Helheten mangler: I Norge ser man ikke lenger helheten i energipolitikken, og lager et system hvor vi må eksportere subsidiert kraft til kontinentet med store tap, sier Norfunds daglige leder Kjell Roland. (Bilde: Øyvind Lie)

GRØNNE SERTIFIKATER OG KRAFTMARKEDET

– De grønne sertifikatene er som gift for kraftmarkedet

Fra å ha et av verdens beste energisystemer er vi på vei til å få et dyrt og middelmådig et, mener Norfund-sjef Kjell Roland.

Kjell Roland

  • Alder: 59 år.
  • Yrke: Sosialøkonom og forsker.
  • Daglig leder i Statens investeringsfond for utviklingsland, Norfund. Var med å stifte analyseselskapet Econ i 1986, en av arkitektene bak dereguleringen av kraftmarkedet på 1990-tallet.

 

– Vi er blitt mye dårligere til å se helheten i energipolitikken, og er på vei til å få et dyrt og overinvestert system, sier Roland, som var med å stifte Econ, en av arkitektene bak dereguleringen av kraftmarkedet på 1990-tallet.

Overflødig kapasitet

Nå er han daglig leder i statens investeringsfond for utviklingsland, Norfund.

– Vi bygger ut produksjonskapasitet vi ikke har bruk for, og derfor overinvesterer vi i overføringsledninger gjennom flott norsk natur. Deretter i utenlandskabler som skal til for å få ut kraften slik at vi kan importere kontinentale priser. Samtidig brukes det minst seks milliarder kroner på timemålere i husholdninger som det er veldig vanskelig å se den samfunnsøkonomiske gevinsten ved, sier Roland.

– Fra å ha et av verdens beste energisystemer er vi på vei til å få et middelmådig og dyrt system, hevder Roland.

Les også: – Skatteregler kan gi dyrere strøm

Du kjøper 'skitten' strøm  

Overser norske behov

– Hvorfor har det blitt slik?

– Fordi vi ikke har klart å se helheten i virkemidlene vi har til rådighet. Vi har organisert ansvaret i biter. Statnett skal bygge overføringskabler, mens kraftvolumet som kommer fra elsertifikatmarkedet kommer helt ut av lufta og har ingen sammenheng med behovet i det norske systemet. Da bare ruller tingene videre.

Roland mener problemet er at vi ikke har laget et norsk system.

– Vi importerer ideen om grønne sertifikater her og noen ideer der om hvordan utvekslingen med utlandet isolert sett kan se ut. Isteden burde vi sette oss ned og designe og finne ut av hvordan vi skal lage et robust og billigst mulig system for å løse våre energibehov.

– Hvorfor får vi ikke det til?

– Antakeligvis er summen av de målene vi har, særlig på klimaområdet, ikke forenlig med et markedsbasert system.

– I 1990 var begrunnelsen for energiloven at man skulle unngå overinvesteringer, og markedet skulle sørge for at investeringsnivået og sammensetningen ble riktig. Men nå er denne mekanismen fjernet gjennom det grønne sertifikatmarkedet, hvor utbyggingsvolumet styres politisk. Vi tar imidlertid ikke konsekvensen av det, sier han.

Les også: Svensk vindkraft blør

Venter overinvesteringer

– Er det riktig å ta beslutningen om volumet på utbyggingene ut av markedet?

– Det er de diskusjonene vi skulle hatt. Storbritannia er i en liknende situasjon som oss, og ser ut til å ha konkludert med at investeringsprosessen må styres politisk. Der er det slik at markedet bare ville levert gasskraft. Det er gode argumenter på lang sikt både av klimamessig karakter og for robustheten i nettet som taler for en miks av både vind, gass, kjernekraft og noe termisk kraft.

– Men Energiutvalget har vel behandlet dette?

– Jeg synes ikke Energiutvalget lyktes i å reise de egentlige systemmessige utfordringene. I 1990 var utfordringen delt. Det var en bekymring for at vi ville overinvestere i produksjon av vannkraft. Men overinvesteringene nå kommer til å bli gigantiske i forhold til det som var kritikken i 1990. I 1990 var en del av kritikken at prisene var forskjellige i ulike deler av landet. Ja, det har de blitt igjen. Så vi burde egentlig tilbake til å stille de samme systemspørsmålene som vi stilte i 1990. Da dreide diskusjonen seg om hvordan vi skal designe et godt system og hvem som bør ha ansvar for hva.

– Men er det ikke lurt å få mer fornybar kraft for å få opp fornybarandelen vår slik EU krever, slik at vi kan bruke kraften til elektrifisering av transportsektoren og av petroleumsindustrien?

– Ja, det kan være. Men da må vi ikke bygge kabler for å få tyske priser inn her. Hvis det var det vi ville, kunne vi bygd mye mer fornybar kraft og senket prisene på el slik at oljefyring forsvant og elbilene ble lønnsomme. Men det gjør vi heller ikke. Vi skal isteden betale for den dyre elen og i hovedsak eksportere den med store tap og veldig dyre ledninger til kontinentet.

Les også: Nekter Statnett å importere russisk atomkraft

– Borten Moe gjør det umulig å nå fornybarmålet  

– OED og NVE har sviktet

– Er det noe med det politiske systemet vårt som gjør oss spesielt utsatt for å havne i denne posisjonen?

– Historisk sett har vi hatt stor konsensus i denne delen av politikken i Norge. Jeg mener at ansvaret ligger hos OED og NVE som ikke har bidratt til et godt beslutningsunderlag for politikerne og som klarlegger de egentlige valgene.

– Men bidrar særinteressepartiene våre til at vi får en så fragmentert energipolitikk? I elsertifikatkampen sikret for eksempel Senterpartiet småbøndenes interesser, mens Arbeiderpartiet gjorde at industrien slapp å betale sertifikatkostnaden, samtidig som SV presset på for å få så mye ny fornybar energi som mulig?

– Jo, men slik har interessene i politikken også vært forskjellige tidligere. Jeg tror vi nå har så mange ulike mål, slik at vi får det vi økonomer kaller et overbestemt system. Vi prøver å gjøre mer samtidig enn det er mulig å få til. Derfor kommer ikke ting til å skje slik vi har tenkt oss. Noen vil gi etter. Vi var bedre til å tvinge gjennom konsistens i beslutningene tidligere.

Roland mener det ikke er klimamålene som er problemet, men at man må ta konsekvensen av det i systemet. De grønne sertifikatene er ikke forenlig med et markedsbasert system slik vi la opp til i 1990.

– Så da ville det vært bedre med et system med feed-in-tariff, slik for eksempel Tyskland har?

– Ja, eller det gamle systemet med investeringsstøtte, som Enova styrte.

Les også: Stat og kommuner kan tape 20 milliarder på elsertifikat

Irrasjonelle sertifikater

– Hva er det aller verste med elsertifikatene?

– At produksjonskapasiteten bestemmes ut fra hensyn som ikke har noe med balansen i det norske energisystemet å gjøre. Det er en type irrasjonalitet som vi aldri har hatt før. Når sertifikatene overstyrer hvor mye kapasitet som skal inn i systemet, blir det som gift. Jeg tror at de grønne sertifikatene var spikeren i likkista for et system der markedet bestemmer investeringene, sier Roland.

Han tror motstanden mot mange vindmøllene blir bastant, slik at det blir bygget ut mindre enn det som er målet.

– Motstanden mot Statnetts overføringslinjer vil også vokse, slik at linjene kommer mye senere og blir mye dyrere enn planlagt. Og prisene i Tyskland viser at regnestykkene på lønnsomhet ved å koble seg på det omliggende systemet kan endre seg veldig fort. Peak-prisen har falt kraftig i Tyskland fordi man subsidierer inn så mye solenergi. Det var det ingen som trodde. Så energipolitikken ikke bare i Norge, men også i Tyskland er inkonsistent. Dermed blir risikoen ved å investere kjempestor. Jeg tror ikke det kommer så mye elsertifikatkraft i 2020 som det man har som mål, sier Roland.

– Hva blir konsekvensene av dette?

– Jeg tror det vil tvinge seg fram en situasjon som vi allerede ser i Storbritannia, slik at det i Norge blir NVE som må overta styringen av kapasitetsutviklingen i systemet. Det er konsekvensen av at vi har mislyktes med å flytte investeringsbeslutningene over i markedet, sier Roland.

Les også: Kineserne vi forsyne britene med atomkraft

Høyeste krafteksport siden 2000

– Norge oppfyller ikke vanndirektivet

Statnett bygger nye utenlandskabler

- Energisparing blir mindre lønnsomt