Strømpris-sjokket skyldes politiske feilgrep

Priskrisen i det europeiske kraftmarkedet har ikke sin årsak i ressursknapphet.

Strømpris-sjokket skyldes politiske feilgrep
Nord-Tyskland har satset stort på vindkraft, men sliter med å få utnyttet kapasiteten på grunn av manglende linjekapasitet sørover i landet. Foto: Øyvind Lie

Statsråd Marte Mjøs Persen og hennes statssekretær Amund Vik har problemer med å forklare hvorfor regjeringen unnlater å bruke tilgjengelige virkemidler for å stabilisere kraftprisen på et lavere nivå. Det opplyses lite om hvilke tiltak regjeringen vurderer for å verne norske kraftkunder mot videre kraftprisøkninger fremdrevet fra utlandet.

Priskrisen i det europeiske kraftmarkedet har ikke sin årsak i ressursknapphet, men i politiske feilgrep, først og fremst i EU-kommisjonen og i regjeringene i Storbritannia og i Tyskland. De to nevnte land har verdens mest kostbare strøm og upålitelige forsyninger. Begge land befinner seg i en frivillig, selvpålagt energipris­krise forårsaket av lite gjennomtenkte politiske beslutninger tatt av politikere som målt på resultatene har vist seg inkompetente i energipolitikk.

Så ikke risikoen

Kritikken gjelder statsminister Boris Johnson i Storbritannia og tidligere forbundskansler Angela Merkel i Tyskland. Norge rammes av høye strømpriser selv om landet har et overskudd av elektrisitet, fordi nye strømkabler formidler prissignaler fra Storbritannia og Tyskland til Norge. Her bør kritikken rettes mot forhenværende statsminister Erna Solberg og olje- og energiminister Tina Bru, som neppe innså prisrisikoen ved en nærmere tilknytning til utenlandske kraftmarkeder eller som ikke har bekymret seg over virkningene av høye strømpriser. Hovedårsaken til dagens norske strømpriskrise er å finne i EU og i Storbritannia, ikke i Norge. En norsk løsning må derfor berøre forholdet til EU og Storbritannia.

EUs forsøk på energipolitikk har vært ambisiøse, sprikende og på viktige punkter forfeilet. Det er norske politikeres ansvar å ha villet knytte seg til et halvferdig byggverk med åpenbare konstruksjonsfeil. Det politiske ansvaret for bindingene gjennom medlemskapet i ACER ligger på regjeringen Solberg, som kanskje ikke hadde oversikt over konsekvensene. Allerede i 2005 fattet EUs ledende politikere et vedtak om et forpliktende og omfattende energipolitisk samarbeid.

Energiunion

I 2007 stadfestet Lisboa-traktaten prinsippet om energiunion med et viktig mål om å redusere avhengigheten av importert energi. På denne tiden var EU (uten EØS-landet Norge) over 80 prosent importavhengig for olje, nesten 60 prosent for gass og nesten 100 prosent for uran. Visjonen var å kombinere tiltak for å redusere importen, utvikle fornybar energi og fremme konkurransen for å skaffe EUs forbrukere ren, rimelig og forsyningssikker energi.

I praksis lar disse målene seg vanskelig kombinere. Fasit hittil er at EU har verdens mest kostbare energi sammen med lav forsyningssikkerhet; utslippene av CO2 har riktignok gått ned, men på bekostning av produksjon, sysselsetting og inntekt. EU har siden finanskrisen hatt lavere økonomisk vekst i sysselsetting og inntekt enn noen annen verdensdel (unntatt Antarktis). EU har hatt som mål å være verdens miljøpolitiske fyrtårn, men risikerer å bli verdensøkonomiens baklykt.

EUs energipolitikk har bygget på feilaktige forutsetninger om en rask utvikling av fornybar energi, om et overskudd av olje i markedet og om at Russland alltid ville være rede til å selge mer gass. Forestillingene om et kjøpers marked har ikke slått til. Problemer med lagring av strøm begrenser veksten av solkraft og vindkraft. OPEC og Russland har sammen en betydelig kontroll over oljeprisen. Kina er blitt en konkurrent om russisk gass.

I tillegg til fysiske forsyningsproblemer har EU og Storbritannia villet liberalisere energimarkedene. Erfaringer fra blant annet USA tilsier at liberalisering av markedene for gass og kraft medfører høy risiko for kundene ved usikre forsyninger og høye priser, som for eksempel i California og Texas.

Les også

La ned gasslager

I særlig Storbritannia og Tyskland er energipolitikken blitt drevet fram av politiske visjoner uten god, saklig forankring. Storbritannia valgte i troen på stabil vindkraft å legge ned et stort gasslager, brukt for å lagre norsk gass. I dag har landet gass på lager for drøyt en ukes forbruk og usikre kraftforsyninger til uvanlig høye priser.

Tyskland avvikler kjernekraft og kullkraft uten å ha sikret andre forsyninger av energi. Landet velger inntil videre ikke å benytte en ny gassledning, finansiert av Russland, til å importere større volum gass. I samråd med EU avslutter Tyskland langsiktige gasskontrakter, hvilket innebærer en nedtrapping av russiske forpliktelser og forsyninger. Feilslått britisk og tysk energipolitikk er en direkte årsak til en unødvendig energipriskrise i Norge og andre land.

I Storbritannia og Tyskland er energi gjenstand for reguleringer og støtteordninger, ofte vedtatt på vilkårlig grunnlag. I begge land kan vindkraftverk bli bedre betalt når de er koblet ut, ved offentlig kompensasjon for avstengning av nettet på grunn av overproduksjon, enn ved normal drift. I Tyskland er det om lag fire tusen ulike innmatingstariffer for fornybar kraft, beregnet med tysk grundighet ut fra lokale forhold, på bekostning av et helhetssyn. Den lave utnyttelsesgraden for vindkraftverk antyder overinvestering.

Mangel på vind

EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen hevder derimot at energiknappheten i EU skyldes utilstrekkelige investeringer i fornybar energi. Mangelen er imidlertid ikke kapasitet, men sol og særlig vind til tider av døgnet og året. Ikke engang EUs president har myndighet til å beordre vinden; den lar seg heller ikke bestikke. Overinvestering i anlegg kombinert med knappe strømforsyninger driver opp strømprisene også i Norge, i pakt med målsettingen om at kraften skal gå dit prisene er høyest.

Forestillingen om at EU har et velfungerende energimarked bør vike for innsikten om et politisk spill om energi, der makten rår, først og fremst tysk makt. Siden murens fall i 1989 har Tyskland befestet sine muligheter til å opptre egenrådig. Umiddelbart etter samlingen valgte regjeringen Kohl å finansiere gildet, ikke ved skatter, men ved lån som drev opp rentene i hele Europa. Neste steg var ved innføringen av en felles valuta, euro, samt krav om budsjettbalanse med strenge begrensninger på overskudd og underskudd.

I ettertid har Tyskland pukket på kravet om begrensede underskudd i andre land uten å føye seg etter krav om å holde egne overskudd innenfor avtalte rammer, hvilket styrker landets pengemakt. I 2015 åpnet Tyskland plutselig sine grenser for innvandrere uten å konsultere EU eller andre medlemsland.

Stenger kjernekraft

I 2022 stenger Tyskland ned kjernekraften uten erstatning for hånden; landet har penger til å dekke mankoen på elektrisitet ved import uten hensyn til virkningen på europeiske strømpriser. For Tyskland kan dette fortone seg som fornuftig; forskjellen mellom energiprisene i Tyskland og mange andre europeiske land innebærer en konkurransemessig ulempe for tysk industri. I den utstrekning tyske kraftpriser ikke kan eller vil senkes, kan løsningen være å harmonisere andre europeiske lands kraftpriser opp til tysk nivå. Dette er en betydelig trussel mot særlig norsk økonomi.

For Norge er virkningen blitt forsterket av regjeringen Solbergs disposisjoner, som har forverret norske husholdningers strømkostnader. Den norske andelen av kostnader og inntekter ved utbyggingen av vindmøller og kabler belastes norske forbrukere gjennom nettleien. Fortrinnet for kjøpesterke utenlandske strømkunder ble gjort bevisst av regjeringen Solberg, hvilket kommer fram av det nedenfor siterte brev om konsesjonstildelingen:

«Organiseringen av kraftutvekslingen skal sikre en mest mulig sikker og effektiv utveksling med utlandet. Dette innebærer blant annet at handelen organiseres slik at kraften flyter til områdene med størst knapphet, det vil si der prisene er høyest».

Ordlyden uttrykker en prioritering av utenlandske interesser fremfor norske forbrukere. Målsettingen for regjeringen Solberg har tydelig vært å bringe norske kraftpriser nærmere tysk nivå, altså en tilpasning til EU på tyske forutsetninger. Dette har vært vellykket. I 2017 var kraftprisen i Norge, uten skatter og avgifter, i gjennomsnitt kr. 0,34/KWh. To år senere, i 2019, var den steget til kr. 0,49/KWh. I første halvår 2021 betalte husholdninger € 0,18/kWh i Norge, mot € 0,22 i EU.

Fattigmannskatt

I forhold til innbyggertallet har Norge verdens nest høyeste strømforbruk, forbigått bare av Island. Dette er betinget av landets naturlige beskaffenhet: en spredt befolkning med lange avstander, lange kalde og mørke vintre, men med en utdannet og produktiv befolkning som setter pris på det gode liv i sine komfortable hjem. Strøm til overkommelige priser har i generasjoner vært et grunnlag for norsk økonomi, livsstil og samfunnsliv. I Norge står oppvarming av boliger for en større del av elforbruket enn i de fleste land.

Ut fra sin geografiske beskaffenhet har Norge i bruken av energi mer til felles med Canada enn med Tyskland. Derfor er det urimelig å påtvinge norske forbrukere tyske strømpriser. Fordi de fleste norske husholdninger ikke har naturgass, er de helt avhengige av strøm, i motsetning til de fleste EU-land. Prisøkninger på strøm rammer sosialt skjevt, fordi andelen av et familiebudsjett som går til strøm, avtar med økende inntekt. Derfor svir prishopp på strøm forholdsvis mer for husholdninger med lav inntekt. Høye strømpriser kan betegnes som en fattigmannskatt. Norge er kommet lengre i det grønne skiftet enn nesten alle andre land; nå straffes vi for vår suksess.

Regjeringen Støre har i saken om elprisene hatt muligheten til å markere en betydelig forskjell i forhold til forgjengeren, men har hittil bare kommet med forsiktige og kortsiktige tiltak. På norsk regjeringshold, blant annet av statssekretær Amund Vik i Olje- og energidepartementet, blir det hevdet at Norges internasjonale forpliktelser gjennom EØS og kraftkontraktene hindrer ensidige tiltak i strømmarkedet eller en reforhandling av kontraktene. Statssekretæren synes å overse at Storbritannia, kanskje den viktigste kilden til signalene om kostbar strøm, ikke lenger er medlem av EU eller EØS. Han overser kanskje punktet i konsesjonsvilkårene for kraftkabelen til Storbritannia som tillater norske myndigheter å endre eller å trekke tilbake avtalen:

«Olje- og energidepartementet forbeholder seg retten til å endre vilkårene i konsesjonen i konsesjonsperioden dersom allmenne hensyn gjør dette nødvendig. Dersom Statnett overtrer vilkår eller pålegg gitt i denne konsesjonen, kan departementet trekke tilbake konsesjonen før utløpet av konsesjonsperioden».

Les også

Bør reforhandle 

Mangedoblingen av kraftpriser bør kunne utgjøre et nødvendig allment hensyn som påkaller en reforhandling av avtalen.

Frankrikes ensidige tiltak i september 2021, foreløpig med varighet ut april 2022, for å stabilisere prisene på gass og strøm, er kanskje ikke blitt notert i Olje- og energidepartementet. Så vidt vites har tiltaket ikke vakt motstand i EU-kommisjonen. Statssekretæren er kanskje av den oppfatning at det for EØS-landet Norge er vanskeligere å gripe inn overfor strømprisene enn det er for EU-landet Frankrike. Argumentet kan kanskje oppfattes som en begrunnelse for et eventuelt medlemskap i EU, men det er egnet til å svekke oppslutningen om EØS.

Regjeringens moderate tiltak antyder en forståelse av at energipriskrisen er midlertidig og forbigående, slik at status quo ante vil bli gjenopprettet, kanskje innen sommeren, uten at strukturelle inngrep i kraftmarkedet blir nødvendige.

Risiko for langvarig krise

Det er imidlertid en betydelig risiko for en langvarig energipriskrise i Europa. Forholdet mellom Russland og Tyskland kan forsures i årevis. Kina er blitt en konkurrent om gass fra Vest-Sibir, den viktigste kilden for russisk gass til Europa. Kjernekraft er i ferd med å bli stuerent i flere land, men ikke i hele EU. Fordi solkraft og vindkraft med dagens teknologi bare kan betjene en begrenset del av etterspørselen, gjenstår olje og særlig naturgass som en vesentlig del av løsningen.

Spørsmålet er nå med hvilket forsyningsmønster og hvilket prisnivå det europeiske kraftmarkedet vil komme ut av krisen med hvilket handlingsrom for Norge. Interessen for norsk vindkraft vil sannsynligvis tilta. Derfor er det viktig å sikre norske forbrukeres interesser; kabelkostnadene for forbindelser til utlandet bør belastes utbyggerne, ikke norske forbrukere. Norsk vindkraft bør underlegges en streng konsesjonsordning, i likhet med vannkraften. Et helhetssyn tilsier at Norge har interesse av å eksportere naturgass, ikke vannkraft.

I kommende år er flere muligheter åpne:

Begrensning av krafteksporten for å sikre norske forbrukere. Norge kunne følge Frankrikes eksempel og fastsette maksimalpriser på kraft, for eksempel kr. 0,50/kWh før skatter og avgifter.

Reforhandling av avtalene om krafteksport. Begrunnelsen er høye priser og belastningen på norske forbrukere. Et norsk krav bør være adgang til å styre volumet ut fra balansen og prisene i det norske kraftmarkedet.

Eksportavgifter lar seg vanskelig kombinere med EØS. Norge har imidlertid en presedens i særskatten på olje og gass, den likestiller eksport og hjemlig forbruk. En særskatt på vannkraft kan utformes innenfor EØS-reglene. En særskatt bare på krafteksport ville trolig kreve en reforhandling med EU.

Statkraft og Statnett kan brukes som virkemidler i kontroll av volumet krafteksport og i prisingen av transporten ut av landet. Selskapene er helt statlige og kan brukes politisk. Deres formål er ikke å maksimere volum eller omsetning i direktørenes interesse, men å være tjenesteytende organer for det norske samfunn. Som offentlig eide bedrifter bør de pålegges å ha som hovedmål å betjene sine kunder med en rimelig og pålitelig strømforsyning, ikke å vokse for vekstens skyld. Statkraft kunne i likhet med EDF, Électricité de France, instrueres av eieren til å prioritere innenlandsmarkedet.

Les også