90 år gamle Yuriko Tanaka trives når hun får bruke tid med robothunden Aibo. – Han er alltid glad og vil gjerne spille spill eller prate, sier hun. (Bilde: Said Karlsson)

Roboter på sykehjem

Yuriko Tanaka (90): – Det høres dumt ut, men jeg har faktisk lært meg å sette pris på selskapet

Her er helserobotene som skal redde Japans eldreomsorg.

TOKYO: Robotene erstatter ikke menneskene på en god stund ennå, men de kan frigjøre tid, slik at omsorgspersoner får gjort mer av det de kan best: Å gi menneskelig pleie.

– Allerede nå er det vanskelig å få tak i nok helsepersonell, og om få år vil vi mangle nærmere 400.000 personer. Om vi ikke begynner å bruke roboter, vil eldreomsorgen kollapse, sier professor Hiro Hirukawa ved National Institute of Advanced Industrial Science and Technology (AIST).

Teknisk Ukeblad har besøkt Silver Wing – et sykehjem i Tokyo som allerede har tatt steget inn i framtida.

Sosiale roboter

– Gjestene våre har blitt mer våkne og mobile. Vi som jobber her kan nå fokusere mer på den menneskelige kontakten, sier sykehjemsdirektør Masaaki Kawanishi.

Yuriko Tanaka, en oppegående dame på nærmere 90 år, sitter ved et bord i fellesrommet.

Foran henne på bordet sitter en klassiker – alle japanske selskapsroboters forfar – Sonys robothund Aibo, som kom i første utgave allerede i 1998. Et par never stor og med en lampe på hodeknappen.

«God morgen, hvordan har du det i dag?» spør Aibo og fru Tanaka svarer «jo takk, med meg går det fint, men det er et forferdelig regn vi har hatt de siste dagene».

«Ja,» nikker vofsen. «Man vil helst ikke gå ut, men i morgen skal det bli sol. Vil du spille janken-pon (stein, saks, papir)?»

«Gjerne,» sier fru Tanaka.

«Og så må du huske å ta medisinen din klokken tolv,» kvitrer roboten.

Hard virkelighet

Samtalene blir gjerne noe trivielle, men det har likevel skjedd veldig mye siden 1998. Spesielt på områder som prosessorkapasitet, talegjenkjennelse og, ikke minst kunstig intelligens. Altså roboter som «lærer» seg ting, enten på egen hånd eller under tilsyn av mennesker.

– Det høres dumt ut, men jeg har faktisk lært meg å sette pris på selskapet. Jeg beveger meg mer og jeg husker å ta medisinen, sier fru Tanaka når hun har slått av Aibo. Kanskje det blir en ny prat etter middagen.

Til tross for de positive tonene skal ingen forledes til å tro at det er noe veldedighetsarbeid som ligger til grunn for aktivitetene på Silver Wing.

Den harde virkeligheten er at Japan har valget mellom robotisering og å kaste seg utfor ættestup. Allerede nå er mangelen på helsepersonell skrikende og alt tyder på at det kommer til å bli verre.

Eldrebølgen

Det fødes færre barn, samtidig som gjennomsnittsalderen fortsetter å stige. I 2040 kommer fire av ti japanere til å være 65 år eller eldre.

– Omsorgen må automatiseres. Det finnes ikke noe alternativ, sier professor Hiro Hirukawa ved det statlige forskningsinstituttet AIST.

Hirukawa reiser rundt i verdens industriland og holder foredrag om hvordan roboter og avanserte maskiner kan benyttes for å effektivisere eldreomsorgen og samtidig gjøre den mer human.

– Det er ingen motsetning mellom disse to målsettingene, snarere tvert imot, forteller professoren, når han tar imot Teknisk Ukeblad.

Den obligatoriske grønne teen bæres fram på et fat av en assistent mens Hirukawa blar i papirene sine.

– Her kan du se hvordan vi tenker, sier han og peker på et diagram med tre punkter.

– Vi ønsker å gjøre omsorgsarbeidet mindre krevende for de ansatte rent fysisk og mer aktivt og deltakende for beboerne. Samtidig må vi tilpasse oss en virkelighet hvor vi har færre tilgjengelige pleiere. Det er enkel matematikk.

Får fysisk hjelp

Roboten Pepper brukes for å løfte stemningen og få fart på de fysiske øvelsene på sykehjemmet.
Roboten Pepper brukes for å løfte stemningen og få fart på de fysiske øvelsene på sykehjemmet. Foto: Said Karlsson

Hos Silver Wing ser man hvordan matematikken brukes i praksis.

Her har de roboten Pepper, som svarer på spørsmål, spiller spill og leder gymnastikken, men også apparater som hjelper til med det fysiske omsorgsarbeidet.

Jeg får teste et exoskjelett som hjelper til ved tunge løft. Man fester drakten rundt magen og på lårene, og så er det lett match å lempe en 20-kilos eske opp fra golvet. Sensorene på lårene registrerer at her er det et løft på gang og forsterker bevegelsen slik at man selv sparer ryggen.

Denne innretningen, kalt et exoskjelett, sparer ryggen for tunge løft. Japansk eldreomsorg med stor mangel på personale har gjort at regjeringen har intensivert satsingen på å utvikle slike hjelpemidler.
Denne innretningen, kalt et exoskjelett, sparer ryggen for tunge løft. Japansk eldreomsorg med stor mangel på personale har gjort at regjeringen har intensivert satsingen på å utvikle slike hjelpemidler. Foto: Said Karlsson

– Ja visst var det lett, sier sykehjemsdirektør Masaaki Kawanishi, og jeg må prøve en gang til for å bekrefte at man virkelig kan håndtere 20 kilo så lett. Det er helt selvsagt at dette vil være en velkommen hjelp for slitne hjelpepleierrygger.

Et annet apparat, på hjul, er et hjelpemiddel for å lære slagpasienter å gå igjen. Man holder i et håndtak og går sakte framover. Med videokamera og sensorer som er festet rundt anklene kan man se på en skjerm hvordan man skal bevege seg:

Blått viser feiltrinn og grønt viser at man går riktig. Apparatet lagrer pasientens data, måler framskritt og foreslår egnede gåøvelser. Alternativet hadde vært en pleier som enten går foran pasienten og viser eller går bak og holder fast under pasientens armer.

– Nå kan en pleier passe på flere pasienter samtidig. Det sparer tid og ressurser, sier Kawanishi. 

Automatisering

Den elektriske gåstøtten brukes primært av slagpasienter som skal lære seg å gå igjen. Apparatet kan føle nerveimpulsene i beinmusklene og bidrar til å styrke bevegeligheten.
Den elektriske gåstøtten brukes primært av slagpasienter som skal lære seg å gå igjen. Apparatet kan føle nerveimpulsene i beinmusklene og bidrar til å styrke bevegeligheten. Foto: Said Karlsson

Et tredje apparat skal opprettholde bevegeligheten i bena hos sengebundne pasienter. Man plasserer leggen i noe som ligner på en vugge og som så går i forsiktige sirkelbevegelser. Hadde pasienten kunnet stå, hadde det vært en på-stedet-marsj. Igjen kan en pleier alene på vakt overvåke treningen for flere pasienter samtidig.

Alt er selvsagt trådløst og styrt av en app på en pad eller mobiltelefon. De ansatte viser meg gjerne de ulike funksjonene. Var de ikke frelst på teknikk før, så har de i hvert fall blitt det nå.

At noe så basalt og lite glamorøst som eldreomsorg skulle utvikles i denne retningen var det nok få som hadde trodd for noen år siden. Men tenker man over det, så er det selvsagt helt naturlig å begynne med automatiseringen av de fysisk mest krevende, og samtidig mest monotone, arbeidsoppgavene.

Sammenligner man med paradeeksempelet bilindustrien, så ser man at det er roboter som sveiser, lakkerer og transporterer de ulike delene. Montørene finjusterer og sjekker at alt stemmer. Menneske og maskin har sine klart definerte roller i prosessen.

I eldreomsorgen er sluttproduktet en beboer som føler seg sett og ivaretatt og som føler seg så bra som han eller hun kan føle seg.

Tikkende bombe

Kunnskapen om at Japan står overfor en tikkende demografisk bombe er ikke ny. Men der man på 1990-tallet forestilte seg humanoider som matet, badet og løftet pasientene, er man i dag innstilt på at robotene skal være hjelpere og assistenter.

– Jeg skal ikke si at det er umulig å skape en perfekt humanoid, men det er dyrt, tidkrevende og egentlig ganske unødvendig. Det finnes langt mer effektive løsninger, sier professor Hirukawa.

Han mener det er fullt mulig å lære en humanoid å løfte et menneske. I stedet for å ta omveien om et løft, er det likevel bedre og billigere å lage en spesialseng som kan gjøres om til en stol og/eller et toalett uten at personen må løftes.

Markedet for selskapsroboter har eksplodert de siste årene. I tillegg til hunder finnes det katter, seler og selvfølgelig roboter som ser ut som roboter.

Robotselen Paro er en japansk oppfinnelse spesielt tiltenkt for demente pasienter. Den brukes i dag på sykehjem i flere land og er laget i flere ulike varianter.
Robotselen Paro er en japansk oppfinnelse spesielt tiltenkt for demente pasienter. Den brukes i dag på sykehjem i flere land og er laget i flere ulike varianter. Foto: Said Karlsson

Selen Paro, som er utviklet av AIST, var en forløper som kom allerede i 2003 og opprinnelig var tenkt brukt i behandling av Alzheimer-pasienter.

Forskere hadde studert de terapeutiske effektene som for eksempel hunder kan ha på personer med demenssykdommer. Forskerne forsøkte å gjenskape hundens spesielle egenskaper, som tilgivelse og trofasthet, i et kunstig dyr ettersom ekte hunder ikke er tillatt på sykehus.

Resultatet ble over all forventning. Forskerne kunne bevise vitenskapelig at pasienter som hadde en selskapsrobot ble mer aktive og hentet seg fortere inn igjen enn pasienter uten selskap.

Rengjøring

På AIST har man tatt på alvor viktigheten av at de eldre er aktive og beveger seg så mye som mulig. Derfor prioriteres utviklingen av gåroboter og exoskjelett. En person som kan bevege seg, er langt mindre omsorgstrengende enn en som sitter i rullestol.

Beboeren føler seg bedre, samfunnet sparer penger og pleieren føler større tilfredsstillelse i jobben ved at beboerne gjør framskritt.

– Setter man en 90-åring i rullestol i tre måneder, så mister hun evnen til å gå og behøver hjelp med stort sett alt, sier Hirukawa.

Mitsuru Takahashi viser en slagpasient hvordan vedkommende skal bruke gåstolen.

– Jeg er veldig glad for at vi har fått tilgang til roboter og andre tekniske hjelpemidler. Det gjør jobben enklere og mer stimulerende, sier han.

Hos Silver Wing og på flere andre sykehjem bruker man nå roboter også til rengjøring av korridorer og transport av mat og materiell.

En robot skal ikke ha lønn og kan jobbe døgnet rundt.

Kommentarer (4)

Kommentarer (4)