Sweet Protection

Fra guttedrøm til storindustri

Man kan bli en ok ingeniør uten å studere ingeniørfag, dersom det er det som står mellom deg og drømmene dine, mener Ståle Møller.

Hvert hundredels sekund teller når Henrik Kristoffersen jager seire i slalåm. Da kan det rette utstyret gi avgjørende fordeler.
Hvert hundredels sekund teller når Henrik Kristoffersen jager seire i slalåm. Da kan det rette utstyret gi avgjørende fordeler. (Foto: Scanpix/Marco Trovati)

Man kan bli en ok ingeniør uten å studere ingeniørfag, dersom det er det som står mellom deg og drømmene dine, mener Ståle Møller.

Året er 1986. I fjellbygda Trysil har en gjeng tenåringer vært på gatekjøkkenet og leid en moviebox og skatefilmen «Thrashin’» på VHS. Med gardinene trukket for forsvinner de inn i en verden av skatekultur fra California, hvor gutta bygger ramper i bakgården, gjør heseblesende triks til enorm jubel fra et nærmest tilbedende publikum, og hvor selvfølgelig den som er råest på skateboard stikker av med den fineste dama til slutt. I 1986 har rullebrett vært forbudt i Norge i åtte år. Som det eneste landet i verden har vi en forskrift som blant annet sier at det er ulovlig å innføre, omsette og bruke rullebrett. Forbudet ble ikke opphevet før i 1989.

For 13 år gamle Ståle Møller er det noe som skurrer. For ham er idealet mer California, og mindre Trysil. I alle fall var det det han tenkte den gang. For en aktiv og grensesøkende gutt med altfor mye energi og skaperkraft, blir «Trashin’» vendepunktet: Han drar med seg kompisgjengen ned i farens garasje for å lage skateboard. Midt inne i de østnorske skoger fantes ikke et eneste lønnetre, så Ståle og de andre valgte det de hadde tilgang til: Bjørk. For å få bøyd treet nok til å lage rullebrett av det, banket de på hos alle de kjente for å samle sammen et stort antall tvinger for å kunne sette treplatene i spenn. Deretter bar det ut i skogen for å bygge egen skateboardrampe.

– På den tiden var alt vi kunne holde på med i fred på egenhånd appellerende. Skapergleden var veldig sentral, og vi fant fort ut at det gikk an å gjøre ganske mye på egenhånd om vi ble tvunget til det, sier Møller.

Ståle Møllers guttedrøm om å leve av å lage nytt og bedre sikkerhetsutstyr som kunne erstatte det som ikke fungerte startet i hjembygda Trysil, og det er fortsatt her Sweet Protection holder til. – Jeg er veldig stolt av posisjonen vi har fått. Det har vært en spennende reise, men den er langt fra over, sier han. Foto: Mona Strande/Teknisk ukeblad

Problemløsere

Oslo. Oktober 2019. I Sweet Protections showroom hos Active Brands på Økern i Oslo står nyhetsmediene i kø for å få noen minutter hver med skistjernene. De vil høre om Henrik Kristoffersens planer for sesongen og Ragnhild Mowinckels ambisjoner. Lucas Braathen må nok en gang redegjøre for sin vei mot å bli verdens beste alpinist, og tabloidpressen vil selvfølgelig høre hva veteranen Aksel Lund Svindal mener om det nye norske stjerneskuddets muligheter for å nå sitt hårete mål. Tabloidpressen står ikke i kø for å huke tak i mannen som er årsaken til at stjernene er samlet her i dag: Referansen de har felles, utenom at de er rå til å kjøre på ski, er Ståle Møller.

Sweet Protection

  • Norsk sportsutstyrsprodusent som lager hjelmer, briller, beskyttelsesutstyr og teknisk bekledning til ski, snowboard, padling og sykling.
  • Ble etablert i 2000, og har i dag 22 ansatte ved kontorene i Trysil og Oslo.
  • Eies av Active Brands, som i tillegg til Sweet har merkevarene Kari Traa, Johaug, Dæhlie, Bula, Åsnes og Vossatassar. I 2018 hadde konsernet en omsetning på cirka 1,1 milliard kroner.
  • Active Brands eies av FSN Capital (70%), Holta Invest (20%) og utøvere og ansatte (10%).
  • Har vunnet over 20 design- og innovasjonspriser i perioden 2001 til 2019.

Det er 33 år siden han leide «Thrashin’» på VHS, og 19 år siden Sweet Protection ble stiftet. Etter å ha viet 90-tallet til å avansere fra skateboard-produksjon – via klær, sekker og annet utstyr for turer på brett eller ski i fjellene rundt Trysil – til egenproduserte elvekajakker og hjelmer til samme bruk, kom gjennombruddet.

– Alt vi gjorde da – og fortsatt gjør nå – handler om å løse problemer. Vi hadde klær som ikke var funksjonelle, sekker som ikke satt godt på ryggen når vi skulle kjøre ski med dem, og kajakker som svingte dårlig og hadde skrog som ikke surfet godt. Vi mente at vi kunne løse ting bedre selv, og da var det jo bare å lage det vi trengte, sier Møller, som i likhet med mange andre i gjengen fort skjønte at han måtte bli industridesigner. Han tok utdannelsen ved Arkitekthøgskolen. Produktene de lagde til seg selv i garasjen i Trysil ble fort lagt merke til, og snart kom bestillingene.

Nå står han her, i skyggen av kameraene, og lar utøverne og produktene de bruker – og som han har vært med på å skape – tale for seg. Det er mer enn nok for ham. Det var jo tross alt slik det tok av i utgangspunktet: Da de lanserte sin første ski- og snowboardhjelm i år 2000, fikk de legenden Terje Håkonsen med på laget. Han regnes som en av historiens mest innflytelsesrike snowboardkjørere, og er fortsatt med.

– Verdens største selskaper i actionsport-miljøet har vært min skole. Jeg har jobbet med utvikling og prototyper i Burton og Oakley siden jeg var 16 år, og jeg hadde ikke begynt å jobbe med Sweet om de ikke hadde så gode designere og gjorde en så grundig jobb. De er veldig flinke. Ståle Møller er helt fantastisk, sier Håkonsen, som i dag er 45 år – akkurat som Ståle.

Les også

Fem fabrikker

Trysil. November 2019. Ståle Møller kikker ut av kontorvinduet i Trysil sentrum. Det har ikke kommet mye snø de siste dagene, men det har vært kaldt, og snøproduksjonen i skisenteret de har utsikt til har gjort bakkene vinterhvite.

– Det er det som er frustrerende med utsikten her: Når det er sol, skyfri himmel og snø på fjellet, sier han, med lengsel i blikket.

Kontoret ligger bare et steinkast unna der Ståle vokste opp, og hvor det hele startet. Det var i disse lokalene de monterte og sendte ut produkter de første årene. I 2000 laget de 60 hjelmer, men det tok ikke lang tid før 60 i året ble 60 om dagen. Det bare fortsatte å vokse, og i 2006 måtte de flytte all produksjon til Italia. I 2010 solgte de over 80.0000 enheter, og etterspørselen sprengte produksjonslinjene også ved den italienske fabrikken. I 2011 initierte de flytting til Kina for å klare å levere nok.

Raske prototyper: Sweet Protection har jobbet med 3D-printere helt siden oppstarten i 2000, men det er først nå nylig de har fått sine egne. De går døgnet rundt, og brukes spesielt mye til å lage design og utforming av deler som må testes hver for seg før de settes sammen til et helt produkt – som denne sykkelhjelmen. Foto: Mona Strande/Teknisk ukeblad

Hvor mye de produserer og omsetter for i dag vil de ikke ut med, men da de i 2014 ble kjøpt opp av Active Brands – som også eier merkevarer som Johaug, Kari Traa og Dæhlie – betalte de 50 millioner kroner for aksjene, ifølge Finansavisen. I 2018 omsatte konsernet for 1,1 milliard kroner.

I dag samarbeider Sweet Protection med fem ulike fabrikker om produksjon av hjelmer, briller og beskyttelsesutstyr for ski, snowboard, sykkel og kajakk. Men alt design- og utviklingsarbeid foregår fortsatt her hjemme.

– Vi er veldig stolte av det vi har fått til i Norge. Man har ikke de beste forutsetninger når man sitter i Trysil og utvikler høyteknologiske forbrukerprodukter som skal konkurrere mot internasjonale merkevarer med hele verden som målgruppe, men det har tvunget oss til å gå den harde veien. Selv om vi aldri har markedsført oss som norske, så er tilnærmingen vi har til produktene veldig skandinavisk på den måten at vi ønsker å gjøre ting veldig skikkelig og ordentlig, sier Møller.

Designdrevet

Skikkelig og ordentlig er ledesnoren for all teknologiutviklingen i selskapet. Grunntanken er at du får den beste opplevelsen i aktivitet når du kan glemme utstyret, og ikke irritere deg over det. Det skal bare fungere og gjøre jobben sin, så du kan ha det gøy. Og se bra ut mens du gjør det.

– Det er svært lite her i verden som ser mer «stylish» ut enn en backside 180 eller en skjærende sving i 100 km/t. Vi vil ikke dra ned estetikken i det, men heller prøve å tilføre noe som gjør at det ser enda bedre ut, sier Møller, som har tittelen design- og utviklingssjef i selskapet. De mange designprisene de har vunnet helt siden oppstarten, er bevis på at de lykkes med den biten. Men man selger ikke så mange produkter uten at det fungerer, og i funksjonaliteten ligger enormt mye ingeniørarbeid – uten at Sweet Protection har en eneste ingeniør ansatt.

Ståle kaller det designdrevet engineering.

– Vi er industridesignere, og som designere flest er vi veldig sta med et klart mål om hvordan produktene skal fungere, føles og se ut til slutt. På den måten er ingeniørfag og design på en måte det samme: Produktet er en helhet, og ingeniørarbeidet er en del av designprosessen, sier han.

For å eksemplifisere løper han opp trappen, og kommer tilbake med en full-face-hjelm for downhill med avtakbar hakebeskyttelse så den kan gjøres om til stisyklingshjelm. Fra en egen boks plukker han frem 80-90 ulike komponenter, og danderer dem utover bordplaten.

– Dette er alle delene denne hjelmen består av – og denne ene skruen er den eneste vi ikke har utviklet selv og laget verktøyunderlag for, sier han, og løfter opp en bitteliten skrue blant de mange komplekse delene.

– Vi er innom ganske mange fagområder bare for å lage én hjelm. Denne delen er laget i prepreg karbonfiber, dette er sprøytestøp, denne låsemekanismen består i seg selv av syv deler – det var ikke lett. Disse tekstilelementene har vi selv sydd prototyper til, denne delen er i presstøpt aluminium, og så har vi TPU, EVA, rustfritt stål, et spesielt DuPont-materiale som heter Zytel, og så er det polykarbonat og EPS som er støpt sammen. Det er vanvittig mange materialer som skal passe sammen perfekt til slutt, og veldig mange av prosjektene våre har denne kompleksiteten, sier Møller.

Les også

Nerder ut

I dag kan de flyte litt på 20 års erfaring, men Ståle Møller innrømmer at de har deltatt på svært mange veldig dyre kurs for å tilegne seg den kunnskapen de har om materialer, prosessering og produksjon.

– Jeg har ikke tall på hvor mange datablader vi har lest for å finne frem til slagfasthet og strekkfasthet og alle disse tingene. Vi må ha full kontroll på prosesseringen av alle typer materialer, for de krymper litt forskjellig, og vi har veldig små toleransegrenser i produksjonen. Det gjelder ikke minst for de delene vi lager produksjonsverktøy til selv – noe vi må når vi utvikler noe ingen har sett før. Det er veldig mye kunnskap ingeniører lærer på skolen som vi har vært nødt til å tilegne oss, sier han.

Ståle synes det er gøy. Han kan grave seg dypt ned i fagartikler om hvordan man skal konstruere en del for at den skal bli sterk uten at den blir overdimensjonert. Han koser seg med å lese om prinsipper for sprøytestøp, radier og godstykkelser, og kan nok mer enn de fleste om konstruksjon med kompositter.

– Når man lærer mer om ingeniørfag blir også designprosessen litt enklere, for da går det automatikk i hvordan vi tenker produkt og sammensetning. Det er fremdeles veldig designdrevet engineering, men samtidig har lidenskapen, nysgjerrigheten og nerdingen vi har for materialer og hvordan ting skal løses vært veldig drivende. Jeg vil tørre å påstå at vi har blitt OK ingeniører i løpet av de 20 årene vi har holdt på med dette, sier Møller.

Artikkelen fortsetter under bildet

– Ståle er en produktnerd. Når han lager noe, er det alltid kvalitetshåndverk med egenutviklede tekniske løsninger. Og han gir seg aldri før det blir jævlig bra, sier Aksel Lund Svindal, som kjøpte seg inn i Sweet i 2012. Foto: Mona Strande/Teknisk ukeblad
Les også

Membran og patent

Høstens nylansering er en skibrille, eller goggle. Som alltid hos selskapet startet idéfasen med spørsmålene: «Hvilke problemer skal vi løse?» og «Hva kan vi gjøre bedre enn det som finnes på markedet?» Svaret var at mange problemer måtte løses, og mye kunne gjøres bedre. For det første ville de ha et så stort synsfelt som mulig. Brillerammen skulle ikke være et hinder verken for sidesynet eller synsvinkelen oppover når du sitter i hockey, og de måtte finne riktig balanse mellom ventilasjon og trekk mot øynene. Brillen skulle sitte tett inntil hodet selv med hjelm på, og linsen måtte beskytte øynene selv om du skulle være så uheldig å treffe en port i 110 km/t. Og så var det selve linseteknologien:

– Som vanlig nerdet vi helt ut på det. Vi kontaktet øyeleger for å prøve å forstå hvordan øyet virker, hvordan lyset kommer inn og hvilke celler som oppfatter hvilket lys, og hva det er viktig for oss å se for ikke å forringe de opprinnelige sansene. Vi brukte lang tid på å forstå hvordan lys fungerer i forskjellige omgivelser, og hvordan fargene påvirkes av hvordan sollyset kommer gjennom atmosfæren på ulike breddegrader, sier Ståle Møller. Resultatet ble en linse som øker kontrastene, men gir en veldig naturlig fargegjengivelse.

For å unngå dugg har de en dobbellinse med et lufttett kammer imellom. Men om man tar med seg brillen fra 350 moh i Trysil til 3000 moh i Zermatt, vil det være forskjellig trykk inni linsen og utenfor. Dermed vil det komprimere seg litt, og optikken forvrenges. For å unngå det har de jobbet sammen med Gore for å utvikle en membran som hele tiden puster og utligner trykket mellom innerlinsen og ytterlinsen uavhengig av barometrisk trykk, og uten at det kommer fuktighet inn mellom lagene.

– Vi bruker mye tid på å se til andre industrier i jakt etter teknologi og materialer som kan løse et problem for oss. Det var slik vi begynte med avanserte kompositter inspirert av Formel-1, og det var også slik vi fikk ideen til membranen, siden vi visste at Gore hadde flere membranløsninger for medisin og annen industri, sier Møller.

De har også utviklet en helt ny og patentsøkt linsebytte-teknologi, som gjør at du kan skifte linse med én hånd uten å ta på linsen – og uten at den faller i bakken. Med kun én bevegelig del – en spak i brillekanten – kan du løsne linsen fra rammen, men den henger i magneter til du løfter den ut. Etterpå plasserer du ny linse mot magnetene, og den posisjoneres automatisk korrekt og trekkes inntil rammen slik at spaken kan dyttes ned for å låse den på plass igjen.

– Dét er ren ingeniørkunst, sier Ståle Møller med et stort smil.

Den lille skruen i hånden er den eneste delen på hjelmmodellen Arbitrator Trysil-selskapet ikke har utviklet og laget verktøyunderlag for selv. Totalt består den av 80-90 ulike komponenter i rundt 10 ulike materialer. Foto: Mona Strande/Teknisk ukeblad
Les også

Kommentarer (0)

Kommentarer (0)

Eksklusivt for digitale abonnenter

På forsiden nå