I oktober var det 50 år siden Ekofisk-funnet, det første kommersielle oljefunnet på norsk sokkel. Likevel er det sånn at datoen mange forbinder med Ekofisk er 23. desember. Det var da riggen forlot brønnen, og Phillips Petroleum ringte inn til Oljekontoret i Industridepartementet og fortalte om gigantfunnet, som skulle forandre Norge og gjøre landet til en oljenasjon.
Ocean Viking befinner seg i den sørlige delen av Nordsjøen, 300 kilometer sørvest for Stavanger, på oppdrag for Phillips Petroleum. Riggen har nylig boret en brønn som holdt på å komme ut av kontroll, og har flyttet seg omkring én kilometer, for å gjøre det aller siste forsøket på å gjøre et betydelig oljefunn på norsk sokkel.
For 50 år siden, 24. oktober 1969, bryter borekrona gjennom til krittlaget, og riggen borer raskere, hjulpet av trykket i brønnen. Blant dem som står på boredekket er roughneck Henry Munkejord.
– Vi boret bare noen få fot ned i dette og sirkulerte rundt, for å se hva det var. Og det var begynnelsen på alt, egentlig. Det var Ekofisk. Men det tok mange år før jeg skjønte betydningen av det, forteller han til Teknisk Ukeblad.
Den siste brønnen
At den «siste» brønnen på norsk sokkel i det hele tatt ble boret var ikke en selvfølge, for selskapene som hadde lett etter olje på norsk sokkel var i ferd med å gi opp og trekke seg ut. Phillips Petroleum ba Oljekontoret om lov til å slippe å bore dette siste hullet.
– Men Oljekontoret sa nei. I så fall måtte de betale 1 million dollar for å få lov til å trekke seg ut. Så da ble det til at de likevel boret brønnen, forteller Kristin Øye Gjerde, seniorforsker ved Norsk oljemuseum, til Teknisk Ukeblad.
Trodde det skulle bli ny skuffelse
Munkejord og de andre om bord på Ocean Viking hadde ikke store håpet om at de hadde gjort et større funn. Det var allerede gjort småfunn på norsk sokkel, som ikke lot seg utvinne. De trodde dette skulle føye seg inn i rekken over skuffelser.
Roughnecken antok at de skulle gjennomføre de nødvendige prøvene, plugge brønnen og dra hjem – for deretter å måtte se seg om etter ny jobb.
– Vi bare boret et hull. Det var ikke noe dramatikk i det hele tatt, sier Munkejord.
Vi var ikke i stand til å lese hva konsekvensene av dette kunne bli. Det var det egentlig ingen som kunne
Henry Munkejord, tidligere roughneck på Ocean Viking
Slik gikk det jo ikke. 50 år senere vet vi hva dette oljefunnet utløste:
.png)
Sikkerhetskultur
I dag har oljebransjen i Norge et av de strengeste HMS-regimene i verden. Noe av det som har bidratt til å utvikle sikkerhetskulturen på sokkelen er hendelser på nettopp Ekofisk-feltet. Bravo-utblåsningen i 1977 og Alexander Kielland-ulykken i 1980.
– Den sikkerhetskulturen vi har på norsk sokkel er bygget på erfaring fra etterarbeidet fra ulykken og den læringen som kommer herfra. Som selskap har vi med oss en ydmykhet, og den beredskapen og HMS-kulturen vi har bygget opp, i samarbeid med andre selskaper og offentlige myndigheter, har vært enorm, sier Jan-Arne Johansen, direktør for driften av Ekofisk-området.
Men dette er noe som har bygget seg opp over tid. I starten var det litt mer cowboy-tilstander.
Vi hadde mer flaks enn… vi var heldige. Fytti rakkern. I dag hadde de stengt ned hvis de visste hva vi gjorde
Kjell Øyvind Tendenes, tidligere oljeingeniør i Philips petroleum
– Intenting var lagt til rette
Også på transport har det skjedd store endringer fra starten. Mike Boxill, som fløy den aller første helikopterturen i Nordsjøen i 1966, forteller om at lite var lagt til rette.
– Det var ingen navigasjon, det var ingen kommunikasjon, det var ingenting lagt til rette for helikopterflyvning. Esso hadde heller ikke utstyr på riggen, forteller han til Teknisk Ukeblad.
Første turen fløy han sammen med en testpilot fra Sikorsky og en representant fra Luftfartsverket. Da hadde de et radiofyr rett utenfor Stavanger, som de kunne se på instrumentene, og vite at de fløy fra den.
Så fløy vi i en time og et kvarter og så måtte vi se om vi kunne se riggen. Det var ikke så mange rigger der ute, så da fant vi jo den
Mike Boxill, tidligere helikopterpilot i Helikopter Service
Øyvind Breda, som også var helikopterpilot i Nordsjøen på 60-tallet, utdyper.
– Vi brukte et navigasjonssystem som tyskerne hadde laget under krigen. Det sto på Varhaug utenfor Stavanger og det sendte ut signaler i sektorer, med 60 prikker, og så sektorer med 60 streker og så prikker og slik fortsatte det. Så du måtte vite omtrent hvor det var, og så måtte du telle prikker og streker i headsetet, pip – pip – pip, dyt – dyt – dyt. Ekofisk lå på 38. Så du fløy utover og fulgte den. Men det var ingenting som fortalte hvor langt ute du var, forklarer han.
Jubileum
Ekofisk er i dag et område bestående av i alt åtte felt, hvorav tre av dem fortsatt produserer, blant annet selve Ekofisk-feltet. I alt har det vært 32 plattformer i området. Fra oppstarten har det gjennomgått en enorm utvikling, både sikkerhetsmessig, teknologisk og i størrelse.
Vi trodde vi skulle jobbe med Ekofisk i kanskje 20 år. Maks. Etter å ha jobbet i 50 år er det fortsatt 20 igjen
Leif Surdal, tidligere ansatt i oljeserviceselskapet BJ
Da Ekofisk ble funnet ble det antatt at de ville kunne utvinne 17 prosent av oljen under bakken. I dag er det klart at de vil ende opp med en utvinningsgrad på over 50 prosent.
For de om bord på Ocean Viking denne oktoberdagen i 1969 var det lite som føltes historisk der og da. Det var ingen som kunne forutse hva slags betydning den «aller siste» letebrønnen skulle få.
I dag regnes Ekofisk som begynnelsen på den norske oljealderen. 50 år senere kan vi se tilbake på 24. oktober og vite at det var starten på en industri som endret Norge, og ga oss en verdiskapning som gjorde det velferdssamfunnet vi har i dag mulig.
Se opptak fra TUs Ekofisk-seminar her
