KOMMENTAR: Nordic Edge: Smarte byer og kommuner

Veldig mange ting får betegnelsen «smart» uten å være verken innovativt, nytt eller smart

Ordene tilhører digitaliseringsministeren. De gode, samfunnsnyttige og gjennomførbare løsningene drukner i den kommersielle smartfikseringen.

Under Nordic Edge Expo 2019 i Stavanger snakket Torgeir Waterhouse fra scenen. Skjermbildet fra NRK handler om taxinæringens motstand mot Uber.
Under Nordic Edge Expo 2019 i Stavanger snakket Torgeir Waterhouse fra scenen. Skjermbildet fra NRK handler om taxinæringens motstand mot Uber. (Foto: Tuva Strøm Johannessen)

Ordene tilhører digitaliseringsministeren. De gode, samfunnsnyttige og gjennomførbare løsningene drukner i den kommersielle smartfikseringen.

Jeg bor i smarte Norge. I Smart City Bærum, på halvøya der vi har Smart Transport Fornebu. Ifølge de rødgrønne skal fylket mitt bli klimasmart, vi skal ha smart trafikkregulering og gjennom smart teknologi og nye løsninger skal vi utnytte kapasiteten i bygningsmasse og infrastruktur bedre.

Nylig var jeg i smartbyen Stavanger for å dekke konferansen Nordic Smart City Summit. Der hørte jeg Torgeir Waterhouse si noe smart fra scenen:

«Snart sier vi ikke «smart» foran by lenger, akkurat som at vi ikke lenger sier «elektrisk» foran lys».

Fra min plass i salen nikket jeg bekreftende, men kjente at dette var ønsketenkning. For som journalist har jeg det siste året tatt et dypdykk inn i smartby-begrepet. Jeg har lest pressemeldinger, nyheter, rapporter, forskning, veikart og planer. Og så langt er det ikke mye som tyder på at byer og kommuner i Norge er klare for å kutte i begrepsbruken.

Les også

Flomsikring og ensomhet

Smart-begrepet blir heller utvidet og favner om stadig mer. Det som kanskje i utgangspunktet var ment til å beskrive intelligente, teknologiske løsninger som kunne spare strøm og kutte kabelbruk, har blitt et begrep som også skal definere sosiale, kulturelle og økonomiske forhold, og hvordan innbyggere og politikere kommuniserer med hverandre.

Et fersk eksempel på det finner vi i Oslo, som nylig ble kåret til verdens tredje smarteste by i rangeringen Smart City Index. Ett av punktene hovedstaden vinner på, er at korrupsjon blir oppfattet som et mindre problem enn hos gjennomsnittet av alle spurte og at innbyggerne føler de i større grad enn andre er med på å ta beslutninger i byen.

Et annet eksempel støtte jeg på i Stavanger under Nordic Edge Expo. Der snakket jeg med en rådgiver fra Smart Gjesdal kommune som kunne fortelle at de jobbet veldig smart med å skape en bærekraftig og fremtidsrettet kommune. Ifølge henne innebar det at de skulle ha innbyggerne på lag med både kommune og næringsdrivende, så de kunne bli enda smartere og mer innovative.

Nye Ålgård sentrum i Gjesdal kommune vant Statens pris for byggkvalitet2019. Foto : Ragnhild Momrak/DIBK

For 100 millioner kroner har Smart Gjesdal fått på plass et kommunesentrum i Ålgård, bestående av en badeplass med benker rundt, to parker og busskur med husker, tilgang til WiFi og ladepunkter for mobil. Pengene har også gått til sikring av den svært flomutsatte Figgjoelva, en idrettshall med solcellepaneler og restaurering av bygdas gamle kraftstasjon.

Hva som kan defineres som smart her kan diskuteres, men rådgiveren fra kommunen hadde sin klare oppfatning. For henne var det smart at de har en god plass å være, slik at folk ikke blir ensomme.

Smartinflasjon

Når det går inflasjon i begrepet smart, når alt er smart, da blir det utfordrende å løfte opp de gode, samfunnsnyttige og gjennomførbare løsningene. De drukner i den kommersielle smartfikseringen som kommunikasjonsavdelinger og politikere bruker til å pynte på festtalene sine.

La meg ta et annet eksempel fra rogalendingene. Da Statens vegvesen kåret Stavanger til landets smarteste innen transport i sommer, ble smartordlisten godt brukt. Vi leser i pressemeldingen at byen har et eget smartby-kontor med en smartby-sjef, de har «Smartbytalenter», der elever løser smartbyutfordringer, og byen har installert smarte gatesluk med sensorovervåkning.

Stavanger er ikke alene om å ha ordet smart ytterst på tungespissen. I 2015 gikk Oslo offensivt til verks, da het kommuneplanen «Oslo mot 2030 – Smart, trygg og grønn». I planen nevnes ordet smart 28 ganger. I 2018-planen er det redusert til 26 ganger, men til gjengjeld ble begrepet «SmartOslo» lansert, som er «et verktøy og en katalysator for realisering av byens ambisjoner og mål, samtidig som den skal være et verktøy for å styrke lokal verdiskaping og skape arbeidsplasser».  

Les også

Smart-begrepet for å tiltrekke seg innbyggere

Det er nok ikke mulig å regne ut hvor mye ressurser som brukes på å utforme smarte planer, men går det an å anta at det i noen tilfeller er penger som kunne blitt brukt annerledes?

For selv om strategier og planer er nødvendig, så koster det tid og penger. Og det er det ikke alle kommuner som har. Som TU skrev under kommunevalgkampen i høst, sliter mange tekniske avdelinger i Kommune-Norge med for mange oppgaver målt opp mot vedlikeholdsbudsjettene. Hvordan blir det da når de i tillegg må få smart stemplet på kommunevåpenet?

I en undersøkelse som IKT-Norge la frem i 2018 om smarte byer og bærekraftige løsninger, der 121 kommuner deltok, svarte nemlig 49 prosent av rådmennene at de i løpet av de neste tre årene forventet å ha på plass en smartby-strategi eller ha fått integrert smartby-arbeidet i kommuneplanen.

Årsaken var ikke først og fremst vedlikehold, selv om det kan være noe av tanken bak da 71 prosent svarte at de ønsker å drive smart for å opprettholde et godt tjenestetilbud. Men når 65 prosent oppgir at de bruker smart by-begrepet for å tiltrekke seg innbyggere og næringsliv, da lurer jeg på om det legges et for stort press på kommunene om å drive smart?

Under Nordic Edge Expo i Stavanger fikk jeg digitaliseringsminster Nikolai Astrup (H) på tomannshånd, han svarte at han ikke føler at det er et for stort press på kommunene om å drive smart. Tvert imot tror han at det er bra at det er litt konkurranse om å ligge langt fremme. Han pekte på at implementering alltid tar tid og at det er viktig å holde trykket oppe for å oppnå resultater. Kommuner med store ambisjoner er i hans øyne veldig bra, så lenge de omsettes til handling.

Ikke noe press fra den kanten, altså.

Smarte innkjøpere

Når jeg først hadde digitaliseringsministeren i tale fikk jeg også spurt hvordan han tenker å tilrettelegge for at kommunene får på plass en strategi som kan løse opp i hardt pressede kommuneøkonomier. Svaret var å få på plass smarte løsninger som han tror kan bidra til å frigjøre ressurser i kommunene til kommunenes primæroppgaver. Naturlig nok nevnte han digitalisering som et virkemiddel som kan bidra til bedre ressursbruk. Pengene finnes, mente han, i den offentlige sektorens pengesekk.

«Offentlig sektor kjøper inn varer og tjenester for 500 milliarder kroner i året, og hvordan vi bruker de pengene bestemmer i stor grad hvor innovativ, smart og grønn kommunen blir».

Flengen i skiltet i Steigen kommune er betegnende for hvordan det står til med kommunens skolebygg og eldresenter. Behovet for vedlikehold er stort. Foto: Mathias Klingenberg

Hans poeng var at kommunene må ha smarte innkjøperne, de må ha trygghet nok til å gjøre modige og innovative innkjøp. Og kanskje satse på mindre selskaper og oppstartsselskaper som har evnen til å tenke utenfor boksen.

Kanskje en litt urettferdig kontring, men jeg lurer på hva sjefen for plan, utvikling og drift i Steigen kommune tenker om det. Dette var hva han fortalte TU tidligere i sommer:

«Vi driver med brannslukking fra dag til dag, og går fra den ene akutte ødeleggelsen til den neste. Vi forbruker bygningsmassen, vi tar ikke vare på den».

Vektlegger smart i tildelingersalgoritmen

I juni annonserte Næringsdepartementet at kommuner, helseforetak og direktorater får til sammen 100 millioner kroner til innovasjon og nye løsninger.

Kommune-Norge kommer bedre ut av det ved å fokusere på hvilket problem som skal løses, fremfor å lete etter en begrunnelse for å kalle noe 'smart'

På tildelingslisten står blant annet den nye fylkeskommunen Innlandet (kommunene Gjøvik, Hamar, Ringsaker og Lillehammer), som får 14 millioner kroner til sitt Smart City-prosjekt for håndtering av snø. Det er bra at det bevilges penger til smarte løsninger, men kanskje bør en større del gå til det gamle, kjedelige tiltaket «vedlikehold». I stedet for at tildelingsalgoritmen vekter antall ganger «smart» og «innovativ» er nevnt i søknaden.

Jeg tror Kommune-Norge kommer bedre ut av det ved å fokusere på hvilket problem som skal løses, fremfor å lete etter en begrunnelse for å kalle noe «smart». Astrup har rett når han sier at «det er veldig mange ting som får betegnelsen smart som ikke er spesielt innovativt, nytt eller smart». 

Fra Smart Gjøviks presentasjon for formannskapet 12. desember 2018 i Gjøvik kommune. Skjermbilde: Smart Gjøvik

Når vi i TU skriver om smarte løsninger, er smartteknologi ofte det sentrale. Men også her er det inflasjon i begrepsbruk.

Som lederen for utvikling av digitale produkter på bygg og eiendom i Multiconsult sa til meg om et prosjekt han hadde jobbet med: «Man skulle på død og liv skulle ha en app. Noen ganger virker det som hypen er viktigere enn funksjonen».

Jeg håper smarthypen roer seg, slik at løsningene som faktisk løser et problem kan komme til syne. Og at byene og kommunene blir gode på å dele kunnskap og erfaringer med hverandre. Det burde gå sport i å kopiere hverandre. Slik det er nå virker det som om det går sport i å være den smarteste byen eller kommunen i landet.

Les også

Kommentarer (3)

Kommentarer (3)

Eksklusivt for digitale abonnenter

På forsiden nå