5 gode grunner til at Norge bør satse på karbonfangst og -lagring

Det norske fullskalaprosjektet er unikt i verden. Et prosjekt som tar for seg hele verdikjeden for karbonfangst og -lagring, fra fangst og flytendegjøring av CO2, transport både på land og til havs, med mellomlagring og rørledninger ut i havet – og lagring i et reservoar under havbunnen i Nordsjøen.

Delprosjektene er nå til kvalitetssikring av det tekniske og økonomiske underlaget, i tillegg til at staten forhandler med de ulike aktørene om deres bidrag til investering og drift i prosjektet, dersom det realiseres.

Når neste års statsbudsjett skal spikres i høst, er det forhåpentligvis med en positiv investeringsbeslutning og en betydelig sum penger satt av til å gjennomføre fullskalaprosjektet.

Her er 5 gode grunner til at regjeringen bør bestemme seg for å gjøre nettopp det. Og én grunn til å droppe prosjektet.

1. Verden trenger det

Det har blitt gjentatt mange ganger, men det gjør det ikke mindre sant. Skal verden nå sine klimamål og hindre for høy temperaturstigning, med påfølgende klimaendringer, trengs CO2-fangst og -lagring. Alle FNs scenarier hvor temperaturstigningen holdes under 2 grader (for ikke å snakke om 1,5 grader), har CCS som en del av løsningen.

I dag fanges det CO2 en rekke steder i verden, men den lagres i stor grad ikke, den brukes. Noen former for bruk kan være et klimatiltak, for eksempel hvis det erstatter fossil CO2 eller om det brukes i produkter som varer lenge, for eksempel betong. Men i mange tilfeller vil den slippes ut igjen etter kort tid.

Det finnes uansett ikke nok bruksområder til at dette kan ta unna de mengdene med CO2 som må tas ut av kretsløpet. Derfor er det nødvendig med lagring.

Norge er ikke de eneste som jobber med lagring av CO2, men det norske fullskalaprosjektet er det eneste som ser på det i sammenheng med hele verdikjeden og det er prosjektet som ligger lengst fremme.

Tid er viktig faktor. Jo lenger tid det tar før tiltak settes inn, jo flere tiltak og mer utstrakt bruk vil være nødvendig for å klare å nå målene i Parisavtalen. Derfor er det essensielt å komme i gang med en fullskala utrulling av CCS så fort som mulig. Norge kan bevise at det lar seg gjennomføre, slik at resten av Europa, og forhåpentlig også resten av verden, kan komme etter.

2. Europa venter på et lager

Med «Green Deal» har interessen for CCS i Europa vokst. Land som tidligere har vært skeptisk til teknologien, som Tyskland og Sverige, har nå begynt å se at det vil være nødvendig for at de skal klare å nå egne utslippsmål. Mange industrier, som sement og stål, har ikke mulighet til å kutte alle utslipp fra produksjonen, og CO2-fangst står dermed igjen som eneste alternativ.

Men de får det ikke til på egen hånd. De kan fange CO2, men de har ikke noe sted å bli kvitt den. Og her kommer Norge inn. Så skal det også nevnes at det er en forutsetning for det norske fullskalaprosjektet at Europa følger opp med flere prosjekter.

I høst ble Høynivåkonferansen for for CO₂-fangst og -lagring arrangert i Oslo, etter et initiativ fra EUs klimasjef Miguel Arias Cañete. Her var målet å samle europeiske energiministre og ledende industri- og energiselskaper for å utveksle erfaringer og diskutere hvordan man kan utvikle og implementere CO₂-håndteringsprosjekter i Europa.

Samtidig fikk Norge en anledning til å vise frem fullskalaprosjektet og hva det jobbes med. Equinor kunne dessuten undertegne intensjonsavtaler med syv ulike europeiske industriselskaper som vil lagre CO2 i Nordsjø-lageret, dersom prosjektet realiseres. Konsernsjef Eldar Sætre kunne i tillegg fortelle at de var i samtaler med enda flere selskaper, og at det var en bestemt etterspørsel etter CO2-lager i det europeiske markedet.

Hvis Norge nå skulle bestemme seg for å ikke gjennomføre fullskalaprosjektet, kan det også være uheldig for troverdigheten til den norske stat, noe blant andre Jannicke Gerner Bjerkås, CCS-sjef i Fortum Oslo Varme, tidligere har påpekt. Det er bevisst jobbet med høy profil ut mot EU og fullskalaprosjektet har fått stor oppmerksomhet.

Så vil det nok også kunne være muligheter for at EU vil kunne bidra økonomisk, for eksempel gjennom sitt innovasjonsfond, hvor det ligger mye penger og CCS spesifikt er nevnt. Dette var også noe Cañete trakk fram da han snakket på høynivåkonferansen. Men europeisk medfinansiering er også en bekymring, ettersom tidsplanen for innovasjonsfondet ligger bak planen for investeringsbeslutning for fullskalaprosjektet og dermed kan komme for sent.

3. Teknologien er moden

Teknologien som brukes til CCS er moden. Det nye i prosjektet er i stor grad å sette sammen hele verdikjeden.

CO2-fangst gjøres som nevnt flere steder i verden alt i dag, og Norge har gjennom Teknologisenteret på Mongstad (TCM) testet ulike typer teknologi siden 2012.

I tillegg har Norge nesten 25 år med erfaring med lagring av CO2, fra oljefeltene Sleipner og Snøhvit på norsk sokkel. Equinor startet med CO2-lagring på feltene i henholdsvis 1996 og 2008.

Her har man tatt CO2 ut av gassen, før man har sendt den videre, for så å reinjisere CO2 på feltet og permanent lagre den. Reservoaret har blitt overvåket med seismikk, som er samlet inn med jevne mellomrom. Her kan de se at CO2-en fortsatt ligger nede i reservoaret og at det ikke har vært utslipp.

Dette er læring som Equinor tar med seg i arbeidet med Northern Lights, som er navnet på prosjektet med CO2-lageret som planlegges i Nordsjøen. Her ble resultatet fra den første brønnen akkurat klart, og viser at reservoaret med høy sannsynlighet har de egenskapene som skal til for å kunne fungere som et lager. Det viser også hvordan selskapet bruker kompetanse på seismikk og geologi fra oljeleting i arbeidet med CCS.

At Norge har en hel sokkel med stort potensial for lagring, Oljedirektoratet har anslått at det kan lagres hele 70 gigatonn – altså 70 milliarder tonn CO2 her, teller også med i beregningen.

Her kan du lese mer om hvordan et CO2-lager fungerer.

4. Arbeidsplasser og næringsliv

Ifølge en rapport fra Sintef kan en satsing på CCS skape 30.000 til 40.000 nye arbeidsplasser frem mot 2050, og med ringvirkninger kan det bli opptil 70.000 nye jobber.

Studien viser de industrielle mulighetene som en satsing på CO₂-håndtering, blant annet gjennom etablering av fullskalaprosjektet, vil kunne gi frem mot 2030 og 2050. Rapporten ser på muligheter for den norske prosessindustrien, og på Norge som vertsnasjon for industri, på hydrogenproduksjon fra naturgass med Nordsjøen som CO₂-lager, og på potensialet for skipstransport og teknologiutvikling.

Samtidig understrekes det at hvor store effektene blir, er avhengig av i hvor stor grad CO2-håndering vil bli tatt i bruk i Norge og Europa.

Hydrogenproduksjon fra naturgass med CCS er en mulighet spesielt oljeindustrien ser på med interesse. Det vil kunne gjøre naturgass fra norsk sokkel utslippsfri og bidra til nye forretningsmuligheter.

Etter hvert som etterspørselen etter olje går ned fremover, vil det bli et stort behov for å erstatte både arbeidsplasser og inntekter fra bransjen på andre områder. Karbonfangst og -lagring er ett av de områdene hvor Norge kan ta en posisjon og skape en industri.

5. Først ut

Skal Norge kunne ta en slik posisjon er det naturlig å tenke at det gjelder å være tidlig ute. Og det har vi muligheten til å være.

Dersom fullskalaprosjektet realiseres innen fristen som nå ligger til grunn, med investeringsbeslutning i høst og oppstart i 2024, vil det være det første i sitt slag.

Da kan man trolig etablere Nordsjøen som Europas lager for CO2 og bygge opp industrier rundt dette. Sintefs rapport peker dessuten på at en verdikjede i Norge også vil kunne tiltrekke seg industri, fordi det vil være enklere å å holde utslipp nede med enkel tilgang. Dette er en mulighet selskaper allerede har begynt å snuse på.

Dersom avgjørelsen om fullskalaprosjektet blir negativ, vil det ta lang tid før en hel verdikjede er på plass. Selv om enkeltprosjekter kan fortsette prosessen, vil det trolig gå langt flere år før CCS i full skala vil være mulig.

Selv ved en utsettelse av investeringsbeslutningen vil det påvirke fremdriften, fordi industriaktørene i prosjektet vil kunne slite med å holde på organisasjonen i prosjektet i lang tid uten aktivitet og det er fare for at de må ut på nye runder med anbud. De risikerer at prosjektet må gjennom nye runder for å godkjennes internt, og det vil også være fare for at arbeidet som er gjort så langt blir utdatert og må gjennomgås på nytt.

Å holde seg til tidsplanen har derfor flere fordeler.

Og ett argument imot

Fullskala karbonfangst og -lagring koster mye penger. Selv om «alle» er enige i at prosjektet bør realiseres, så er det ikke enighet om hvor pengene skal komme fra. Det innebærer store summer fra statskassen. Nøyaktig hvor mye vet man først etter at forhandlingene mellom staten og industriaktørene er ferdige, men det er snakk om mange milliarder kroner.

Og når regjeringen skal ta avgjørelsen om de vil satse på prosjektet eller ei, må kostnader og virkning veies opp mot hverandre. Og selv om man da konkluderer med at det er riktig å gjennomføre fullskalaprosjektet, må det fremdeles vurderes opp mot andre gode klimatiltak som kanskje kan gi høyere utslippskutt for tilsvarende ressursbruk.

Prosjektet må altså ikke bare være godt nok, det må være bedre enn andre tiltak.

Så kan man argumentere med at Norge må jobbe med utslippskutt og klimatiltak på flere kanter, men det er likevel ikke ubegrenset hvor mye som kan gjøres samtidig.

Et siste aspekt er at det er andre land som er mer avhengige av CCS enn Norge, og da er det kanskje ikke riktig at det er Norge som skal ta alle kostnadene ved å bygge ut en fullskala verdikjede. Det blir med andre ord viktig at det norske prosjektet fører til at andre følger etter.

Det må bli det første av mange, ikke det siste av få.