

Kommentarer (3)

Kommentarer (3)

Eksklusivt for digitale abonnenter

På forsiden nå