Industriutvikling og grønn omstilling – ingen gratis lunsj, selv for Norge

Tiden raser av gårde, og regjeringen har planer om at man i løpet av første kvartal 2023 skal utlyse de første havvindfeltene i Norge. Samtidig herjer en krig i Europa, og man blir tvunget til å ha de kortsiktige utfordringene og den nødvendige langsiktige utviklingen med seg på veien.

I mai skrev jeg om at krigen i Ukraina har satt fart på EUs planer om omstilling bort fra fossil energi gjennom sitt program RePower EU, og da helt spesielt veien bort fra russisk gass. Som alle vet har mye skjedd siden mai, og sist i rekken de siste ukene har vært EUs planer knyttet til energimarkedene.

Kommisjonens president, Ursula Von der Leyen, holdt onsdag sin årlige «State of the Union», hvor hun trakk frem at dette var den første talen av denne sort som var blitt avholdt mens et europeisk land er i krig. Der trakk hun frem flere forslag til tiltak for medlemslandene.

Et av tiltakene dreier seg om at for å omfordele de store overskuddene hos kraftprodusentene som følge av skyhøye gasspriser og medfølgende ekstreme strømpriser, foreslås det at mellomlegget mellom en kraftpris på 180 €/MWh (ca 1,8 NOK/kWh) og markedsprisen skal betales fra kraftprodusentene til statene slik at dette kan fordeles tilbake til befolkningen. Forslaget er at dette skal gjelde for fornybar kraft, atomkraft og produksjon fra brunkull.

Ligner på det norske

For Norges del er kraftprodusentene eid av stat, kommuner og fylkeskommuner, og man er derfor på sett og vis allerede i forkant av forslaget med et fiktivt pristak for produsentene. At overskuddet også skal omfordeles tilbake til befolkningen, er i stor grad dekket gjennom ordningen for strømstøtte, og her er det også varslet at det kommer en ordning for næringslivet.

Uansett vil det helt sikkert bli en mer (eller mindre) opplyst diskusjon om hvorvidt EUs tiltak er relevante for oss.

I tillegg skal EU-landene redusere elektrisitetsbruken med 10 prosent, hvilket vil bidra til at prisene faller ytterligere, her er energieffektivisering viktig.

Bjørn Haugland skrev i sommer at Norge er en klimasinke, at større utslippskutt må til og at det må skjer raskt. Jeg deler fullt og helt Hauglands ønske om at Norge skal ha en tydelig visjon om å være en pådriver for de klimaløsningene verden trenger.

For å bygge videre på Hauglands gode poenger, vil jeg trekke frem at teknologiutvikling og overganger også krever store investeringer, og nok en gang er vi godt posisjonert for å kunne gjøre nettopp dette.

Et tredje viktig punkt i kommisjonens tiltaksplan er at man skal gå i dialog med gassprodusentene, hvor Norge og statsministeren er nevnt konkret, om hvordan man kan få ned prisene på gass.

Ikke gjort over natten

Om lag halvparten av Norges energibruk på fastlandet stammer i dag fra fossile kilder, den andre halvparten stammer fra elektrisitet fra fornybare kilder. For utviklingen av ny grønn industri, samt å avkarbonisere den siste halvdelen av energibruken, kreves det store mengder kraft.

Equinor skal i løpet av året knytte verdens største flytende vindpark, Hywind Tampen, 88 MW, til oljefeltene Gullfaks og Snorre. Det investeres trolig i underkant av fem milliarder kroner i prosjektet, hvor staten er involvert gjennom store støttebeløp.

Dette er et pionerprosjekt som ikke behøver å være representativt for fremtidige kostnader, men historien for Hywind har vært 70 prosent kostnadsreduksjon/MW fra demonstrasjon til Hywind Scotland, før ytterligere 40 prosent reduksjon til Hywind Tampen. Dersom hele Utsira Nord, 1 500 MW, skulle ha blitt bygget med Hywind-teknologi og man legger til grunn ytterligere 40 prosent kostnadsreduksjon, vil investeringene for Utsira Nord bli ca. 34 milliarder kroner for selve parken.

Dette er ikke ment som et eksakt regnestykke, men illustrerer litt av dimensjonene man snakker om med tanke på investeringer og antyder at det kreves selskaper av en viss størrelse for å kunne tre inn i dette markedet.

Hva med kapasiteten?

En annen joker er kapasitet i leverandørmarkedet, både med tanke på tidsløp og priser. Et relativt ferskt eksempel er fra da Statnett la inn bestilling på sine to nyeste mellomlandsforbindelser, NordLink og NSL. Man bestilte da om lag 3000 kilometer kabel og la med dette beslag på om lag halvparten av verdens kabelmarked de neste tre årene. Til sammenligning vil kabler fra første fase av Sørlige Nordsjø II vil kreve minst 400 kilometer (2x200 km).

Norge er ikke alene om planer for utvikling av vindkraft til havs, og Tennet, systemoperatøren i Nederland og deler av Tyskland, la nylig frem planer om å tilknytte inntil 40 GW havvind innen 2030. De anslår at dette vil kreve investeringer, kun for selve nettilknytningen, for opp mot 30 milliarder euro. I tillegg kommer kostnadene for selve turbinløsningene. Norge har til sammenligning planer om å lyse ut områder for 30 GW innen 2040.

Alle leverandører har innsett at etterspørselen etter løsninger for vindkraft til havs, omformerstasjoner og kabler har skutt voldsom fart, og de forsøker å skalere opp etter beste evne. Her hjemme er Nexans nå i ferd med å ferdigstille sitt nyeste kabeltårn i Halden, tilsvarende prosjekter skjer også hos andre leverandører.

Behov for forutsigbare rammebetingelser

De store investeringene som ligger foran selskapene, krever åpenbart store finansielle muskler, men det krever også forutsigbarhet. Man har tidligere sett eksempler på at man har varslet et lavere utbytte fra kraftprodusenter og tilførsel av egenkapital for å gjennomføre investeringer, før man senere plutselig gikk tilbake på dette. Statkraft parkerte i 2015 flere planer om utvikling av havvind blant annet på grunn av dette.

Det vil være et viktig politisk spørsmål hvordan man skal kunne sikre utviklingen av den kraften som behøves for å gjennomføre en grønn omstilling i Norge og, som Haugstad er inne på, som til syvende og sist skal kutte norske utslipp og for å skape nye bærekraftige jobber.

Nå kreves det at politikerne tar et tverrpolitisk ansvar for hva man ønsker skal være den langsiktige utviklingen av landet. Dette er viktig til enhver tid, men særlig i en tid hvor Europa brenner.