Norge har vært vesentlig mer lønnsomt for Statoil og Equinor, enn satsingen utenlands

Statoil, i dag Equinor, ble opprettet i 1972 som statens redskap for å bygge ut norsk kontinentalsokkel. Siden norsk privat kapital ikke var tilgjengelig i tilstrekkelig grad til å finansiere en risikofylt ny virksomhet, sto valget mellom utenlandsk kapital og et sterkt statlig engasjement. Selskapet fikk en privilegert stilling som håndhever av statens grunneierinteresser, med en dominerende andel i alle nye lisenser og tilgang til kapital på gunstige betingelser fordi staten kunne låne penger til lav rente for å finansiere selskapets vekst de første årene.

Frykt for at selskapet skulle bli for dominerende

Utgangsposisjonen ga Statoil store ressurser og tilsvarende ambisjoner. Det andre oljeprishoppet i 1970–80 sikret uventet store inntekter, som sammen med den ledende stillingen på norsk sokkel skapte frykt hos politikere og embetsverk for at selskapet skulle få en for dominerende stilling i norsk økonomi. Regjeringen Willoch I satte i gang en prosess for å svekke selskapets kontantstrøm ved en direkte statlig deltakerandel, Statens Direkte Økonomiske Engasjement, SDØE, som ble iverksatt i 1985. Hensikten var å gi det resterende Statoil friere hender til å vokse i utlandet.

Virksomheten i Norge har siden privatiseringen i 2001 vist seg vesentlig mer lønnsom enn geskjeften i utlandet.

Siden privatiseringen og børsnoteringen i 2001 har Statoil, nå Equinor, investert mer i utlandet enn i Norge, også i kostbare prosjekter som oljesand i Canada, skiferolje og skifergass i USA og på dypt vann i Angola og Brasil. Omtrent halvparten av selskapets påviste reserver er i Norge. Virksomheten i Norge har siden privatiseringen i 2001 vist seg vesentlig mer lønnsom enn geskjeften i utlandet.

I senere år, samtidig som selskapets internasjonale virksomhet har gitt store tap, er norsk sokkel blitt mer interessant ved en rekke mindre funn og ett stort funn, Johan Sverdrup. Lavere kostnader bidrar til et gjennombrudd i Barentshavet. Selskapet har i Norge forbedret sin effektivitet betraktelig i senere år, mens deler av virksomheten utenfor Norge fortsatt har store problemer.

I 2016 hadde selskapet et samlet resultat før skatt på 2,4 milliarder kroner. Virksomheten i Norge ga et overskudd på 39 milliarder kroner, men dette ble nesten helt oppveid av et negativt resultat i utlandet på 36 milliarder kroner, først og fremst fra virksomheten i Amerika, finansiert av overskuddet i Norge.

Investeringsprofilen avviker konsekvent fra inntjeningsprofilen

Resultatene viser at selskapets tidligere ledelse hadde undervurdert risikoen for prisfall på olje. I likhet med andre store oljeselskaper betalte Statoil/Equinor utbytte til aksjonærene, til tross for svak inntjening, og måtte derfor låne penger og selge seg ut av felt som selskapet i sin tid ble tildelt av den norske stat uten vederlag. Utbyttet til aksjonærene hever børskursen og bonusen til ledelsen, men selskapet svekkes ved større gjeld og færre reserver. Tallene viser at det hadde vært mer gunstig for Statoil/Equinor og den norske stat dersom selskapet hadde holdt seg til den opprinnelige formålsparagrafen: å bygge opp norsk petroleumsvirksomhet. Likevel fortsetter Statoil/Equinor å prioritere investeringer i utlandet, i 2017 med et stort oppkjøp i Brasil. Investeringsprofilen avviker konsekvent fra inntjeningsprofilen.

Under Helge Lunds ledelse ble Statoil en organisasjon som tjente gode penger i Norge, for å bruke dem på prosjekter i utlandet med til dels høy risiko. Spørsmålet er om det omdøpte Equinor forfølger noen ny strategi på dette punkt.

Svekker muligheten for innsyn

Et større antall datterselskaper i utlandet svekker innsynet og gir mulighet til å unndra skattbar inntekt. Dette problemet gjelder ikke bare Statoil, men alle store foretak med internasjonal virksomhet, uansett statlig eierskap. Rentefrie lån fra Statoil til datterselskaper i utlandet er én mulighet til å overføre inntekt og unndra skatt i Norge. Det juridiske grunnlaget er omstridt. En dom i Høyesterett i 2007 ga under dissens selskapet medhold i at et rentefritt lån til et datterselskap i Angola kunne likestilles med en tilførsel av egenkapital.

Det er påfallende at daværende Statoils styre, der den norske stat utnevner et flertall av medlemmene, i denne saken, som i mange andre saker, solidariserte seg med selskapets ledelse, ikke med hovedaksjonæren. Dette viser at den norske stat, hovedaksjonæren, ikke har styring med Statoil, neppe heller med sine øvrige eierinteresser i næringslivet. Det er også påfallende at Statoil brukte betydelige ressurser på å unndra skatt fra hovedaksjonæren, uten at forvalteren av eierskapet, Olje- og energidepartementet, grep inn. I stedet måtte skattemyndighetene gå til rettssak.

Risikoen for staten, hovedaksjonæren, så vel som for det norske samfunn viste seg etter Helge Lunds mangeårige ledelse. Med to tredjedeler av aksjekapitalen har staten utvist en påfallende mangel på eierstyring. Resultatet er at Statoil kunne skusle bort hundrevis av milliarder for samfunnet. For Norge hadde pengene hadde gjort bedre nytte for seg i Oljefondet. Selv om hovedaksjonæren, den norske stat, utnevner flertallet av medlemmene i Statoils styre, viser erfaringene at dette ikke fører til noen styring med selskapet. Skiftende regjeringer og statsråder har unnlatt å legge føringer til tross for statens dominerende andel.

I Statoils styre har det sittet mange kjente norske kvinner og menn som ventelig burde ha hatt innsikt i oljevirksomheten og oljemarkedet. Viktige navn er tidligere oljeminister Marit Arnstad, de tidligere utenriksministrene Børge Brende og Bjørn Tore Godal, fra rederinæringen Elisabeth Grieg og Grace Reksten Skaugen. Til tross for en betydelig kompetanse i styret foretok Statoil alvorlige feilinvesteringer, først og fremst i Nord-Amerika.

Har blitt tildelt omfattende privilegier

Statoil ble i sin tid etablert som et politisk virkemiddel med et klart samfunnsoppdrag. Derfor har selskapet opp gjennom årene blitt tildelt omfattende privilegier på norsk sokkel. Det har kunnet vokse seg stort på en begunstiget tilgang på arealer gjennom mange år. Formålet med selskapet har vært å utvikle norsk sokkel fremfor å tjene penger. Eieren, Olje- og energidepartementet, har så vidt vites aldri stilt krav til lønnsomhet.

I 1985 ble en stor del av oppstrømsvirksomheten skilt ut og tilført et eget statlig organ, Statens direkte økonomiske engasjement, SDØE. Hensikten var å begrense Statoils kontantstrøm. SDØE innebærer enkelt sagt at staten tar en direkte andel av et olje- eller gassfelt, som den finansierer selv, bærer samme andel av kostnadene for, og tar en tilsvarende andel av netto inntekt. Over tid har ordningen vist seg lønnsom for staten. I norsk oljehistorie har SDØE vært statens viktigste inntektskilde, selv om ordningen først kom på plass i 1985, med en samlet inntekt i overkant av 2600 milliarder kroner frem til og med 2018, mer enn særskatten eller selskapsskatten.

Petoro har også en rolle

Som forvalter av Statens direkte økonomiske engasjement, SDØE, er Petoro et av verdens største oljeselskaper, med sine olje- og gassreserver er det omtrent jevnstort med Statoil på norsk sokkel. På grunn av en lavere utvinningsgrad har Petoro en lengre reservehorisont enn Equinor. Petoro er en administrasjon, intet selskap med egen virksomhet. Petoro utgjør et mulig virkemiddel i oljepolitikken, ikke som et alternativ til Equinor, men som et sterkt supplement.