I årenes løp har filmproduksjonen forflyttet seg fra å være mer eller mindre «ekte vare», til å bli produsert med stadig mer troverdig grafikk via kraftige datamaskiner.
Både bilde og lyd kan legges på, endres og manipuleres i det uendelige, og den virkelige verdenen blir valgt bort til fordel for den kunstneriske visjonen til produsenter og regissører.
Filmtabber er ikke et ukjent fenomen. Det finnes tydeligvis folk som tilsynelatende ikke har noe annet å gjøre enn å sitte på gutterommet og rapportere om diverse saker som ikke stemmer i filmer.
Smykker og tatoveringer forflytter seg plutselig fra én kroppsdel til en annen, detaljer stemmer ikke med tidsperioden (for eksempel stjerneskruer i westernfilmer), og andre anakronistiske pussigheter, for å nevne noe.
Men alt dette er som regel bare tabber – uheldige glipp som hvem som helst kan begå, og litt som skrivefeil i en atrikkel som denne.
Litt annerledes blir det når produsentene bevisst og gjennomført legger inn effekter som kanskje ikke er helt realistiske. Det skjer stadig vekk, og er ofte en dyd av nødvendighet.
Årsaken er at man blant annet ikke kan brenne av 400 kilo dynamitt i sentrum av New York, og komme unna med det. Skal noe slikt bakes inn i en film, må man ta i bruk en blanding av pyroteknikk, lydeffekter, avansert datamanipulering og omfattende klipping.
Mulighetene på disse områdene har etter hvert blitt så store at stadig mer av filmproduksjonen har blitt flyttet til overarbeidede datafolk som sikkert daglig forbanner regissører som tror at alt kan ordnes på en pc-skjerm. For selv om mye kan gjøres, er dette tidkrevende arbeid. Blant annet derfor blir disse oppgavene i stadig større grad satt ut til land som Sør-Korea, Kina og India.
Likevel risikabelt
Moralen er altså at man ikke skyter med skarpe skudd under filmopptak, og man bruker ikke ekte bomber når det skal tas opp en scene med et terrorangrep mot Eiffeltårnet.
Man jukser.
Og man jukser gjerne utfra faste oppskrifter som har fungert tidligere. Men hvordan blir dette når det som vises overhodet ikke stemmer med virkelighetens verden?
– Det har nærmest blitt en tradisjon rundt hvordan man skal illudere en eksplosjon, forteller sivilingeniør og pyrotekniker Gunnar Bentzen hos CFC Pyrotechnics AS.
Bedriften hans leverer pyrotekniske spesialeffekter til både Forsvaret, filmproduksjoner og ulike større show rundt om i Norge.
– Mange hendelser, som store eksplosjoner, sjokk, fragmentering og lignende, er det vanskelig å gjengi på en «ekte» måte, siden dette vil forårsake massive ødeleggelser. En høybrisant (detonerende) eksplosjon i et tettbygd område er naturligvis uaktuelt. Samtidig er masse flammer og røyk visuelt mer attraktivt enn et kort lysglimt og en ekstrem sjokkbølge, som i seg selv har en begrenset underholdningsverdi. Filmpublikum har vent seg til at det er slik en eksplosjon skal se ut, sier Bentzen. – Men dette er likevel potensielt risikable ting som ikke bør overlates til amatører.
Noen produsenter løser problemene med eksplosjoner på en enkel og grei måte:
– Det er jo litt påfallende hvor ofte bandittene holder til i ørkenen i amerikanske serier som A-Team og McGyver, sier Bentzen, for en stekende ørken er jo ikke noe spesielt komfortabelt sted å bo. Men det er jo veldig hensiktsmessig for SFX-teamet (Special effects), for sand er i likhet med vann «ferdig fragmentert» og danner ikke farlig steinsprut når nedslagseffekter eksploderer for å simulere ild fra maskinkanoner.
Film-eksplosjonene er i tillegg også sjelden egentlige eksplosjoner, men en forbrenning av ulike kjemikalier; ofte noe så enkelt som diesel og/eller bensin. Og de er som regel ganske lydløse.
– Dette er enda en «jukse-faktor», sier Bentzen.
– Siden disse forbrenningene ikke lager noen lyd, må den legges på i ettertid. Filmprodusentene har et arsenal av ulike lydeffekter, og det er ikke alltid de klarer å velge riktig lyd til riktig hendelse. Men på den andre siden er jo selve filmopptaket av en «liksom-bombe», så hva skal man gå for? Og et tredje problem er at det er umulig å gjengi en ekte eksplosjon med lydanlegget i en kino – for ikke å snakke om i et privat hjem.
- Les også: Slik fungerer kjernevåpen
Vanskelig å gjengi
Lyd på boks blir til tider brukt flittig under redigeringen av filmer, og som sagt ofte fordi mange av dem ikke lar seg reprodusere og videreformidle i et opptak. Undertegnede skyter med store munnladningskanoner litt mer enn det som sunt er, og har i den forbindelsen vært med på mange tv-opptak. Felles for samtlige er at lydutstyret går i peak, og kutter helt når trykkbølgen fra kanonen kommer. Og felles for alle produsentene er at de sier «jaja, vi får legge på lyd i studio».
Så plukker de fram en «kanonlyd» som på ingen måte illustrerer hva som faktisk skjer. Her er et av de mest vellykkede opptakene som har blitt gjort av kanonskudd i Norge, uten at kameraet har kuttet lyden, eller i det minste gjengitt deler av den. Det ble foretatt med et veldig enkelt billig kamera fra Clas Ohlsson.
Også i andre sammenhenger blir lyden litt, eller veldig, feil. De fleste vet at dersom man kjører litt tøft med bil på en hard overflate, vil hjulene gi fra seg en umiskjennelig lyd. Denne lyden av gummi mot asfalt er et uimotståelig krydder for nær sagt alle filmprodusenter, og har blitt så vanlig at enhver film uten lyden kan oppfattes som kjedelig. Slik har det vært i minst 60 år.
Allerede i 1967 hører du lyden av hvinende dekk når en biljakt på Warren Beatty og Faye Dunaway i en kraftig V8 Ford går over jorder, skogbunn og grusveier i den herlige klassikeren Bonnie and Clyde fra 1967.
Andre lyder som ofte hentes fra utvalget i «lydboksen», er skudd og rikosjetter fra håndvåpen. Dette startet allerede før 2. verdenskrig, da westernfilmer kunne ha en og samme lyd på samtlige revolvere som ble avfyrt.
Det samme gjaldt de hvinende rikosjettene. I denne skudd-scenen fra 1959 med John Wayne har produsenten flittig benyttet seg av én skuddeffekt og én rikosjettlyd hele veien. Dette fenomenet har ikke endret seg fram til i dag, og sammen med hvinende dekk har dette blitt et så inngrodd lydbilde at de færreste tenker over at det slett ikke er slik det vil høres ut i virkeligheten.
- Forsvarets nye verktøy: «Hero» puster, har puls og blør
Hederlig norsk unntak
Men i rettferdighetens navn bør vi nevne at det finnes unntak. Den norske filmen Orions belte fra 1985 er et slikt. Den blir av mange regnet som Norges første moderne actionfilm, og inneholder skuddscener som er veldig realistiske for de som har vært i feil ende av et slikt gevær i virkeligheten. En scene hvor skuespiller Helge Jordal & co finner en sovjetisk lyttekabel på Svalbard og blir beskutt av russere, er spesielt realistisk.
Petter Borgli var en av produsentene til filmen, og hadde en utdannelse og karriere innen sprengning og SFX før han produserte filmen. Dermed var det naturlig at han tok styringen over dette under innspillingen.
– Vi brukte ekte våpen (AK-47 Kalasjnikov, journ. anm.), men løse skudd, forteller Borgli. Likevel var ikke dette spøk, for patronhylsene kom i en sabla fart. Jeg fikk faktisk en slik på et øye, og kunne ikke se på to dager, minnes han.
Borgli understreker at han også hadde med seg andre svært dyktige folk på dette, blant annet lydmannen Jan Lindvik. Sammen klarte de å skape filmopptak og et lydbilde som er skremmende likt ekte vare.
– Vi la ned mye jobb i å få tingene så realistiske som mulig, sier han.
- Les også: Bli med F-16 i jakten på to F-35
Ildsprutende prosjektiler
Mens prosjektilene i Orions belte klasket inn i fjellet på Svalbard, oppfører de seg som regel helt annerledes – og naturstridig – i amerikanske filmer.
– Det du ofte ser i actionfilmer, er at det spruter gnister der kulene treffer, nær sagt uansett hvor, sier Gunnar Bentzen.
– Prosjektiler er nesten uten unntak av bly, og ofte med en kappe av kobber. Ingen av disse materialene er i stand til å skape gnister, omtrent uansett hva de treffer.
– Denne effekten har blitt mer en regel enn et unntak i de fleste filmer, og årsaken er sannsynligvis at man begynte med å markere nedslag av prosjektiler med små eksplosiver, siden man sjelden bruker noe annet enn løsskudd under opptak. Disse vil naturlig nok ofte sende ut gnister, og så har det vel bare bitt seg fast, mener Bentzen.
Det er også ganske sjelden at kuler rikosjetterer slik at de lager den hvinende lyden som er godt kjent fra westernfilmer og andre actioneventyr.
– Blyprosjektiler er ganske myke, og selv om de har en kobberkappe, vil de som regel miste så mye fart når de treffer noe hardt at de ikke vil lage noen lyd eller rikosjettere, forteller Bentzen.
En annen sak som går igjen i mange filmer med skytevåpen, er at lyden fra skuddet kommer samtidig, eller til og med før, kulenedslaget. Hvis det filmes fra «offerets» posisjon, vil nedslaget av prosjektilet høres like før skuddet, siden prosjektilet som regel går langt over lydhastigheten.
Farlige biler
I tiden mellom omkring 1970 og 1990 var amerikanske biler direkte livsfarlige – i hvert fall om vi skal tro amerikanske filmer. Det gikk faktisk så langt at filmen Top Secret! i 1985 parodierte hvor lettantennelige disse bilene var.
Nå skal det også sies at Ford Pinto (som filmes her) ble kjent for å ha en bensintank som var utsatt plassert, men dette er uansett ganske tett på hvordan amerikanske biler ble presentert i filmer på denne tiden.
Om det var bilindustrien i Detroit som gikk i strupen på filmbransjen eller om det ligger noe annet bak, er ukjent. Men uansett har frekvensen av amerikanske biler som eksploderer uten en veldig god grunn sunket i de siste årene.
Et hederlig unntak er naturligvis James Bond-filmene, som ikke blir en ekte Bond-film uten seriøse mengder pyro. I tillegg er de jo også britiske produksjoner.
Mange husker kanskje TV-serien om MacGyver, som nærmest kunne lage et helikopter ut av noen binders og en strikk. Men det er ikke bare denne fyren som har klart å lage verktøy med en relativt vidløftig effekt.
James Bond besitter til tider hjelpemidler som er ganske fantasifulle, men likevel så realistiske at vi kan forestille oss at de kunne eksistert. Men ikke alltid. I filmen Skyfall produserer blant annet James og MI5-kollegene hans improviserte miner av haglpatroner som settes ned i gulvet på familiegodset til Bond.
Inntrengerne utløser disse når de kommer inn, og blir skutt i filler av patronene.
– Problemet med dette er at disse patronene bare ville gi fra seg et puff, og være like farlige som en liten kinaputt, sier Bentzen.
– En patron som denne trenger et kammer for å holdes på plass, og for å få haglene opp i en dødelig hastighet må de drives gjennom et løp. Sannsynligvis ville patronene bare sprekke, og brenne litt.
Den vanskelige «timingen»
I de aller fleste filmer der det forekommer eksplosjoner, hører vi smellet samtidig med eksplosjonen, selv om denne er langt unna. Det samme gjelder ofte lyn og torden. Slik er det naturligvis ikke i virkeligheten, og det vet også de fleste filmskaperne.
Likevel gjør de altså dette.
– Det har med tempo og timing å gjøre, forteller Gunnar Bentzen.
– Filmskapere må maksimere effektene de har til rådighet, og da må noen ganger realitetene og de fysiske lovene vike.
Bentzen driver mye med å simulere bakkeangrep med Luftforsvarets F-16 jagerbombefly på flyshow, og kommer da borti de samme utfordringene, men da «live».
– Et slikt show sendes direkte, og vi jobber mot en faktisk «deadline». Vi kan ikke pakke sammen og fortsette riggingen dagen etter, slik filmfolk kan. Vi må også ha et tempo på forestillingen på en frekvens som gjør publikum henger med og opplever mest mulig av showet. Skjer ting for fort, får ikke folk med seg opplevelsen, og det gjelder både F-16 og detonasjoner. Ofte vil virkningen på publikum faktisk bli større ved at skuddtaktene i de pyrotekniske effektene «sløves» i forhold til hvordan det ser ut i virkeligheten, inntil en grense hvor ting blir litt absurd og urealistisk. Vi utnytter også helt bevisst at det finnes en opplevd risiko hos publikum, det må gjerne se litt skummelt ut. Den faktiske risikoen er mye mindre, så vi «jukser» vi også, innrømmer Bentzen.
Alle typer underholdningsfilmer blir stadig mer realistiske, og du kan skape hele verdener og alle typer hendelser med datagrafikk. Ved hjelp av programvare og kraftige datamaskiner kan man projisere skyskrapere som faller sammen, fly som krasjer og sønderrevne mennesker på en måte som ikke var mulig for bare få år siden.
Men på noen områder må altså realitetene vike til fordel for det sirkuset vi ønsker oss. Vi gidder ikke å vente på smellet når eksplosjonen synes på skjermen. Og eksplosjonen – som på grunn av sikkerheten er forvandlet fra en fragmenterende, sønderrivende og livsfarlig detonasjon til en stille soppsky av ild og røyk – skal være nettopp slik. Det er ofte også visuelt sterkere, og det er dette vi har blitt vant til. Så da får vi vel bare la ingeniøren i oss ta en pause, og bli med på moroa uten å dvele ved logiske brister.
For, som det heter: Det er jo bare film.
