KOMMENTAR: Ladestandard i Norge

Er standardisering en brems for utvikling av tekniske løsninger?

For et par uker siden skrev jeg om trefaselading på det særnorske IT-nettet. Jeg viste at dette ville skape reaksjoner, og reaksjonene er velkomne fordi vi trenger en diskusjon rundt dette. Imidlertid viser reaksjonene at mange har en feil forståelse av hvordan standarder og normer fungerer.

Så når jeg hevder at 3-faslading på det særnorske 230 V strømnettet ikke er en lovlig løsning slik det praktiseres i dag, så er det for å skape en nødvendig diskusjon om hvordan dette skal løses, skriver Jan Tore Gjøby.
Så når jeg hevder at 3-faslading på det særnorske 230 V strømnettet ikke er en lovlig løsning slik det praktiseres i dag, så er det for å skape en nødvendig diskusjon om hvordan dette skal løses, skriver Jan Tore Gjøby. (Foto: Ole Petter Pedersen)

For et par uker siden skrev jeg om trefaselading på det særnorske IT-nettet. Jeg viste at dette ville skape reaksjoner, og reaksjonene er velkomne fordi vi trenger en diskusjon rundt dette. Imidlertid viser reaksjonene at mange har en feil forståelse av hvordan standarder og normer fungerer.

Det ser ut til at svært mange tror at standarder har til oppgave å forby løsninger, noe som selvsagt ikke er tilfelle. Hvis noe skal forbys så er det lovverket som gjør det. For å si det litt forenklet så beskriver standarder og normer forhåndsgodkjente løsninger eller metoder. Disse forhåndsgodkjente løsningene benyttes av dem som produserer utstyr eller gjør en installasjon for å oppnå en definert funksjon og et tilfredsstillende sikkerhetsnivå.

Hvis den beskrevne metoden følges, så kan produsenten skrive en samsvarserklæring. Hvis den ønskede løsningen ikke er beskrevet i en relevant standard så kan den fortsatt benyttes, men legges det et større ansvar på leverandørene. Der hvor lovverket krever det, for eksempel i elektroinstallasjoner, må leverandøren dokumentere at ønsket funksjon eller sikkerhetsnivå tilfredsstilles, hvis ikke dette kan og blir dokumentert kan ikke løsningen benyttes.  

Avvik kan være farbar vei

Så et avvik fra en standard er altså en fullt farbar vei. Standarder skal ikke være til hinder for utvikling av nye gode løsninger og de forbyr ikke løsninger. Imidlertid blir produsent og installatør av utstyr som ikke følger standarden pålagt et langt større ansvar for å kunne kalle løsningen for lovlig slik lovgivningen fungerer i Norge. Da må det framlegges god dokumentasjon på at sikkerhetsnivået er minst like godt som det loven krever.

Lovverket gir ikke en detaljert beskrivelse av et sikkerhetsnivå, men peker direkte eller indirekte på normer og standarder som til sammen gir det sikkerhetsnivået som myndighetene krever. Myndighetene følger selvsagt arbeidet med standarden og normer tett for å påse at deres interesser ivaretas.

Jeg har skrevet om sammenhengen mellom lovverk og standarder tidligere, og du kan lese det her.

Må ta diskusjonen

Så når jeg hevder at trefaselading på det særnorske 230 V strømnettet ikke er en lovlig løsning slik det praktiseres i dag, så er det for å skape en nødvendig diskusjon om hvordan dette skal løses. Det jeg mener, og som også kom fram av det jeg skrev, er at standarden som NEK 400 peker på – NEK EN 62196–2 – ikke beskriver dette. Standarden beskriver kun enfaselading for vårt strømnett.

NEK 400 er sentral her fordi normen beskriver de forhåndsgodkjente metodene og løsningen som kan benyttes for å nå det sikkerhetsnivået som myndighetene krever gjennom Forskrift om elektriske lavspenningsanlegg (FEL).

Poenget er hva dette betyr for elinstallatørene. De kan ikke uten videre gi en samsvarserklæring med NEK 400 på installasjon av en ladestasjon som benytter N-pinnen i Type 2-kontakten til å overføre en av de tre fasene ved trefaselading på det særnorske 230 V IT-strømnettet. Derimot må elinstallatøren levere dokumentasjon på at installasjonen som er utført, minst har samme sikkerhetsnivå som en installasjon utført i samsvar med NEK 400.

Les også

Produsentene bør dokumentere

Denne dokumentasjonen bør utarbeides av produsentene som anbefaler denne løsningen framskaffe, isteden virker det som de er mest interessert i å feie problematikken under teppet. Når Kjartan Nilsen i Easee skriver i sitt svar til meg at det er oppsiktsvekkende at jeg tar opp diskusjonen og at Easee ikke vektlegger argumentene om hva som står i standarden, så viser det kun at de ikke har forstått hvordan lovgivningen fungerer og hvilket ansvar de har ovenfor sine kunder.

Istedenfor å gå i forsvarsposisjon bør Easee og andre som er for denne løsningen være positive til diskusjonen som reises og arbeide for å få løsningen innenfor rammene av FEL.

Grunnen til at jeg tar opp denne problemstillingen er at jeg har fått spørsmål om dette i nesten alle mine kurs de siste årene. I det siste så har jeg også tatt problemstillingen inn som et eget tema slik at jeg kan belyse saken i presentasjonen jeg viser.

Må diskutere åpent

Imidlertid vil det være helt feil av meg å argumentere for mitt syn i lukkete forum siden jeg vet at det er andre har andre syn på dette enn meg. Av respekt for de med andre meninger har jeg presentert mitt syn der alle kan lese det slik at de kan svare og en nødvendig diskusjon kan komme i gang.

Et annet argument som kommer fram er at jeg, som leder av NK69, ikke burde ta denne debatten, men heller komme med en løsning. Det som imidlertid er viktig er at dette ikke kommer under NK69, selv om komiteen ofte kalles elbilkomiteen.

Dette kan selvsagt virke snodig for dem som ikke er kjent med oppbyggingen av komiteene og standardiseringsarbeid, men burde være godt kjent blant produsenter av ladeutstyr. NEK EN 62196–2 – standarden som beskriver Type 2-kontakten – administreres av normkomiteen NK 23 – Installasjonsmateriell. I tillegg er det normkomiteen NK 64 – Lavspenningsanlegg som er ansvarlig for NEK 400, normen som peker på den nevnte standarden. Problemstillingen jeg har tatt opp kommer altså ikke under NK69 som jeg leder.

Les også

Kommentarer (3)

Kommentarer (3)

Eksklusivt for digitale abonnenter

På forsiden nå